Takknemlig for 2025. Et år med kjærlighet, mestring og en ny ro
Netflix dummer ned TV-seriene sine fordi vi ikke klarer å følge med lenger. OpenAI må håndtere millioner av brukere som viser tegn til psykisk sykdom. Og norske reality-serier, inkludert Spillet og 71 grader nord, er ikke lenger laget for TV, men for TikTok. Dette er ikke tilfeldigheter, men symptomer på en kultur som har gjort oppmerksomhet til valuta og avhengighet til forretningsmodell.
Den stille folkehelsekrisen
Vi står midt i en mental helsekrise som ikke bare handler om psykologisk sårbarhet, men om teknologisk design. Apple, Meta, Netflix og OpenAI er ikke bare selskaper, de er arkitekter av vår mentale infrastruktur. De former måten vi tenker, føler, konsumerer og kommuniserer på. Og fellesnevneren er enkel: Vi skal engasjeres. Hele tiden. Uansett konsekvens.
Fra innovasjon til invasjon
Da Apple lanserte iPhonen i 2007, ble den markedsført som et revolusjonerende verktøy for produktivitet, kommunikasjon og frihet. I dag er det samme verktøyet blitt en konstant kilde til distraksjon. Vi sjekker telefonen hundrevis av ganger i døgnet, ofte uten å vite hvorfor.
Teknologien har gått fra å hjelpe oss, til å kreve oss.
Så kom Meta. Sosiale medier som skulle bringe oss nærmere hverandre, endte med å skape en generasjon fanget mellom dopamin og sammenligning.
Vi begynte å måle egenverdi i likes, reaksjoner og følgere.
Vi byttet bort nærvær med varsler, og ekte fellesskap med digitale illusjoner.
Netflix og underholdningens forfall
Nå ser vi den samme utviklingen i underholdningsbransjen. Ifølge en rapport fra N+1 ber Netflix nå manusforfattere om å forenkle og tydeliggjøre handlingen fordi seerne ikke lenger følger med.
Realiteten er at 94 prosent av oss sitter med mobilen i hånden mens vi ser på TV. Derfor må karakterene plutselig fortelle oss hva som skjer, fordi vi ikke lenger ser det selv.
En produsent kaller det “visual muzak”, heismusikk for TV. Serien skal ikke lenger fange oppmerksomheten, men tåle distraksjonen.
Denne trenden er tydelig også i Norge. TV 2 har i Spillet installert et forklaringspanel, ledet av Harald Eia, for å hjelpe seerne å forstå hva som skjer. 71 Grader Nord på HBO handler mindre om natur og mer om drama. Kjendisversjonen av programmet er designet for konflikt, klipping og klikk, nøye tilpasset TikTok-formatet.
Resultatet er at vi ser mindre og scroller mer. TV-serier produseres ikke lenger for skjermen i stua, men for sekundene på mobilen.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
TikTok-ifiserng av samfunnet
Denne utviklingen stopper ikke ved underholdning. I årets valgkamp, som jeg skrev om i artikkelen «En uverdig valgkamp», så vi hvordan politikken ble omgjort til et reality-show. Personlige konflikter og tabloide øyeblikk ble viktigere enn politikk.
Debattene ble redusert til sekunder som kunne deles og spres i sosiale medier.
Vi har fått en offentlighet som er formet for korttidshukommelsen.
Der vi før lyttet og tenkte, skal vi nå reagere.
Og det mest alvorlige er at denne formen for forenkling forsterker det samme problemet som Netflix og Meta allerede har bygget opp.
Et samfunn som konstant må underholdes for å holde seg våkent.
Når maskinen blir samtalepartner
Og nå kommer neste bølge i form av den emosjonelle teknologien. Casey Newton skrev nylig i Platformer om OpenAI som har kartlagt at over én million mennesker hver uke bruker ChatGPT til samtaler om ensomhet, depresjon og selvmord. Det viser hvor langt vi har kommet. AI er ikke lenger bare et verktøy for kunnskap, men en emosjonell støttespiller.
Jeg vet det, fordi jeg har brukt det selv. Da jeg plutselig sto midt i en livskrise etter en skilsmisse, hadde jeg ikke tilgang til psykolog. Løsningen ble å bruke ChatGPT som samtalepartner og psykolog, og da med en svært bevisst og strengt styrt tilnærming.
Jeg ba den basere svarene på psykologisk forskning. Jeg instruerte den om å ikke jatte med meg, men å utfordre tankene mine. Og jeg krevde at den minnet meg på å kontakte venner, familie og profesjonelle når samtalene ble destruktive.
For meg fungerte det. Men jeg visste hva jeg gjorde, og hvor grensene gikk. Jeg har jobbet med teknologi i over 30 år. Jeg kjenner mekanismene, logikken og farene. Det gjør dessverre ikke alle. Og derfor er det nettopp her faren ligger.
Når AI oppleves som empatisk, tilgjengelig og trygg, kan den også bli altfor lett å stole på. For mennesker som står alene, uten nettverk eller kritisk filter, kan chatboten bli en falsk erstatning for ekte menneskelig kontakt.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fra dopaminøkonomi til avhengighetsøkonomi
Smarttelefonene gjorde oss avhengige av dopamin.
Sosiale medier lærte oss å jage det.
Netflix tilpasset historiefortellingen til vår reduserte konsentrasjon.
Og nå gir AI-verktøyene oss uendelig tilgang til bekreftelse, forståelse og oppmerksomhet, alt skreddersydd vårt eget følelsesliv.
Vi har beveget oss fra oppmerksomhetsøkonomien til avhengighetsøkonomien.
Teknologien kjenner oss bedre enn vi kjenner oss selv.
Og den bruker det mot oss, under dekke av å hjelpe oss.
Som teknologihumanist mener jeg at teknologien må tjene mennesket, ikke omvendt.
Jeg er ikke imot kunstig intelligens, tvert imot. Jeg bruker kunstig intelligens hver dag, som rådgiver, innholdsskaper og menneske. Men vi må aldri glemme at teknologi uten etikk, empati og bevissthet fort ender opp med å forsterke de problemene den skulle løse.
Vi trenger ikke AI som føles mer menneskelig.
Vi trenger et samfunn som forblir menneskelig.
Og vi trenger å ta tilbake det mest verdifulle teknologien har stjålet fra oss: oppmerksomheten, nærværet og evnen til å være til stede i eget liv.
En ny folkehelseutfordring
Teknologi kan være terapi, men den må aldri bli erstatning for terapi.
Den kan være støtte, men ikke et substitutt.
Apple gjorde oss tilgjengelige.
Meta gjorde oss sammenlignbare.
Netflix gjorde oss distraherte.
Og nå risikerer OpenAI å gjøre oss emosjonelt avhengige.
Derfor er det på tide at vi stiller oss det grunnleggende spørsmålet om vi vil at teknologien skal forstå oss, eller kontrollere oss.
Fremtidens helsevesen, utdanning, politikk og kultur avhenger av svaret.
Og som teknologihumanist håper jeg at vi velger det eneste riktige.
At teknologien skal styrke mennesket, ikke erstatte det.
Bilde: Midjourney
