Thomas Enger brukte fem bøker på å svare på ett spørsmål. Jeg koste meg hele veien
Da jeg skrev om de fem første bøkene om Henning Juul i august, lå den sjette klar på min Kindle. Jeg hadde lest VGs terningkast to-anmeldelse, som kalte den «pløsete og uformelig». Likevel gledet jeg meg. Etter fem bøker hadde jeg lyst til å vite hvordan det gikk med Henning når gåten som hadde drevet ham så lenge, endelig skulle løses.
Nå har jeg lest den. Jeg forstår noe av kritikken. Men jeg koste meg også denne gangen.
Et nytt liv i København
Henning Juul har forlatt Oslo og journalistikken. Han bor over en blomsterbutikk i København, livnærer seg som blomsterbud og lager en podkast om musikk. Han har funnet mennesker som bryr seg om ham, blant dem blomsterhandleren Lone og Pernille, som han har innledet et forhold til.
Jeg likte denne delen av boken svært godt. Enger lar Henning bli kjent med byen gjennom gatene han sykler, arbeidet han gjør og menneskene han møter. Det er en ro i hverdagen hans som jeg ikke husker fra de første bøkene. Samtidig merker vi hvor lite som skal til før han trekker seg unna når noen kommer for nær.
Ved første øyekast kan Henning virke ganske fallert. Den skarpe krimjournalisten lever nå et beskjedent liv som blomsterbud. Kroppen plager ham, og han bærer fortsatt på sorgen etter sønnen Jonas. Jeg fikk flere ganger assosiasjoner til Harry Hole: en mann som oppdager det andre overser, men som har langt større problemer med sitt eget liv.
Likevel ville det være feil å kalle Henning mislykket bare fordi han har skiftet arbeid og land. Han har funnet en hverdag han selv har valgt. I en tidlig scene ser en kunde ned på ham fordi han er en godt voksen mann som leverer blomster. Henning svarer ved å legge merke til noe kunden helst ville holdt skjult. Det er en fornøyelig påminnelse om at den gamle journalisten fremdeles er der.
Jeg skulle gjerne tilbrakt mer tid sammen med ham i København. For når han får beskjed om at ekskona Nora ligger på sykehus etter det som kan være et selvmordsforsøk, reiser han tilbake til Oslo.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fortiden slipper ikke taket
Henning tror ikke Nora har forsøkt å ta sitt eget liv. Hun arbeidet som journalist med en sak som berører den forsvunne finansmannen Martin Raa, og det tar ikke lang tid før Henning begynner å stille spørsmål ved det som først så ut til å være en enkel forklaring.
Mer av handlingen vil jeg ikke røpe. «Ugress» har mange tråder, og noe av gleden ved å lese den ligger i å se hvordan de henger sammen. Vi møter blant annet Ada, en mor som ikke tror på politiets forklaring på datterens død. Hun har brukt måneder på å lete etter svar, uten å vite hvem hun kan stole på.
I anmeldelsen min av de fem første bøkene skrev jeg at journalistikken nesten var seriens egentlige hovedperson. Det gjelder på en annen måte her. Henning har ingen redaksjon i ryggen. Likevel er det journalistens nysgjerrighet som våkner når noe ikke stemmer. Han snakker med folk, leter etter spor og prøver å forstå hva andre kan ha oversett.
Enger skriver også godt om mennesker som har mistet noen, og om hvor vanskelig det er å leve med en forklaring man ikke tror på. Sorgen gir personene ulike grunner til å lete videre. Den gjør dem også sårbare for folk som sier at de vil hjelpe.
Her har VG et poeng
VGs Sindre Hovdenakk mener at Enger overforklarer og ikke stoler nok på leserne sine. Etter å ha lest boken skjønner jeg hva han sikter til. Handlingen hopper mellom nåtid og tidligere hendelser, mellom flere personer og mellom vanlige kapitler og innlegg fra et anonymt nettforum. Det fungerer ofte godt som spenningsgrep. Andre ganger får vi mer bakgrunn og flere forklaringer enn historien kanskje trenger. Jeg kjenner meg igjen her også, i min egen spenningsroman, Friksjonsindeksen, som etter planen skal bli tilgjengelig fra midten av november. Min egen trang til å (over)forklare, er det jeg jobbet spesielt med mot slutten av skriveprosessen.
Det er også mange mennesker som bærer på store tragedier i denne boken. Innimellom blir summen av dem kanskje litt for tung. Enger kunne ha strammet inn uten at det ville kostet ham verken spenning eller følelser. Likevel ble jeg drevet videre. Det var aldri aktuelt å legge fra meg boken. Jeg ville vite hva som hadde skjedd, men jeg ville også vite hvordan Henning, Ada og de andre skulle leve med svarene når de kom. Det er akkurat der «Ugress» fungerte best for meg.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Min firer
Jeg kaster vanligvis ikke terning når jeg skriver om bøker. Siden jeg allerede trakk frem VGs toer i august, får jeg likevel være tydelig: Jeg gir «Ugress» en sterk firer. Når det er sagt, ga Adresseavisens anmelder, Ole Jacob Hoel, boken terningkast fem.
Det er en mer omstendelig bok enn den hadde trengt å være. Henning er også blitt en mer gjenkjennelig, sliten krimhelt enn han var da jeg møtte ham i «Skinndød». Men Enger klarer fortsatt å få meg til å bry meg om ham. Jeg liker vennskapet med Bjarne, varmen i København og måten Henning bruker hodet sitt på når andre har sluttet å stille spørsmål.
«Ugress» kan leses som en egen kriminalhistorie. Jeg ville likevel begynt med de fem første bøkene. Da betyr både København og reisen tilbake til Oslo mer.
Jeg skrev i august at jeg gledet meg til å lese videre. Det er jeg glad for at jeg gjorde. Og hvis Thomas Enger lar Henning Juul sykle gjennom København i enda en bok, blir jeg mer enn gjerne med.
