Tekoligarkenes Manifest

Et hiphop-album fra en 54 år gammel teknologihumanist kan høres ut som et paradoks. Det er laget med kunstig intelligens, men springer ut av en dyp uro for hva den samme teknologien er i ferd med å gjøre med kunst, arbeid og samfunn. Da rapper og musiker Aslak Hartberg nylig beskrev hvordan kunstig intelligens fikk ham til å lure på om det fortsatt er noen vits i å lage musikk, traff det meg hardt, fordi det er akkurat i det spenningsfeltet dette albumet er født.

Fra hiphop til kunstig intelligens

Jeg vokste opp med tung bass, skarpe trommer og plateskratsjing. Hiphop var ikke bare musikk. Det var motstand, samfunnskritikk og identitet. Artistene jeg hørte mest på som ungdom var Public Enemy, N.W.A, Cypress Hill, Eric B & Rakim, Beastie Boys og ikke minst Wu-Tang Clan. De var ikke bare musikere. De var kommentatorer på samfunnet rundt seg. Musikken deres handlet om makt, rasisme, systemsvikt, utenforskap og det å gjennomskue strukturer som ikke jobbet for folk flest.

Det gjorde noe med meg.

Hiphop lærte meg at musikk kan være mer enn underholdning. Den kan være analyse, protest og advarsel. Den kan være et speil, men også en knyttneve. Den kan også være en rytmisk måte å forstå samfunnet på.

På 80- og 90-tallet handlet tekstene om politi, fattigdom, maktmisbruk og sosial urettferdighet. I dag handler mine tekster om algoritmer, plattformmakt, tafatte politikere, den fjerde statsmakta og tekoligarker.

I over 15 år har jeg skrevet om hvordan teknologien endrer måten vi lever, leker, lærer og jobber på. På HansPetter.info har jeg analysert hvordan noen få globale teknologiselskaper har fått en innflytelse over demokrati, offentlig samtale og psykisk helse som tidligere var forbeholdt stater og politiske institusjoner. I boken Mennesket vs Maskinen skriver jeg om hvordan kunstig intelligens utfordrer vår forståelse av verdi, arbeid og kontroll. I boken Tilkoblet og til stede skriver jeg om hvordan vi må ta teknologien tilbake for å bevare menneskelig nærvær, balanse og mening.

Tekoligarkenes Manifest er den musikalske versjonen av de samme tankene.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Et album laget med den teknologien jeg advarer mot

Det kanskje mest interessante, og definitivt mest problematiske, ved dette prosjektet er at albumet er laget ved hjelp av kunstig intelligens.

Jeg kan, uten plateselskap, uten studio og uten et tradisjonelt produksjonsapparat, lage et helt hiphopalbum inspirert av lydbildet jeg vokste opp med. På ett nivå er det dypt fascinerende. Teknologien har senket terskelen for å skape. Den har demokratisert produksjonsmidlene. Den har gjort det mulig for mennesker som meg å realisere et kreativt prosjekt som tidligere ville krevd helt andre ressurser.

Samtidig utfordrer den selve fundamentet for hvordan kunst skapes, eies og verdsettes.

Det er nettopp derfor dette albumet ikke bare er et musikkprosjekt. Det er også et eksperiment, en advarsel og en protest. Et praktisk prosjekt basert på det jeg i årevis har skrevet om teoretisk.

Jeg elsker at teknologien gjør dette mulig. Jeg er samtidig dypt urolig for konsekvensene.

Da Aslak Hartberg satte ord på uroen

På et arrangement hos Cappelen Damm i februar i år fortalte rapper, forfatter og kontrabassist, Aslak Hartberg (kjent fra blant annet Klovner i kamp og Harr & Hartberg) om en opplevelse som traff meg hardt.

Aslak Hartberg på kontrabass, sammen med Trygve Seim på saksofon, under Cappelen Dams «Pølser og Politikk»-arrangement.

Aslak og Fingern (aka musikeren, programlederen og skuespilleren Thomas Gullestad) var på en hyttetur for å jobbe med musikk, slik de pleier å gjøre. Stemningen steg, de spilte musikk for hverandre, og så kom det en låt som inspirerte ham. Det var ordentlig fint, fortalte han. Han ble trigget. Fikk lyst til å lage musikk. Og så fikk han vite at låta var laget av kunstig intelligens.

Det forandret alt.

Hartberg beskrev i samtale med USA-ekspert, TV-kommentator og podkaster Eirik Bergersen, hvordan det satte i gang en eksistensiell uro. Ikke bare fordi AI nå kan lage noe som låter bra, men fordi det rokker ved noe dypere. Ved premissene for hva kunst er. Ved opplevelsen av at et uttrykk er filtrert gjennom et menneskeliv. Gjennom erfaringer, smerte, minner og vilje.

Han sa noe som ble hengende igjen i meg: At når mennesker lager kunst, går den gjennom et menneske. Når maskinen lager noe, finnes det ingen sjel som filtrerer det. Det er ikke et menneskeliv der inne. Det er mønstergjenkjenning.

Jeg kjenner meg igjen i den uroen.

Jeg er dog ikke enig i at dette betyr slutten på menneskeskapt kunst. Men jeg er helt enig i at teknologien tvinger oss til å stille nye og langt vanskeligere spørsmål. Ikke bare om opphavsrett og kompensasjon, men om autentisitet, kunstnerisk verdi og hva vi faktisk opplever når vi lytter til noe.

For min del er ikke dette et argument for å slutte å skape. Det er et argument for å være langt mer bevisst på hva vi gjør, hvordan vi gjør det, og hvilke prinsipper vi bygger fremtidens kultur på.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Min respons til Hartberg

Hvis jeg skulle svart Aslak Hartberg direkte, ville jeg sagt at jeg tror han har rett i frykten sin, men ikke nødvendigvis i konklusjonen.

Ja, AI kan gjøre det langt vanskeligere å være artist. Ja, markedet kommer til å oversvømmes av generert innhold. Ja, mye av musikken som kommer til å lages fremover vil være effektiv, billig og funksjonell. Kanskje til og med mer enn god nok for mange lyttere.

Samtidig tror jeg at hans uro peker på noe viktigere enn selve teknologien. Den peker på at vi står i fare for å miste evnen til å skille mellom uttrykk og intensjon, mellom erfaring og sannsynlighet, mellom kunst som kommer fra et levd liv og innhold som er optimalisert for å høres riktig ut.

Det er derfor jeg har valgt å være fullstendig åpen om hvordan dette albumet er laget.

Jeg vil ikke late som om dette er noe annet enn det er. Jeg vil ikke skjule teknologien. Jeg vil bruke den, men samtidig utsette den for kritikk. Jeg vil teste grensene, men også vise hvor problematiske de er. Det er, i mine øyne, mer ærlig enn å bruke teknologien i det skjulte og late som om ingenting har skjedd.

Låtene som utgjør albumet

Albumet består av låter som alle springer ut fra artikler og analyser jeg har publisert de siste årene, i tillegg til bøkene mine, Tilkoblet og til stede og Mennesket vs Maskinen: 

• Før vi ble logget inn: En nostalgisk hip hop-låt om Norge før internett, smarttelefoner og sosiale medier. Om en langsommere verden der vi møttes fysisk, kjedet oss sammen og levde mer i øyeblikket enn i algoritmenes tidslinjer.
• De kalte det tyveri:  En låt om AI-generert kunst og den pågående debatten om hva som er originalt, inspirert og kopiert. Samtidig trekker den linjene tilbake til hip hop-ens røtter, der sampling en gang ble anklaget for å være det samme.
• Tilkoblet hele tiden: Inspirert av boken Tilkoblet og til stede, handler denne låta om prisen vi betaler for konstant digital tilgjengelighet. Den setter søkelys på hvordan teknologien kan koble oss sammen globalt, men samtidig gjøre oss mer frakoblet oss selv og menneskene rundt oss.
• Steng kommentarfeltet: En sint og aggressiv låt om meningsløse kommentarfelt og algoritmer som belønner sinne, sjokk og polarisering. Budskapet er enkelt: Diskusjoner som aldri endrer meningene våre er sjelden verdt tiden vi bruker på dem.
• Tekoligarker: En direkte systemkritikk av plattformgigantene som i dag kontrollerer enorme deler av informasjonsstrømmen i samfunnet. Låta handler om selskaper som aldri er demokratisk valgt, men likevel påvirker politikk, demokrati og offentlig samtale.
• Move slow and let things break: En motsats til Silicon Valleys gamle mantra om å move fast and break things. Låta argumenterer for at politikere må ta ansvar for en mer ansvarlig teknologiutvikling der refleksjon, regulering og menneskelig dømmekraft får større plass.
• Manifest: Albumets ideologiske kjerne, basert på mitt eget teknologimanifest. Her oppsummerer jeg overgangen fra teknologioptimist til teknologihumanist og behovet for å sette mennesket tilbake i sentrum for utviklingen.
• Den fjerde statsmakt: En kritisk refleksjon over journalistikkens rolle i en algoritmestyrt offentlighet. Låta handler om hvordan mediene har blitt mer opptatt av klikk, konflikt og underholdning enn av etterrettelighet og samfunnsoppdrag.
• Veiskille: Albumets mest ettertenksomme spor, der jeg ser tilbake på tretti år med internett og femti fire år i en verden som har gått fra analog til eksponentiell. Låta avslutter albumet med et alvorlig, men håpefullt spørsmål om hvem som egentlig skal kontrollere teknologien i fremtiden.

Hvordan albumet er laget

Tekoligarkenes Manifest er laget med verktøy som for bare få år siden ikke eksisterte. Jeg har brukt ChatGPT til å utvikle tekster og formulere instruksjoner som beskriver musikken jeg ønsket å skape. Selve musikken er produsert med AI-tjenesten Suno, mens Revid.ai er brukt til å lage musikkvideoen til låta Før vi ble logget inn. Coverbildet er også generert ved hjelp av kunstig intelligens. Her har jeg først brukt ChatGPT, dernest Midjourney og til slutt Clipdrop.co.

Albumet distribueres digitalt gjennom Amuse, som gjør det tilgjengelig på plattformer som Spotify og Apple Music.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Jeg er fullt klar over paradokset i dette prosjektet. Jeg bruker kunstig intelligens til å lage et hiphopalbum som i stor grad handler om hvorfor vi må ta kontroll over nettopp kunstig intelligens.

Hvis det provoserer noen, er det egentlig helt greit.

For sannheten er at hvis teknologien allerede kan lage et helt album inspirert av Public Enemy, Wu Tang Clan og N.W.A på noen timer, da er det ikke lenger bare musikkbransjen som står foran et veiskille. Det gjør hele samfunnet.

Protest i algoritmenes tidsalder

Dette er et protestalbum. Ikke mot teknologi i seg selv, men mot maktkonsentrasjon, ansvarsløshet og naivitet.

Vi ble fortalt at plattformene skulle demokratisere ordskiftet. At internett skulle gjøre verden åpnere, klokere og mer sammenkoblet. På noen områder gjorde det nettopp det. Men samtidig har vi fått polarisering, desinformasjon og en maktkonsentrasjon hos noen få globale tekoligarker som truer alt og alle.

Jeg har skrevet om dette i en årrekke.

Dette albumet gjør det rytmisk.

Hvis vi ikke tar styring

Konsekvensene av å la utviklingen gå av seg selv er betydelig. Kunstig intelligens påvirker allerede arbeidsmarkedet. Den påvirker journalistikken. Den påvirker skolen. Den påvirker kulturen. Og den vil i enda større grad påvirke kunst, musikk og kreative yrker i årene som kommer.

Hvis vi ikke etablerer tydelige rammer for rettigheter, transparens og ansvar, kan kreativitet bli ytterligere industrialisert og sentralisert. Vi kan få en kulturøkonomi der stadig mer innhold produseres billig og effektivt, mens stadig færre mennesker klarer å leve av å skape noe selv.

Det er ikke bare et økonomisk problem. Det er et demokratisk og kulturelt problem. For kunst er ikke bare underholdning. Kunst er også en måte et samfunn tenker høyt på.

Jeg argumenterer ikke for å stoppe utviklingen. Jeg argumenterer for å styre den. Det betyr regulering, åpenhet og ansvar. Det betyr at vi må stille langt strengere krav til hvordan AI-modeller trenes, hva slags data de bygger på, og hvordan kunstnere kompenseres. Det betyr at vi som brukere må utvikle større digital dømmekraft.

Og det betyr at vi må insistere på at teknologi skal tjene mennesket, ikke motsatt, hvilket er kjernen også i boken min, Mennesket vs Maskinen. 

Tekoligarkenes Manifest er mitt bidrag til den samtalen.

Det er et album som både bruker og utfordrer teknologien. Et prosjekt som blander analog estetikk med digital produksjon. 80- og 90-talls inspirert hiphop produsert med fremtidens verktøy. Tekster forankret i mine egne bøker og artikler, men formidlet gjennom rim og rytme.

Dette er ikke et stunt, men kulturkritikk i musikalsk form.

Vi kan bruke maskinene, men vi må aldri overlate kontrollen til dem.

Bilde: ChatGPT