Jeg nådde ikke toppen av Mera Peak. Likevel føles det som en seier
15 år er gått siden jeg lanserte HansPetter.info. La meg ta deg med på en reise gjennom teknologi, samfunn og en stor dose selvrefleksjon.
24. august 2010 publiserte jeg min aller første bloggpost her på HansPetter.info – «Bli like flink som Apple-sjefen til å holde foredrag» handlet den om. Siden den gang har jeg publisert nærmere 2.800 artikler (over 3 artikler i gjennomsnitt hver uke i 15 år) om teknologiens verden og hvordan den påvirker livene våre. Nå har “bloggen” eksistert i 15 år, og det gjør den til Norges lengstlevende teknologi-blogg av sitt slag – etter hva jeg forstår – og det er jeg veldig stolt av.
På disse 15 årene har teknologiutviklingen vært formidabel. La meg ta deg med på en aldri så liten tidsreise for å se på hva det var jeg skrev om for 15, 10 og 5 år siden – og i løpet av de siste årene. Hvordan har fokus, tone og perspektiv endret seg underveis, og hvordan speiler det de større endringene i samfunnet?
2010: Sosiale medier og digital optimisme
For 15 år siden var sosiale medier den store revolusjonen. I begynnelsen handlet bloggen mye om hvordan sosiale medier ville åpne og demokratisere ordskiftet til det bedre. Plattformer som Facebook og Twitter lovet å gi alle en stemme, og jeg skrev entusiastisk om mulighetene dette ga. Som kommunikasjonsrådgiver oppfordret jeg ledere til å følge med – her kom det nye verktøy som kunne forandre måten vi kommuniserer på. Stemningen tidlig på 2010-tallet var preget av en gryende optimisme om at teknologi skulle bringe oss sammen og gjøre informasjon mer tilgjengelig enn noensinne.
Samtidig eksploderte mobilmarkedet. Smarttelefonen ble allemannseie, apper flommet inn, og vi var opptatt av å tilpasse alt til mobile flater. Jeg skrev om viktigheten av mobiltilpassede nettsider og SEO, for nå gikk folk “all in” digitalt. Dette var også tiden da innholdsmarkedsføring gjorde sitt inntog. Rundt 2012–2015 ble Content Marketing – eller innholdsmarkedsføring – en «het potet. Jeg skrev mye om hvordan bedrifter kunne lage verdifullt innhold for å tiltrekke kunder, i stedet for tradisjonell reklame. Det samme gjaldt native advertising og fremveksten av influencere.
Tradisjonelle medier likte dårlig denne utviklingen, der de så at Google og Facebook stjal annonsekroner, og at deres egne reklameformater ble utfordret av det de kalte “liksom-journalistikk” fra bloggere og influencere. Mens toneangivende norske aviser var irriterte, jublet jeg over hvordan teknologi ga nye muligheter for markedsføring og kommunikasjon.
Kort oppsummert var de første fem årene preget av et mikroperspektiv, basert på nye verktøy og plattformer, og fokus på mulighetene de ga. Tonen min var entusiastisk, positiv og litt naiv. Jeg beskrev teknologien som en frigjørende kraft for individet og bedrifter, for nå kunne vi alle sammen nå ut til alle, dele innhold, bygge nettverk og kanskje til og med disruptere etablerte aktører. Dette var teknologien på sitt beste – spennende, lekende og full av potensial.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
2015: Innholdsrevolusjon, on-demand og digital strategi
For 10 år siden, rundt 2015, hadde sosiale medier-modningen skapt nye praksiser. Jeg skrev mye om digital strategi, om hvordan bedrifter måtte forholde seg til en hverdag der kunden i større grad bestemte selv hva, hvor og når de ville konsumere innhold. Teknologien endret medievanene radikalt. Vi gikk fra en lineær mediehverdag til “on demand”: Aviser ble ikke lenger lest fra perm til perm, og TV-seere ville se hva de ville, når det passet dem. Dette skiftet omtalte jeg som teknologisk disrupsjon, hvor gamle forretningsmodeller enten måtte endres eller dø ut. Delingsøkonomien dukket opp som buzzord, hvor tjenester som Airbnb og Uber utfordret etablerte bransjer. Jeg var fortsatt optimist, men begynte å ane konturene av at omveltningene også hadde en pris.
Midten av 2010-tallet var også gullalderen for innholdsmarkedsføring og sosiale medier i næringslivet. Mange av innleggene mine på den tiden var praktiske og mulighetsorienterte, og inneholdt alt fra guider til digital markedsføring, analyser av nye plattformer og hvordan bedrifter kunne lykkes i den nye medievirkeligheten. Entusiasmen var stor, og jeg tror det smittet over i skrivingen min. Jeg var oppriktig begeistret for hvordan teknologi gav oss nye måter å nå ut på, nye måter å lære på, og nye måter å gjøre business på.
Men mot slutten av tiåret snek det seg inn en uro. I 2016 opplevde verden at sosiale medier ikke bare var solskinn. Jeg begynte å skrive mer om skyggesidene: Falske nyheter, netthat, polarisering og algoritmer på avveie. Brexit og det amerikanske presidentvalget viste hvordan Facebook og Twitter også kunne misbrukes til propaganda, desinformasjon og polarisering. Jeg begynte så smått å uttrykke en økende skepsis og advarte om at den åpne, frie informasjonsflyten også kunne bli en farlig katalysator for løgner og hatprat. Dette var et tydelig skifte i min tone. Fra en ubekymret optimisme til en mer balansert, og tidvis kritisk, holdning. Jeg ble rett og slett mer våken for ansvar – både plattformenes ansvar og brukernes ansvar.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
2020: Teknologiens skyggesider og digitalisering i krisetid
For 5 år siden, i 2020, hadde den digitale utviklingen for alvor tatt en mørkere vending. Jeg hadde begynt å dekke tematikk som manipulering via sosiale medier, spredning av falske nyheter, økende polarisering, hatprat, cyberkriminalitet – kort sagt teknologiens mørke bakside. Ikke minst skrev jeg mye om personvern og hvordan algoritmene etter hvert kjente oss bedre enn vi kjenner oss selv.
Jeg merket at frykten og advarslene snek seg oftere inn i innleggene mine. Fra å fokusere mest på mulighetene, advarte jeg nå også om utfordringene. Hva skjer når teknologien løper fra oss? Har vi kontroll på dataene våre, og hva gjør det med samfunnet når løgn spres raskere enn sannhet på nett?
Samtidig var digitalisering blitt et hett tema. Ikke bare som et buzzord, men som en nødvendighet. Da pandemien traff oss i 2020, ble digital teknologi redningen for mye og mange. Jeg påpekte hvordan Covid-19 tvang frem digitalisering over natten, og at vi endret oss ikke radikalt før vi måtte. Plutselig skulle alt skje på Teams og Zoom, netthandelen eksploderte, og samfunnet tok et digitalt sjumilssteg i løpet av få måneder. Samtidig bemerket jeg at endringer som regel skjer gradvis, ikke mye fra dag til dag, men enormt hvis vi ser 10 år tilbake i tid.
Gjennom disse årene gikk jeg også fra et mikroperspektiv til et makroperspektiv i analysene mine. Det holdt ikke lenger å bare se på enkeltapper eller markedsføringstrender. Jeg begynte å diskutere politikk, samfunn og geopolitikk. Hvem skal ta ansvar for å regulere de globale teknologigigantene? Er det greit at Kina får tak i all vår data via TikTok? Hva med handelskrigen mellom USA og Kina, er det i realiteten en teknologikrig?
Disse spørsmålene fant veien inn i bloggpostene. Jeg skrev om hvordan teknologi ble en geopolitisk slagmark, der supermaktene konkurrerer om AI, mikroprosessorer og data. Faktisk spekulerte jeg i 2020 på når Kina kom til å bli verdens største økonomi, og hva deres dominans innen AI ville bety for oss i Vesten. Teknologi var ikke lenger bare dingser og apper, men storpolitikk, samfunnssikkerhet og demokrati.
Til tross for alt det utfordrende, forsøkte jeg å beholde et visst håp og positivitet. Jeg skrev i 2020 at verden knapt var til å kjenne igjen etter tiårets teknologiske stormløp, men at det store og hele hadde blitt til det bedre. Likevel var det klart at vi sto overfor stadig større utfordringer. Summen av alt dette var at skrivestilen min ble mer moden og reflektert. Fortsatt entusiastisk for teknologiens muligheter, men oftere med en advarende undertone. Jeg la mer vekt på etikk og moral, og mindre på hype og buzz.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
2024–2025: AI, etikk og menneskets plass i teknologiens tidsalder
Den siste tiden – spesielt det siste året – har kunstig intelligens dominert mye av det jeg har skrevet om. Etter ChatGPTs gjennombrudd og AI-boomen i 2023, har jeg skrevet utallige innlegg om fordeler og ulemper ved AI. Teknologiutviklingen går nå så fort at politikken virkelig sliter med å henge med. Annenhver uke kommer det en ny AI-modell, et nytt etisk dilemma eller en ny regulering på trappene.
Bloggen min har også speilet denne utviklingen i stor grad. Teknologi kan ikke lenger behandles isolert. I dag er teknologi like mye økonomi, politikk, sikkerhet, etikk og moral. I dag skriver jeg med et større holistisk blikk på teknologitrender. For eksempel påpekte jeg i år at det ikke er alt som bør løses med mer teknologi, selv om teknologien finnes. I dag må vi tenke på lover, regler og sunn fornuft før vi kaster oss på en ny trend. Dette er en stor og viktig endring, sammenlignet med hvordan jeg skrev i løpet av de første årene av HansPetter.info, da ny teknologi i seg selv ofte var svaret. Nå er spørsmålet oftere om vi bør ta den nye teknologien i bruk og hva eventuelt konsekvensene blir.
Et tilbakevendende tema nå er balansen mellom innovasjon og konsekvens. Teknologien har en dobbel natur. På den ene siden gir den oss fantastiske nye verktøy og muligheter. På den andre siden utfordrer den verdiene våre, sikkerheten vår og evnen vår til å styre utviklingen på en måte som gagner alle, ikke bare noen få. Denne innsikten har gjort meg både entusiastisk og bekymret på samme tid. Jeg er fortsatt teknologinerd til beinet. Jeg elsker nye duppeditter og mulighetene de åpner. Samtidig bruker jeg mer tid enn før på å tenke og skrive om etikk, personvern, demokratiets kår og menneskelig velferd.
Du som har fulgt meg i løpet av disse årene har helt sikkert fått med deg at jeg har viet mange artikler i løpet av de siste årene til mennesket bak skjermen. Temaer som psykisk helse, natur og livskvalitet har fått en viktig plass i teknologi-bloggen min. Årsaken er at vi nå ser helt klare tegn til at det digitale livet gjør oss ulykkelige. Overdreven skjermtid og et samfunn som dyrker perfekte liv på Instagram, bidrar til en eskalerende mental helsekrise. Jeg har selv kjent på kroppen hvor viktig det er å koble av.
Etter pandemien, i 2022, befant jeg meg i en eksistensiell krise og oppdaget naturens helbredende kraft, og det har påvirket hvordan jeg skriver. Jeg har blant annet kalt den pågående mentale helsekrisen for “den nye pandemien”, og jeg har kritisert både teknologigigantene og myndighetene for å gjøre altfor lite for å beskytte spesielt barn og unge på nett.
Når Medietilsynet rapporterer at majoriteten av niåringer er på sosiale medier og utsettes for alt fra selvskadetrender til narkotikasalg, da må vi kalle en spade for en spade. Dagens myndigheter bedriver en form for digital barnemishandling ved å ikke gripe inn. Sterke ord som reflekterer min voksende utålmodighet med politikere som står på sidelinjen mens teknologigigantene ødelegger alt fra vår mentale helse, tillit og demokratiet.
Med andre ord har politisk handlekraft og ansvar blitt et tydelig krav i mine nyere artikler. Jeg argumenterer for strengere regulering av teknologisektoren der det trengs. Teknologiselskapene må holdes ansvarlige når algoritmene deres prioriterer oppmerksomhet fremfor menneskers velvære. Det handler om å styre teknologien klokt og ansvarlig, slik at den blir en kraft for fremgang og ikke en trussel for menneskeheten. Her har jeg gått fra å være en ren teknologioptimist til også å bli en teknologirealist. Til å bli en som ser behovet for kritisk refleksjon.
Som jeg ofte understreker er ikke teknologi alene løsningen på alle utfordringer, og kritiske spørsmål rundt teknologien er ikke det samme som å være teknologifiendtlig. Snarere tvert imot, det er en forutsetning for å sikre at teknologiutviklingen forblir menneskesentrert.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fra mikro til makro – og veien videre
Kort oppsummert har min reise de siste 15 årene gått fra mikro til makro, fra muligheter til utfordringer. Fra å planlegge for det beste, men også forberede oss på det verste. I starten skrev jeg mest om enkeltstående fenomen, det være seg nye apps, nye sosiale medier, og tips og triks for bedre presentasjoner eller markedsføring. I dag tar jeg for meg de store linjene. Jeg skriver mye mer om sammenhengen mellom teknologi og samfunn, politikk og økonomi. Jeg har gått fra å hype ny teknologi ukritisk, til å stille de vanskelige spørsmålene om hva den gjør med oss.
Denne utviklingen i mitt fokus speiler også samfunnets utvikling. Teknologi var uskyldig moro og kule «gadgets» for 15 år siden. I dag er det alvor også. Når kunstig intelligens kan snu opp-ned på arbeidslivet og hverdagen vår på få måneder, og supermakter og teknologigiganter presser grensene mens politikerne sliter med å holde tritt, da angår teknologi alle og ikke bare oss nerder.
Debatten om teknologi er blitt en samfunnsdebatt. Alt fra ytringsfrihet, nasjonal sikkerhet og barns oppvekstvilkår er i spill. Det håper jeg du også merker i tonen min. Jeg er bevisst i å balansere entusiasmen for innovasjon med en sunn porsjon skepsis og et kritisk blikk. Kanskje har jeg også blitt strengere med teknologien fordi jeg brenner for at vi skal bruke den riktig. Jeg ønsker at vi mennesker styrer teknologien og ikke motsatt.
15 år er et langt liv for en blogg, men jeg har ingen planer om å gi meg med det første. Om HansPetter.info eksisterer om 15 nye år til, vet jeg ikke, men én ting er sikkert. Teknologiens reise fortsetter, og jeg har tenkt å følge den tett. Faktisk tror jeg de neste femten årene vil overgå alt vi har sett så langt. Om 15 år – rundt 2040 – er jeg overbevist om at kunstig intelligens har blitt selvbevisst, og at vi mennesker ikke lenger er de smarteste skapningene på jorden. Kanskje har vi til og med sett menneske og maskin smelte sammen i en ny type vesen hvor det å være en cyborg er ikke lenger bare science fiction. Tanken kan virke skremmende, og jeg innrømmer at det er med en blanding av spenning og frykt jeg ser fremover.
Men nettopp derfor er det så viktig å beholde det menneskelige perspektivet opp i alt. Teknologien vil forandre måten vi lever, leker, lærer og jobber på i enda større tempo enn før. Vår oppgave blir å sørge for at vi ikke mister oss selv på veien. Vi må ta styringen, definere rammene og bruke teknologien til å forsterke det menneskelige, ikke erstatte det. Klarer vi det, går vi en spennende fremtid i møte. Til en fremtid der teknologi og menneskeheten går hånd i hånd, uten at vi gir slipp på vår identitet, våre verdier og vår menneskelighet. Det er i hvert fall mitt håp, og det håpet vil nok skinne gjennom HansPetter.info i årene som kommer, slik det har gjort i løpet av de siste 15.
Takk for at du leser HansPetter.info. Håper du har lært noe av mine 15 år med oppturer, nedturer, entusiasme og ettertanke. Jeg tror vi så vidt har begynt. Håper du blir med meg videre.
Bilder: Midjourney
