EUs overvåkingsforordning kan bli begynnelsen på demokratiets fall

EU vil beskytte barn mot overgrep på nett, men forordningen som foreslås åpner for total overvåkning av all privat kommunikasjon. Får EUs myndigheter tilgang til alle våre samtaler og teknologigigantene fortsetter å utnytte våre data for profitt, risikerer vi et dobbelt diktatur – både politisk og teknologisk.

I 2014 advarte jeg mot daværende justisminister Anders Anundsen sitt forslag om å gi politiet ubegrenset makt til å overvåke vårt mobilbruk. Kort tid etter påpekte jeg hvordan argumentet «Nothing to hide, nothing to fear», reduserer personvern til et spørsmål om hemmelighold. 

Ti år senere står vi overfor et enda større potensielt inngrep, denne gangen fra EU, som kan gjøre personvern til en illusjon og med det ødelegge vårt skjøre demokrati. EU-kommisjonen har nemlig lagt frem et forslag til en forordning som skal beskytte barn mot seksuelle overgrep på nett. Intensjonen er god. Men veien til helvete er som kjent brolagt med gode intensjoner. For bak de edle ordene skjuler det seg et forslag som vil pålegge selskaper å skanne alle borgeres private meldinger, bilder og videoer. Det vil si at alt vi deler digitalt – også i krypterte tjenester – kan bli overvåket.

Et system som først etableres for å avdekke overgrep vil uunngåelig også kunne brukes til å avsløre andre ulovlige handlinger, som narkotikahandel eller planlegging av terror. Det er i seg selv positivt, men det er samtidig her faren ligger. For det som er lovlig i dag kan bli ulovlig i morgen. Under en ny politisk ledelse kan den samme infrastrukturen brukes til å forby kritikk av myndigheter, til å slå ned på organisering av demonstrasjoner eller til å begrense ytringsfriheten. Dermed blir forordningen en potensiell «Pandoras eske» som kan åpnes når som helst, og som en gang for alle kan endre forholdet mellom borger og stat i retning av et autoritært regime.

Når staten og selskapene møtes i overvåkningen

Dette er ikke en isolert fare. Vi lever allerede i en tid hvor noen få teknologigiganter har fått en makt som grenser til det diktatoriske. Jeg har tidligere advart mot hvordan noen få plattformgiganter sitter på en innflytelse som overgår nasjoners makt. Og når disse selskapene setter premissene for hva vi formidler, hva vi ser, hva vi tror, og for eksempel hvem vi stemmer på, handler det ikke lenger bare om digitale forretningsmodeller, men om et digitalt statskupp. 

Når EU nå foreslår lover som tvinger gjennom masseovervåkning, risikerer vi en giftig allianse. På den ene siden stater som kan misbruke teknologien til å slå ned på ytringer, demonstrasjoner og opposisjon. På den andre siden teknologigiganter som har vist gang på gang at de setter profitt foran demokratiske verdier. Resultatet kan bli et dobbelt diktatur – et politisk og et teknologisk – som undergraver demokratiet både ovenfra og nedenfra. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Viktig lærdom fra Ungarn og Polen

Ungarn og Polen viser hvordan demokratiske rettigheter kan forvitre raskt når illiberale krefter får makt. I Ungarn har Orbán-regjeringen innført lover som knebler medier og sivilsamfunn, blant annet gjennom en «utenlandske agent»-lovgivning og forbud mot Pride-parader med påfølgende bruk av ansiktsgjenkjenning. I Polen har PiS-partiet systematisk svekket domstolenes uavhengighet og fylt dem med lojale partifolk. Når demokratiets institusjoner først er svekket, blir lover og teknologisk infrastruktur lett omgjort til verktøy for maktkonsolidering.

Fra «ingenting å skjule» til «alt å frykte»

Argumentet om at «hvis du ikke har noe å skjule, har du ingenting å frykte» blir ofte brukt for å legitimere overvåkning. Men det er en farlig forenkling. Personvern handler ikke om å skjule hemmeligheter, men om maktbalanse, frihet og rettssikkerhet. Når alt vi deler kan overvåkes, har vi i praksis alt å frykte.

Når det er sagt, er det selvsagt riktig og viktig å beskytte barn mot overgrep. Men middelet kan aldri være totalovervåking av alle borgere. Demokratier bygges ikke gjennom mistenkeliggjøring av hele befolkningen, men gjennom modige beslutninger som setter grenser for de destruktive kreftene som nå dominerer vårt digitale liv.

Jeg har tidligere tatt til orde for at vi må vurdere langt mer radikale grep, som å forby sosiale medier helt. Ikke fordi jeg undervurderer utfordringen med overgrep eller narkotikasalg på plattformer, men fordi vi har sett gang på gang at disse plattformgigantene verken evner eller ønsker å regulere seg selv.

Det vi opplever nå er i praksis digital barnemishandling, et svik mot en hel generasjon som daglig blir utsatt for vold, selvmord, hat og desinformasjon i et kommersielt økosystem uten sikkerhetsnett. Men når EU svarer på disse utfordringene ved å foreslå å bygge ut et system for masseovervåkning, legger de selve grunnsteinen til et digitalt diktatur. Vi trenger en menneskevennlig digital fremtid, ikke et fremtidssamfunn der både stater og selskaper samarbeider om å skanne, analysere og kontrollere alt vi deler.

Hvis denne forordningen blir vedtatt, vil vi ikke bare miste personvernet. Vi vil risikere å miste selve demokratiet.