Vi lever i en tid der vi aldri har jobbet mindre fysisk, men aldri vært mer utslitte. Skylden ligger i en hypertilkoblet hverdag som aldri gir oss ro – vi er alltid påskrudd, men sjelden virkelig til stede.
Hver kveld synker vi ned i sofaen, trøtte og slitne. Ikke fordi vi har brukt arbeidsdagen på å jakte på mat, hugge ved eller jobbet på andre måter fysisk for å overleve. Likevel blir vi stadig mer slitne. Derfor skrur vi opp skjermstyrken på smarttelefonene våre, heller i oss en ny kopp kaffe (eller enda en ny energidrikk) og “doom scroller” videre i sosiale medier, mens vi forsøker (og feiler) på å finne en fornuftig forklaring på hvorfor vi aldri føler oss uthvilte.
Maskinene har tatt over menneskene
Årsaken er like enkel som den er kompleks: Vi lever i et (digitalt) samfunn som ikke er laget for hjernene våre. Teknologien, som skulle fjerne friksjon, forenkle livene våre og øke vår arbeidsproduktivitet, har i prinsippet tatt over livet vårt. Vi klarer ikke lenger å skille mellom jobb og fritid, mellom informasjon, desinformasjon, nyttig kunnskap og unyttig støy, mellom følelser og fakta, og mellom virkelig hvile og passiv skjermflukt.
Resultatet er overveldende tydelig: Vi er utslitte, stressede, isolerte, deprimerte, ulykkelige, sinte og mer mentalt frakoblet enn noensinne. Smarttelefoner, sosiale medier og algoritmer har skylden, og ingen ser ut til å gjøre noe med det. Vi har blitt så (p)sykelige avhengige at vi ikke klarer å gjøre noe med det. Myndighetene trekker på skuldrene og konkluderer med at sosiale medier har kommet for å bli.
Et kognitivt maraton uten pause
Hjernen vår er skapt for en annen virkelighet enn den vi lever i nå. Frem til maskinene tok over livene våre, brukte vi store deler av dagene våre på forholdsvis enkle, men livsviktige oppgaver. I dag våkner vi av mobilen, og før vi har forlatt hjemmet vårt har vi allerede tatt stilling til en flom av valg, spørsmål og andre distraksjoner. Den delen av hjernen vår som styrer alle beslutningene vi tar – den prefrontale korteksen – er på høygir fra vi åpner øynene til vi kollapser i sengen, 18 timer senere. Likevel spør vi oss selv hvorfor vi er så slitne.
Forskning på hjernen viser at beslutningstaking ikke bare krever energi, men at det også produserer avfallstoffer i hjernen. Akkurat som muskler produserer melkesyre når de overbelastes, hoper kjemiske biprodukter seg opp i hjernen vår gjennom dagen. Jo flere valg vi tar stilling til, desto mer «mentalt søppel» skapes, og desto vanskeligere blir det å tenke klart.
Til slutt når vi et punkt hvor vi er mentalt utmattet, men likevel ikke i stand til å koble av. Derfor fortsetter vi å kaste bort stadig mer av livene våre på å “doom scrolle”, mens Meta og ByteDance kan le hele veien til banken.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
En skjermstyrt søvnkatastrofe
Når vi først stuper i sengen, mentalt utmattet og blåsprengt i øynene, blir vi gjerne liggende en liten time til med skjermlyset 10 cm fra øynene våre, for å sjekke gjennom de siste meldingene, de siste e-postene og de siste nyhetene, før vi lar algoritmene til Meta og TikTok lede oss til enda en video, enda en Facebook-krangel, enda et Instagram-bilde, enda en distraksjon. Melatonin-produksjonen forsinkes ytterligere, og når vi endelig klarer å legge fra oss smarttelefonen på lading og lukker øynene, er hjernen ikke i stand til å “skifte gir” fra det å være våken til å sove.
Den lille søvnen vi til slutt får er ikke tilstrekkelig til at vi blir uthvilte. Fordi vi aldri virkelig kobler av. Vi er alltid litt påskrudd, alltid litt pålogget, alltid litt fanget i en digital virkelighet som ikke vil oss vel.
Tilkoblet og til stede
Løsningen er ikke ny. Den har eksistert så lenge vi mennesker har eksistert. Den ligger i det analoge, i det langsomme, i det fysiske. Vi trenger å skape mer friksjon i livene våre, ikke mindre. Vi trenger ikke å være like tilkoblet det virtuelle, men det virkelige. Vi trenger å få være mer til stede i nuet, finne tilbake til de enkle og ekte tingene, som en skogstur uten hodetelefoner, se på en solnedgang, lese en bok og spise et måltid uten skjerm som underholdningsmaskin. Vi underholdes til døde, tilsynelatende frivillig.
For min egen del måtte det en krise til for å endre kurs. Naturen ble redningen som lærte meg hva stillhet, tilstedeværelse og virkelig hvile er. I møte med skog og fjell ble jeg tilkoblet livet og forstod forskjellen på fysisk og psykisk utmattelse.
Apple, Google, Meta, Microsoft og Byte Dance har ødelagt vår tilkobling til naturen. Vi trenger hjelp til å koble fra og huske hvem vi egentlig er. Mennesker, ikke maskiner. Organismer, ikke algoritmer.
Vi er ikke slitne lenger fordi vi gjør for mye. Vi er slitne fordi vi aldri gjør ingenting.
Og det må vi gjøre noe med før det er for sent. Myndighetene må ta grep før enda flere av de oppvoksende generasjonene går tapt.
Har du lyst til å bli litt inspirert av hvordan jeg gjenfant kontrollen og ble mer Tilkoblet og til stede, anbefaler jeg deg å kjøpe boka mi hos Norli nå.
