I løpet av sommerferien leste jeg hele Skinndød-serien til Thomas Enger. Fem kriminalromaner som fungerer godt hver for seg, men som samtidig kretser rundt ett overordnet spørsmål: Hvem tente på leiligheten der Henning Juuls sønn Jonas brant inne? Enger bruker fem bøker på å gi oss svaret. Jeg koste meg så mye underveis at jeg gikk rett fra den ene boken til den neste. Nå ligger bok nummer seks, Ugress, og venter på Kindlen min.
Jeg leser mer nå enn jeg har gjort på mange år. Det er ikke tilfeldig, og jeg kommer kort tilbake til det helt til slutt.
Men først til Thomas Enger og Henning Juul.
Enger debuterte med Skinndød i 2010. Deretter fulgte Fantomsmerte i 2011, Blodtåke i 2013, Våpenskjold i 2014 og Banesår i 2015. Serien er oversatt til mer enn 35 språk, og alle fem bøkene ble relansert av Cappelen Damm våren 2026.
Det var den relanseringen som fikk meg til å begynne. Da jeg først var i gang, klarte jeg ikke å stoppe.
Krimserien som våget å vente med svaret
Vi møter Henning Juul idet han vender tilbake til jobben som nettjournalist i Oslo.
Ansiktet hans er arret etter en brann. I den samme brannen mistet han sønnen Jonas. Ekteskapet med Nora har gått i oppløsning, og livet hans står i praksis på stedet hvil. Han går tilbake i jobb fordi han ikke vet hva annet han skal gjøre.
Allerede her etablerer Enger det som skal bli den røde tråden gjennom hele serien: Brannen var ikke en ulykke. Noen tente på. Men hvem, og hvorfor?
I de fleste kriminalromaner får vi svaret før den siste siden er lest. Forbrytelsen blir oppklart, den skyldige avslørt og balansen i verden mer eller mindre gjenopprettet. Enger velger en annen løsning.
Hver bok inneholder sin egen kriminalsak, men den viktigste gåten følger oss gjennom alle fem. Det var en betydelig risiko. Da bøkene opprinnelig kom ut, ba han leserne vente i fem år på svaret.
Jeg slapp riktignok den ventetiden. Jeg kunne avslutte én bok og umiddelbart begynne på den neste. Det gjorde sannsynligvis også serien bedre for meg enn for mange av dem som leste bøkene med ett eller to års mellomrom.
Aftenpostens anmelder Pål Gerhard Olsen beskrev seriens konstruksjon som en «markant og avhengighetsskapende dynamikk» på sitt beste, men mente samtidig at den bar preg av store overlappinger og for mange transportetapper.
Jeg forstår innvendingen. Likevel var det nettopp den avhengighetsskapende dynamikken jeg kjente sterkest på. Jeg ville ha svaret. Men jeg leste ikke bare videre for å få det. Jeg leste videre fordi jeg koste meg.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fem bøker, fem plott og én gåte
Skinndød åpner med et telt på Ekebergsletta. Inne i teltet ligger en halvt nedgravd kvinne. Hun er steinet i hjel, har piskemerker på ryggen og mangler den ene hånden.
Det er en brutal åpning som setter tonen for resten av serien. Henning sendes ut for å dekke saken og begynner raskt å stille spørsmål som politiet ikke nødvendigvis ønsker at han skal stille.
I den siste boken, Banesår, strammes alt til.
Boken åpner med Henning i en båt på et mørkt tjern. En bevæpnet mann sitter rett overfor ham. Ved føttene hans ligger et lik som snart skal dumpes i vannet, og Henning vet at han selv skal lide samme skjebne. Han vet også at det er hans egen skyld. Derfra beveger historien seg mot oppgjøret serien har bygget opp til helt siden første bok.
Kritikerne var strengere enn meg
Det er verdt å nevne at flere norske anmeldere har vært langt mer forbeholdne enn meg.
Dagbladets Torbjørn Ekelund var svært kritisk til Blodtåke da den kom i 2013. Under overskriften «Krim uten nerve» mente han at historien ble for utflytende og pratsom, med så mange perspektiver og avgreininger at både spenningen og oversikten forsvant.
Aftenposten mente på sin side at de relasjonelle partiene i Våpenskjold var tamme, at dialogene ble flate og at språket manglet den nødvendige spissingen. Og da Banesår ble lansert, stilte den samme Pål Gerhard Olsen fra Aftenposten spørsmål ved om det egentlig hadde vært nødvendig å bruke en hel serie på å avsløre den skyldige.
Jeg kan til dels forstå flere av innvendingene. Fordelen for min del var at jeg fikk anledning til å lese hele serien samlet. En anmelder leser én bok, vurderer den opp mot en frist og måler den mot en lang rekke andre utgivelser. Jeg leste fem bøker i sammenheng, i løpet av én sommerferie. Og det sterkeste argumentet mitt for å lese denne serien er at jeg ikke ga meg i løpet av sommerferien før jeg var ferdig med alle fem. Og det skyldes mest av alt at Thomas Enger klarte å holde på nysgjerrigheten min hele veien. Det sier mye.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Journalistikken er seriens egentlige hovedperson
Thomas Enger jobbet som journalist før han ble forfatter. Det merkes.
Serien handler selvfølgelig om Henning Juul, om tapet av Jonas og om jakten på sannheten. Men den handler nesten like mye om journalistikken og om mediene i en periode der nettavisene for alvor endret både tempoet, konkurransen og arbeidsmetodene i norske redaksjoner.
Der ligger noe av den største verdien for meg, fordi jeg er veldig opptatt av mye av det samme i mitt daglige virke.
Blodtåke skildrer en mediestorm rundt en justisminister som blir anonymt anklaget for seksuell trakassering og raskt får beskjed om at hun bør trekke seg frivillig. Boken kom i 2013, flere år før metoo.
Den leses derfor annerledes i 2026 enn da den ble utgitt.
Det samme gjelder skildringene av klikkjaget, trafikkmålingene, konkurransen mellom redaksjonene og det stadig sterkere presset om å publisere raskt. Journalistiske vurderinger blir påvirket av hvilke saker som skaper trafikk, og et menneske kan på svært kort tid bli redusert til en overskrift, en anklage og et ansikt på forsiden.
Enger skriver ikke en mediekritisk pamflett. Han lar mekanismene komme frem gjennom handlingen. Det synes jeg gjør dem desto mer interessante.
I løpet av de siste årene har jeg brukt mye tid på å skrive og snakke om hvordan mediene i økende grad fokuserer på affekt enn opplysning. Hvordan hastighet, konflikt, frykt og sterke følelser belønnes, fordi det er dette som får oss til å klikke, dele og bli værende.
Enger dramatiserte mange av disse mekanismene allerede i 2013, uten å moralisere over dem. Det står det stor respekt av.
Nå venter Ugress
Rett før jeg dro på sommerferie til Kroatia med min kjæreste, kom den sjette boken om Henning Juul, Ugress, ut. Det skjedde seksten år etter at Skinndød ble utgitt. Den ligger allerede klar på Kindlen min. Og den går jeg inn i med åpne øyne, til tross for at VGs Sindre Hovdenakk kun ga den terningkast 2 og mente at Enger overforklarer og ikke stoler nok på leserne sine. Tittelen på anmeldelsen er «Pløsete og uformelig». Heldigvis er anmeldere og lesere ikke alltid enige. Etter fem bøker har jeg uansett blitt godt nok kjent med både Henning Juul og Thomas Engers fortellermåte til at jeg vil lese videre.
Jeg gleder meg.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fem bøker på én sommer
At jeg kom meg gjennom alle fem bøkene i løpet av én sommerferie, handler først og fremst om at jeg koste meg med dem. Men det handler også om at jeg har gjort mer plass til lesing.
Første august leste jeg et intervju i Dagsavisen med Trine Skei Grande, direktør i Forleggerforeningen. Der viste hun blant annet til at nærmere én million nordmenn ikke leser bøker, samtidig som svært mange sier at de gjerne skulle lest mer dersom de bare hadde hatt tid.
Jeg tror ikke alltid problemet er at vi mangler tid. Ofte er oppmerksomheten vår allerede brukt opp. I den forbindelse synes jeg det er på sin plass å nevne min artikkel som jeg nylig publiserte som handler om de tolv grepene jeg selv har tatt for å ta mer av livet tilbake fra teknologien. Med mindre tid til mobilen, alle varslene, nyheter og sosiale medier, har jeg fått mye mer tid til blant annet å lese bøker.
Men det viktigste er fortsatt å finne noe man faktisk har lyst til å lese. For meg ble det Thomas Engers Skinndød-serie. Fem bøker, én sommerferie og mange timer jeg ikke hadde lyst til å bruke på noe annet.
Hele serien kan kjøpes hos ebok.no, og det til kun 109 kroner per bok (når denne bokanmeldelsen ble skrevet).
Mine øvrige bokanmeldelser finner du her.
Bilde: ChatGPT
