I 2016 stilte jeg et retorisk spørsmål om samfunnsutviklingen burde gjøre oss bekymret. Nå er det riktig å gjøre opp status om hvordan det har gått i løpet av de siste åtte årene, og om vi har grunn til økt eller redusert bekymring?
For over åtte år siden skrev jeg en artikkel der jeg uttrykte bekymring for utviklingen av samfunnet på flere fronter: digitalisering, globalisering, innvandring, klimaendringer, befolkningsvekst og politisk lederskap. Spørsmålet jeg stilte den gang var om vi burde være bekymret. I dag, i 2025, er det på tide å gjøre opp status: Har vi grunn til økt eller redusert bekymring?
1. Digitalisering og økte forskjeller
I 2016 fryktet jeg at digitaliseringen ville eliminere arbeidsplasser raskere enn vi kunne skape nye. Mens teknologiutviklingen har gitt mange fordeler, ser vi i dag at digitaliseringen også har ført til økende ulikheter. Ifølge Utdanningsdirektoratet mangler 4 av 10 unge nordmenn grunnleggende digitale ferdigheter, noe som kan skape økt utenforskap.
Videre ser vi at digitaliseringen har bidratt til automatisering og effektivisering, men ikke nødvendigvis til en rettferdig fordeling av gevinsten. De som besitter digitale ferdigheter, kapital og teknologi, trekker ifra, mens resten henger etter. Dette digitale klasseskillet er i ferd med å bli mer enn bare en forskjell i kompetanse – Det handler også om hvem som har råd til å ta del i den nye teknologiske virkeligheten.
Ifølge Regjeringen har det digitale utenforskapet i Norge økt fra 600 000 personer i 2021 til nærmere 1 million i dag. Denne utviklingen er alvorlig, da digital kompetanse ikke lenger er et valg, men en forutsetning for deltakelse i både arbeidslivet og samfunnet generelt. Når flere faller utenfor, skapes det en todelt digital virkelighet: På den ene siden de som mestrer og har tilgang til avanserte AI-verktøy, og på den andre siden de som ikke klarer å holde tritt.
Denne forskjellen vil sannsynligvis akselerere i takt med den eksponentielle utviklingen av kunstig intelligens. Vi ser allerede tegn til et AI-basert klasseskille, der de som har råd til de mest avanserte AI-tjenestene, får et fortrinn innen alt fra produktivitet til helse, utdanning og karrieremuligheter. De som ikke har økonomi eller kompetanse til å ta i bruk slike verktøy, risikerer å bli stående igjen som en ny underklasse i et digitalisert arbeidsmarked.
Det digitale utenforskapet dreier seg imidlertid ikke bare om dem som aldri har tilegnet seg grunnleggende ferdigheter. Et økende problem er at stadig flere ikke klarer å holde tritt med utviklingen. Det som for få år siden ble ansett som tilstrekkelige digitale ferdigheter, er allerede utdatert. Evnen til å bruke enkle digitale tjenester er ikke lenger nok – nå kreves det kompetanse i datasikkerhet, kritisk tenkning om informasjon på nett og forståelse av avanserte teknologiske løsninger for å være fullt ut deltakende i samfunnet.
Om vi ikke tar dette på alvor, risikerer vi at det digitale gapet ikke bare vokser, men sementerer seg som en strukturell ulikhet, der teknologien ikke fungerer som en inkluderende kraft, men snarere som en ekskluderende mekanisme.
Vurdering: Digitaliseringen har bidratt til innovasjon, men den har også forsterket forskjeller i samfunnet. Bekymringen er dermed fortsatt gyldig.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
2. Globalisering og geopolitiske spenninger
I 2016 så vi en økende globalisering, men også en gryende motreaksjon. I dag er vi midt i en ny runde med handelskriger, proteksjonisme og teknologisk nasjonalisme, ikke minst drevet av Donald Trumps gjeninntreden som president i USA og hans Project 2025-agenda. Den teknologiske globaliseringen er også i ferd med å skape et skarpt skille mellom øst og vest, hvor AI, mikrochips og datasentre har blitt strategiske våpen.
Men globaliseringen fikk først et alvorlig skudd i baugen med pandemien, som brøt ned sentrale forsyningskjeder og avslørte en urovekkende sårbarhet i verdensøkonomien. Just-in-time-modellen, der selskaper har minimal lagerbeholdning og er avhengige av sømløse globale leveranser, viste seg å være en risikabel strategi da verdens shippingnettverk stoppet opp og produksjonen av alt fra halvledere til medisiner ble rammet.
Krigen i Ukraina har satt ytterligere press på forholdet mellom Europa og USA, samtidig som Russlands militære aggresjon har ført til økt forsvarsbudsjett, militarisering og energikrise. Parallelt har Kinas økende maktposisjon skapt uro i det globale økonomiske systemet. Med sin kontroll over kritiske råvarer som sjeldne jordarter, samt en voksende dominans innen AI og produksjon av halvledere, er Kina i ferd med å bli en uunnværlig, men også strategisk utfordrende aktør.
Trumps nye tollkrig har intensivert en allerede ustabil situasjon, med trusler om eksport- og importrestriksjoner på viktige råmaterialer. Det vi nå ser utspille seg er en slags hybridkrig, hvor økonomi, teknologi og råvarer brukes som våpen. Samtidig har frykten for en tredje verdenskrig økt, etter hvert som Taiwan-spørsmålet, Nord-Koreas atomprogram, Ukraina-krigen og konflikten i Midtøsten fortsetter å eskalere. Det åpne markedet vi en gang tok for gitt, er under sterkt press, og den globaliserte økonomien er i ferd med å deles opp i blokker: En vestlig dominert økonomi med USA og Europa i spissen, og en østlig blokk ledet av Kina og deres allierte. Og nå er selv den vestlige økonomien under press, anført av en rabiat amerikansk president som støtter Russland og vil trekke USA ut av NATO.
Denne utviklingen setter også et enormt press på selskaper og nasjoner som tidligere har nytt godt av frihandel og åpne markeder. Vi er ikke lenger i en situasjon hvor konkurransen utelukkende handler om effektivitet og innovasjon – nå handler det også om geopolitisk lojalitet, nasjonal sikkerhet og økonomiske sanksjoner. Bedrifter må i økende grad velge side i en verden hvor handel ikke bare er business, men også politikk.
Konsentrasjonen av makt blant noen få globale aktører forsterker dette problemet. I dag har vi en håndfull teknologiselskaper som dominerer nesten alle aspekter av digital økonomi: Google, Microsoft, Apple, Amazon, Nvidia og Meta kontrollerer i praksis både programvare, maskinvare, AI-infrastruktur og skyplattformer. Dette skaper en situasjon der stadig færre aktører får stadig mer innflytelse, noe som gjør det vanskeligere for nye konkurrenter å etablere seg. Samtidig flyttes verdiskapningen stadig mer bort fra nasjonale selskaper og inn i multinasjonale giganter, der kapitalen samles på noen få hender.
For et lite land som Norge, med en allerede fallende konkurranseevne, kan denne utviklingen bli katastrofal. Vi har sakte, men sikkert, falt på rangeringer over innovasjon og produktivitet, og vi har Europas høyeste sykefravær. Trender som quiet quitting og den økende vekten på individuelle krav til arbeidsgivere, i stedet for å bidra til noe større enn seg selv, bidrar ikke til å styrke vår konkurransekraft i et globalt verdensmesterskap.
Den store utfordringen fremover blir hvordan vi skal navigere i en verden der globalisering ikke lenger er en selvfølge, der økonomiske blokker danner seg, og der teknologisk suverenitet er blitt et sentralt maktspørsmål.
Vurdering: Globaliseringen har snudd til en mer fragmentert og proteksjonistisk verden, noe som skaper mer ustabilitet. Bekymringen har dermed økt.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
3. Innvandring, sosial uro og en økende mistillit
I 2016 fryktet jeg at innvandring ville føre til økt konkurranse om arbeidsplasser og sosial uro. I dag ser vi konturene av dette tydeligere enn noen gang. Arbeidsledigheten har økt, og innvandrere er overrepresentert blant de arbeidsledige. I 2024 var sysselsettingsandelen blant innvandrere 68 prosent, sammenlignet med 80 prosent i befolkningen ellers (SSB, 2024). Det betyr at flere faller utenfor arbeidslivet – en utvikling som trolig vil forsterkes i årene som kommer, ettersom automatisering og kunstig intelligens gjør det vanskeligere for lavt utdannede og nyankomne å finne arbeid.
Samtidig ser vi at innvandring i økende grad skaper spenninger i samfunnet. Ifølge SSB har nordmenns holdninger til innvandrere blitt mer skeptiske etter en periode med økt støtte, særlig som følge av den store ukrainske flyktningstrømmen. Polariseringen i samfunnet forsterkes av sosiale medier, hvor algoritmer systematisk prioriterer sensasjonelt innhold og forsterker frykt, misnøye og mistillit til medier, politikere og institusjoner. Når økonomien samtidig er presset, velferdssystemene sliter, og boligprisene gjør det stadig vanskeligere for lavtlønnede å etablere seg, øker også behovet for en ytre syndebukk. Dessverre er det ofte innvandrere som blir stående i skuddlinjen.
Kriminalitetsstatistikken gir også grunn til bekymring. Ungdomskriminaliteten har økt, og unge med innvandrerbakgrunn er overrepresentert i alvorlige voldssaker, særlig i Oslo og andre storbyer. Dette er en utvikling som skaper frykt og usikkerhet, og som samtidig gir næring til politiske krefter som ønsker en strengere innvandrings- og integreringspolitikk.
Denne utviklingen henger tett sammen med den globale motreaksjonen på globaliseringen og den økonomiske usikkerheten vi ser i Europa. Der vi for noen tiår siden rev ned murer, snakker vi nå stadig oftere om å bygge dem opp igjen. Det er ikke bare fysiske murer, som vi ser i USAs grensepolitikk, men også politiske, økonomiske og sosiale barrierer som stadig svekker ideen om et åpent samfunn.
Om denne utviklingen fortsetter, risikerer vi å havne i en negativ spiral hvor økt utenforskap skaper mer sosial uro, som igjen fører til økt polarisering og fremmedfrykt. Det viktigste spørsmålet vi står overfor i dag er ikke bare hvordan vi kan håndtere innvandringen, men hvordan vi kan unngå at den blir en kilde til splittelse, konflikt og politisk radikalisering.
Vurdering: Polariseringen og de sosiale spenningene har økt siden 2016, og bekymringen er dermed styrket.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
4. Kimaendringer, politisk handlingslammelse og en eskalerende krise
I 2016 fryktet jeg at klimaendringene ville utløse en bølge av klimaflyktninger og globale ressursspørsmål, inkludert potensielle vann- og matkriser. I dag er situasjonen langt verre enn vi kunne forestille oss den gang. FN har slått full alarm og erklært at vi er i en code red-fase, hvor vi har svært få år igjen før vi når irreversible tipping points. Værkatastrofer skjer oftere, med stadig mer ødeleggende konsekvenser for verdens befolkning. FN advarer nå om at hundrevis av millioner mennesker kan bli klimaflyktninger innen 2050.
Til tross for advarsler, rapporter og klimakonferanser, er det ingen tegn til at verdenssamfunnet kommer til å nå ett eneste av sine klimamål. I stedet for reelle utslippskutt har vi sett en økning i klimagassutslippene de siste årene, og 2024 ble nok et rekordår for global oppvarming. Selv land som Norge, med vår grønne profil utad, er ikke i rute for å nå de nasjonale utslippsmålene. Den brutale realiteten er at økonomiske vekstkrav, politisk kortsiktighet og en motvilje blant befolkningen til å gjøre vesentlige endringer i egen livsstil gjør det nærmest umulig å nå klimamålene.
Mye av problemet ligger i vår avhengighet av vekst. Kapitalismen er bygd på en konstant ekspansjon av forbruk og produksjon, og selv om vi snakker om grønn omstilling, er det svært få tegn til at vi er villige til å redusere den faktiske belastningen på planeten. De fleste av oss ønsker å redde jorden, men ikke hvis det går på bekostning av vår egen komfort.
En annen utfordring er den naive troen på at teknologi vil redde oss. Vi satser på at kunstig intelligens, karbonfangst og andre teknologiske innovasjoner skal løse klimakrisen, slik at vi kan fortsette å leve som før. Men realiteten er at selv med store teknologiske gjennombrudd, vil vi ikke kunne unngå de mest alvorlige konsekvensene av global oppvarming uten en fundamental endring i hvordan vi lever, forbruker og organiserer økonomien vår.
Den økende klimakrisen vil også forsterke de andre utfordringene vi står overfor. Økt migrasjon som følge av klimarelaterte katastrofer vil legge press på allerede sårbare økonomier og samfunn, skape sosial uro og gi økt grobunn for fremmedfrykt og polarisering. Naturkatastrofer vil ramme hardest de områdene som allerede sliter, noe som kan føre til sammenbrudd i stater, økt risiko for konflikter og en global ustabilitet vi knapt har begynt å forstå rekkevidden av.
Den brutale sannheten er at vi ikke lenger har råd til å utsette de harde valgene. Vi må enten omstille oss nå, eller møte konsekvensene av en planet i full krise.
Vurdering: Bekymringen er langt mer alvorlig i dag enn i 2016.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
5. Politisk kortsiktighet, populisme og et svekket demokrati
I 2016 fryktet jeg at politikere ikke så the big picture og heller fokuserte på kortsiktige problemstillinger for å sikre makt. Åtte år senere er denne tendensen ikke bare bekreftet, men også forsterket. Vestlige demokratier preges i stadig større grad av populisme, der politikere jager enkle løsninger på komplekse problemer, og hvor kortsiktige gevinster prioriteres over nødvendige, men upopulære tiltak. Samtidig ser vi en politisk berøringsangst vokse frem, der frykten for å fornærme eller provosere ulike grupper har lammet evnen til å føre reell politikk.
Siden 2016 har samfunnsdebatten blitt dominert av kulturkriger. MeToo, Black Lives Matter, kjønnsidentitetsdebatter, woke-begrepet og polariseringen rundt disse har gjort at mye av den politiske energien rettes mot identitetspolitikk, heller enn de store eksistensielle utfordringene. «Svenske tilstander» har blitt et kjent begrep i Norge, et symbol på et politisk lederskap som i frykt for å ta upopulære beslutninger har mistet kontrollen over kriminalitet og integrering. I takt med at utfordringene i samfunnet vokser, ser vi en økende avmakt blant politikere som velger å feie problemene under teppet fremfor å ta dem på alvor.
Tillit til politikere er en grunnpilar i et fungerende demokrati, men i Norge har denne tilliten falt dramatisk de siste årene. OECD har rapportert at Norge har hatt den største nedgangen i tillit til myndighetene blant 18 land, en utvikling drevet av habilitetsskandaler, uoppfylte løfter og en stadig økende mistro til at politikere prioriterer folkets beste over egen posisjon. Vi ser en lignende trend i hele den vestlige verden. I USA har Donald Trumps comeback ført til økt polarisering, mens i Europa fører økonomisk usikkerhet og økende migrasjon til stadig sterkere fremgang for ytre høyre-partier.
Samtidig ser vi hvordan utenlandske aktører bevisst forsøker å undergrave vestlige demokratier gjennom desinformasjonskampanjer og valgpåvirkning. Sosiale medier, som tidligere ble sett på som en demokratisk arena, har blitt et våpen i informasjonskrigen. Deepfake-teknologi og AI-genererte falske nyheter gjør det stadig vanskeligere å skille fakta fra fiksjon, noe som ytterligere svekker tilliten til politikere og institusjoner.
Men den kanskje største trusselen mot demokratiet er at vi beveger oss mot en situasjon hvor politiske valg knapt har betydning lenger. Når kompromissene blir for mange og ideologiske skillelinjer utvannes, blir politikken redusert til et spill om makt, heller enn et verktøy for reell samfunnsendring. Som jeg skrev i 2024: Det spiller nesten ingen rolle hvem som styrer. De politiske beslutningene bærer uansett preg av kortsiktig fokus på å vinne og beholde makten, fremfor langsiktige visjoner for hvordan landet skal styres og utvikles.
Denne utviklingen bør bekymre oss alle. Demokratiet er i tilbakegang, mens autoritære regimer vokser seg sterkere. Valgdeltakelsen synker, mistilliten øker, og flere stiller spørsmålet: Er det i det hele tatt noe vits i å stemme? Hvis vi ikke tar denne trenden på alvor, risikerer vi at vår egen politiske apati blir den største trusselen mot demokratiet selv.
Vurdering: Politisk lederskap har blitt enda svakere, og bekymringen har dermed økt.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Veien videre: Fra bekymring til handling
Åtte år etter at jeg spurte om vi burde være bekymret for samfunnsutviklingen, er svaret dessverre enda tydeligere. Vi burde ikke bare være bekymret, vi burde være dypt alarmert.
De utfordringene jeg pekte på den gang har ikke bare materialisert seg, de har forsterket seg, og tempoet i samfunnsutviklingen ser ut til å akselerere raskere enn politikken evner å håndtere.
- Digitalisering har ført til en økende kløft mellom de som mestrer teknologien og de som faller utenfor. Kunstig intelligens skaper en ny type digitalt klasseskille, og vi risikerer å skape en varig todeling av samfunnet.
- Globaliseringen er i oppløsning. Der vi tidligere snakket om en verden som knyttes tettere sammen, ser vi nå at proteksjonisme, handelskriger og geopolitisk fragmentering setter verdensøkonomien under press. Det som en gang var en kamp om markedsandeler, er nå en kamp om geopolitisk overlevelse.
- Innvandring og integrering har blitt et av de mest polariserende spørsmålene i vår tid. Arbeidsledighet, ungdomskriminalitet og kulturelle konflikter bidrar til økt mistillit og politisk uro. Algoritmer forsterker samfunnets splittelser, og i stedet for å finne løsninger, trekker grupper seg lenger fra hverandre.
- Klimaendringene er ikke lenger en fremtidig trussel, men en pågående krise. Ingen av de globale klimamålene ser ut til å bli nådd, og vi nærmer oss et punkt hvor det blir for sent å redde kloden. Likevel er det få tegn til at vi er villige til å gjennomføre de drastiske endringene som kreves.
- Politikken har blitt en skygge av seg selv. Demokratiet er under press, populismen øker, desinformasjon svekker tilliten til institusjoner, og kompromisser tømmer politikken for handlekraft.
Så, hva nå?
Skal vi bare akseptere denne utviklingen og resignere? Skal vi lene oss tilbake og la teknologi, økonomi og politikk løpe løpsk, mens vi håper på det beste?
Det kan vi ikke. Hvis det er én ting historien har lært oss, så er det at endringer ikke skjer av seg selv – de må drives frem av mennesker som bryr seg.
- Vi må kreve politisk lederskap som tør å ta langsiktige beslutninger, ikke bare lefle for meningsmålinger.
- Vi må ta innover oss at teknologi ikke vil redde oss alene – vi trenger en digital politikk som sikrer at innovasjon tjener samfunnet, ikke bare de få.
- Vi må forstå at globaliseringen ikke kan reverseres uten enorme kostnader, og at internasjonalt samarbeid er vår beste forsikring mot kaos.
- Vi må håndtere innvandring med realisme, ikke ideologi – verken naiv optimisme eller blind frykt vil gi oss de løsningene vi trenger.
- Vi må innse at klimaendringene er vår tids eksistensielle krise, og at vi ikke kan fortsette å utsette handling i håp om teknologiske mirakler.
Men viktigst av alt: Vi må engasjere oss.
Politikk er ikke noe som skjer med oss – det er noe som skjer fordi vi lar det skje. Hvis vi aksepterer passivitet, hvis vi gir opp håpet om reell forandring, hvis vi lar oss lamme av bekymring fremfor å omsette den til handling – da er løpet kjørt.
Med det sagt er jeg – åtte år senere – mer bekymret enn noen gang.
Men jeg er ikke klar til å gi opp.
Er du?
