Fra teknologioptimist til teknologihumanist

Silicon Valleys mantra om å «move fast and break things» har ikke bare ødelagt forretningsmodeller, men tillit, sannhet demokrati, psykisk helse og fellesskap. Fra å være en svoren teknologioptimist, har jeg kommet til erkjennelsen om at teknologien altfor ofte tjener seg selv, ikke mennesket. Derfor er jeg teknologihumanist.

Jeg har lenge blitt omtalt og sett meg selv som en teknologioptimist. I mange år var jeg oppriktig overbevist om at teknologi først og fremst gjorde verden bedre. At hvert nytt verktøy, hver ny plattform, og hver ny dings ville bidra til mer kunnskap, mer fellesskap og mer fremgang, og dermed gjøre verden til et bedre sted. Jeg var fascinert og inspirert av innovasjonen, tempoet og løftene fra Silicon Valley. 

Men i takt med teknologiutviklingen, og kanskje også med egen livserfaring, har jeg blitt stadig mer reflektert, og dermed også mer kritisk. Pandemien, mine egne personlige kriser, og den tiltagende følelsen av at teknologien ikke lenger tjener oss, men styrer oss, har endret synet mitt fundamentalt. Derfor er jeg ikke lenger en teknologioptimist, men en teknologihumanist.

Naivitetens pris

Den klassiske teknologioptimismen har røtter i Silicon Valleys motto om “Move fast and break things”. Og det gjorde de. De ødela nærmest alt. Tillit, oppmerksomhet, privatliv, ytringsrom, psykisk helse, demokrati og sosial samhørighet. De ødela systemene som holder samfunn sammen og erstattet dem med algoritmer som belønner polarisering, sinne og frykt. Alt for å fange oss, holde på vår oppmerksomhet og tjene penger. 

Mange av de som fortsatt kaller seg teknologioptimister, er egentlig det jeg omtaler som teknologisjåvinister. De som er overbevist om at mer teknologi alltid er svaret, uansett hvilket problem vi snakker om, det være klima, utdanning, helse eller krig. De ser på teknologi som en slags sekulær religion, der frelsen kommer i form av innovasjon. 

Men det er sjelden et nøytralt syn. Bak mange av de mest høylytte teknologioptimistene ligger det gjerne en økonomisk agenda. Teknologien de hyller, er gjerne den de selv utvikler, investerer i, selger eller tjener penger på.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Teknologioptimisme som spekter

Jeg ser i dag på teknologioptimisme som et spekter:

• I den ene enden har du den naive troen på at teknologi løser alt, en nesten barnslig begeistring for alt nytt, uten refleksjon. Denne naive tilnærmingen er svært tydelig og synlig i dagens AI-samtaler. Forskere kaller det for AI-entusiasme-paradokset, og viser til at de mest entusiastiske ofte er de med minst kunnskap om både teknologien og konsekvensene.
• I midten finner du den pragmatiske optimisten, som ser både fordeler og ulemper, men fortsatt mener at fremtiden uansett vil bli bedre på grunn av teknologi.
• Og i den andre enden, der jeg befinner meg, har du teknologihumanistene. For teknologihumanistene handler det ikke om hvor raskt vi kan utvikle ny teknologi, men om hvordan vi utvikler den og hvorfor. For teknologihumanistene handler det ikke å ta i bruk ny teknologi for å automatisere bort mennesket, men å styrke det. For teknologihumanistene handler det ikke om å optimalisere alt, men om å skape mening, fellesskap og verdighet.

Filosofien bak: fra Kurzweil til Harari

Jeg har stor respekt for forskere som Ray Kurzweil og Steven Pinker, som peker på at verden faktisk har blitt bedre på mange områder takket være teknologisk utvikling. Vi lever lenger, flere får utdanning og færre lever i ekstrem fattigdom. Men den optimismen er bare en del av bildet.

Filosofen og historikeren Yuval Noah Harari, som jeg lenge har hatt stor fascinasjon for og lest mange av bøkene til, peker på et annet aspekt. Yuval påpeker at når teknologien utfordrer selve menneskets rolle, når algoritmer forstår oss bedre enn vi forstår oss selv, når vi outsourcer dømmekraft, empati og valg til maskiner, må vi spørre oss selv hva som skjer med vår egen frie vilje. Harari snakker om en fremtid der vi kanskje mister evnen til å være mennesker på egne premisser. Det er her teknologihumanismen kommer inn. Vi som advarer blant annet mot «AI first»-strategier.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Etikken må få samme plass som økonomien

Vi må slutte å behandle teknologi som en økonomisk motor og begynne å behandle den som en etisk utfordring. Vi må måle teknologisk fremgang ikke bare i profitt og produktivitet, men i livskvalitet, tillit og psykisk helse. For det er ikke tilfeldig at stadig flere føler seg ensomme, deprimerte, sinte og mistroiske i en tid med uendelig kommunikasjon og informasjon. Teknologien har koblet oss sammen digitalt, men koblet oss fra menneskelig.

Teknologien har gitt oss verktøyene for å bli mer opplyste, men også mer manipulert. Den har gitt oss frihet til å uttrykke oss, men samtidig redusert ytringsrommet til ekkokamre. Når algoritmene prioriterer engasjement fremfor sannhet, og klikk fremfor klokskap, blir både demokratiet og velferden skadelidende. Og når noen få teknologigiganter tømmer demokratiene våre for både tillit, sannhet og økonomi, mister vi mer enn bare kontrollen, da mister vi selve grunnlaget for et fungerende samfunn.

Teknologihumanismen som motkraft

Å være teknologihumanist betyr ikke å være teknologifiendtlig, men det er blant annet det motsatte av “AI first”-strategien som flere slår et slag for. Det betyr å insistere på at teknologi må utvikles og brukes på menneskets premisser, ikke teknologiens. Det handler om å ta ansvar, ikke bare for innovasjonen, men for konsekvensene.

Når det er sagt tror jeg fortsatt på teknologiens kraft til å skape et bedre samfunn. Men jeg tror ikke lenger at løsningen ligger i å bevege seg fort og ødelegge ting. Eller å bevege seg sakte og la andre ødelegge tingene for oss. Jeg mener løsningen ligger i å bevege seg klokt, og bygge opp igjen det som ble ødelagt. 

Derfor er jeg stolt av å være en teknologihumanist og ikke en teknologioptimist.

Bilde: Midjourney