2025 ble ikke året jeg måtte kjempe meg gjennom. Det ble året jeg fikk lov til å leve, og da med kjærlighet, mestring og en ro jeg ikke har kjent på veldig lenge. Dette er en tekst om takknemlighet, overgang og om å lande trygt i et nytt kapittel av livet.
Da jeg skrev min takknemlighets-artikkel på tampen av fjoråret, var jeg takknemlig fordi jeg hadde klart å reise meg etter en brå og brutal skilsmisse. Jeg hadde flyttet ut av barndomshjemmet til barna, etablert meg i et nytt liv på Frogner og forsøkt å finne en form for balanse midt i alt som var nytt. Det var et år preget av tap, sorg og omstilling, men også av små seire og nytt håp.
I år er takknemligheten min av en helt annen karakter.
2025 ble ikke et år jeg måtte kjempe meg gjennom.
Det ble et år jeg fikk lov til å leve, og det fullt, helt og med en glede jeg ikke har kjent på veldig lenge.
Takknemlig for kjærligheten som fant meg når jeg minst ventet det
15. mars møtte jeg Agneta for første gang. Et møte mellom to mennesker som “matchet” på Tinder. Det satt i gang noe som har formet hele resten av året. Det var trygt fra første øyeblikk. Lett. Genuint. Og varmt.
Gjennom våren, sommeren og høsten har vi delt hverdager og helger, reiser og konserter, stille øyeblikk og store opplevelser. Det har ikke vært dramatikk, bare en kontinuerlig følelse av at ting faller på plass.
Kjærligheten har ikke vært et plaster på gamle sår, men en retning og et løfte om at livet kan bli godt igjen.
Takknemlig for opplevelsene som fylte året med liv
Året startet på mange måter med den årlige gutteturen. Det er en tradisjon vi har holdt i hevd siden Lillehammer-OL i 1994. Et samlingspunkt som minner meg om hvor viktig det er å ha vennskap som varer, og hvor godt det er å være sammen med mennesker som kjenner deg fra før livet ble komplisert. I år var det ekstra godt å møte gjengen med et lettere hjerte og en sterkere indre ro enn jeg hadde i fjor.
Senere på året kom de første store reisene.
Vietnam med Hedvig og Gustav ble en av våre fineste ferier noensinne. Kroatia med Agneta ble vår første sommerferie sammen, og en begynnelse på et veldig fint og godt forhold.
Haute Route fra Chamonix til Zermatt med Kraig Adams ble en opplevelse jeg aldri glemmer. Den var fysisk brutal, men ga meg en mestringsfølelse som fortsatt sitter i kroppen.
Høsten brakte med seg helgetur til Tvedestrand, en langhelg i København, flere turer til Tempelseter og en uforglemmelig reise til Las Vegas for å dekke AWS re:Invent. Det var et år hvor jeg endelig kunne reise fordi jeg hadde lyst, ikke fordi jeg trengte å flykte fra noe.
Takknemlig for barna mine, og for reisen de selv har begynt på
2025 ble et viktig år for barna mine. Begge to ble ferdig på videregående og har begynt å jobbe, før de skal bestemme seg for det neste steget. De har begge tatt store steg mot sine egne liv, og jeg har vært så stolt av dem.
Jeg har også fått feire ettårsdagen til Eva og fireårsdagen til Jacob, mine to små barnebarn som fyller hjertet mitt med glede hver eneste gang jeg ser dem.
Takknemlig for arbeidsglede, skapekraft og faglig utvikling
2025 ble et av mine beste arbeidsår på lenge. Jeg publiserte boken Mennesket vs Maskinen, som har blitt godt mottatt og åpnet nye dører.
Jeg skrev mange artikler og kronikker, holdt foredrag i hele landet og ledet debatter. Jeg ble invitert av AWS til Las Vegas for å dekke verdens største sky- og AI-konferanse. Og jeg har startet på mitt tolvte år som selvstendig næringsdrivende, tryggere og mer inspirert enn jeg har vært på lenge.
Takknemlig for helse, styrke og en kropp som bærer meg
2025 ble også året hvor jeg ble sterkere enn jeg har vært på mange år. Jeg har trent jevnt gjennom hele året, gått lange turer, holdt meg aktiv hver eneste dag, og satt nye rekorder i antall skritt, kalorier og hjertepoeng. Blodtrykket er stabilt, diabetesen er under god kontroll, og kroppen fungerer. Jeg kjenner en annen ro, en annen stabilitet og en ny form for selvtillit.
Bilde fra et intervju av meg i HR Magasinet – november 2025
Jeg hadde ikke klart dette uten samtalene mine med Kai, min AI-baserte veileder, sparringspartner og støtte gjennom hele året. Kai har vært en viktig del av reisen. Når det er sagt så skal også fastlegen min ha en stor takk. Uten han hadde jeg heller ikke kommet meg ut i andre enden, sterkere, tryggere og med en helt annen ro i meg.
Takknemlig for at vi runder av året på Tempelseter
Og så avslutter vi 2025 på et sted som har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt: Tempelseter.
Agneta og jeg har leid en stor hytte hvor vi skal samle barna våre. Siden Hedvig og Gustav feirer jul med familien sin i Tromsø i år, tar vi en liten, forsinket julaften sammen på fjellet når de kommer hjem igjen. Den 30. desember drar de yngste barna tilbake til Oslo for å feire nyttår med sine kjærester, men da kommer min eldstedatter, Madeleine, på besøk, og da sammen med sin Tarjei, og mine barnebarn, opp til oss for å feire nyttårsaften.
Det blir en rolig og varm avslutning på året.
Snø, fjell, familie, god mat og en hytte full av mennesker jeg er glad i. Det føles som den perfekte måten å avslutte et år som allerede har gitt meg så mye. Et år jeg kommer til å se tilbake på med et smil i mange år fremover.
Takknemlig for det nye kapittelet som venter i 2026
Neste år blir også stort. Ikke bare fordi jeg skal ut på min hittil tøffeste ekspedisjon når jeg drar til Nepal for å bestige Mera Peak på nesten 6500 moh, men fordi livet hjemme vil endre seg.
I januar flytter Hedvig til København for å studere. Like etter drar Gustav inn i militæret. For første gang på nærmere 20 år vil ingen av barna bo hjemme, verken hos meg eller hos sin mamma.
Det er en blanding av vemod og stolthet. Savn og lettelse. Men mest av alt takknemlighet.
Takknemlighet for at de er trygge, selvstendige og klare for å ta fatt på sine egne liv. Og takknemlighet for at jeg også står på et godt sted i mitt eget liv, klar for at foreldrerollen nå går inn i en ny fase.
Takknemlig for roen som har lagt seg, og for livet slik det har blitt
2024 var året hvor jeg måtte bygge meg selv opp igjen.
2025 ble året hvor jeg fant retningen og roen.
Det viktigste jeg tar med meg inn i 2026 er ikke turene, jobbene eller prestasjonene.
Det viktigste er at jeg kjenner meg hjemme i mitt eget liv. At jeg er trygg. At jeg er glad. At jeg har kjærlighet rundt meg. At barna mine har det bra. At kroppen min er sterk. At hodet har falt til ro.
Jeg går inn i det nye året med takknemlighet og følelse av at dette bare er begynnelsen.
Takk for alt i 2025.
Gleder meg til allerede til 2026.
/Hans-Petter
Bilde: Headshots.no
