«Suser avgårde» vil være et sårt og sannferdig generasjonsportrett av 30-åringer i Oslo, men jeg trodde nesten aldri på menneskene jeg så. De oppfører seg som usikre 20-åringer, snakker seg gjennom livet i halve setninger og lever i en merkelig analog boble som har lite med Oslo anno 2026 å gjøre. Når filmen i tillegg er så opptatt av å se kunstnerisk ut, sitter jeg igjen mer forundret over de gode anmeldelsene enn rørt av historien.
Ikke troverdige
Jeg var på førpremieren på den norske filmen «Suser avgårde» tirsdag kveld. Birger Vestmo i NRK kaller filmen søt, sår og sannferdig. Jeg satt dessverre igjen med en ganske annen opplevelse. Jeg trodde rett og slett ikke på de fire menneskene filmen handler om.
Agnes, Daniel, Emilie og Kasper er rundt 30 år og står, ifølge filmen, på terskelen til det etablerte voksenlivet. Vestmo mener de er gjenkjennelige og skriver at man blir glad i dem til tross for deres «vinglende svakheter». For meg fremsto de mer som usikre 20-åringer som fremdeles ikke aner hvem de er, hva de vil eller hva de skal bli når de blir voksne.
Og at de tilsynelatende ikke klarer å snakke sammen, var det hele filmen på mange måter handlet om. Da jeg gikk fra Klingenberg sammen med kjæresten min, kommenterte jeg til henne at filmen like gjerne kunne hett «Ehhh …», for det er omtrent slik jeg husker det meste av dialogen. De stotrer. Ser ned i gulvet. Begynner på en setning. Stopper. Ser bort. Sier lange «ehhh» og forsøker igjen.
Jeg skjønner selvfølgelig hva filmskaperne prøver på. Mennesker er usikre. Vi sier ikke alltid hva vi mener. Følelser er vanskelige å sette ord på. Men når nesten alle fire kommuniserer på denne måten gjennom nesten hele filmen, begynte jeg etter hvert å lure på om dette virkelig var et bevisst portrett av mennesker som ikke klarer å kommunisere, eller bare dårlig dialog.
Den beste scenen i filmen er etter min mening krangelen mellom Agnes og Emilie. Plutselig snakker de. Ordentlig. Det er temperatur, tydelige følelser og noe står faktisk på spill. Det var kanskje det beste med hele filmen. Det var bare altfor lite av det.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Men hva gjør de egentlig hele dagen?
Jeg hadde også problemer med å forstå hvordan livene til disse menneskene henger sammen. Agnes og Daniel forsøker å lykkes som musikere. Greit nok. Men hva lever de av mens de forsøker? Og hva gjør egentlig Kasper og Emilie? Jobber de? Studerer de? Har de deltidsjobber? Lever de på NAV? Får de penger hjemmefra? Har de arvet penger? Jeg aner ikke.
De bor i kollektiv, drikker, fester, går på bar og har store og små kjærlighetskriser, mens resten av voksenlivet i stor grad er borte.
Det er fullt mulig å være 30 år og bo i kollektiv i Oslo. Med dagens boligpriser er det kanskje mer realistisk enn å eie en leilighet. Problemet mitt er at filmen gir meg så lite av livet rundt disse menneskene. Arbeid, økonomi, ambisjoner, ansvar og hverdagslogistikk er nesten fraværende. Dermed blir også problemene deres hengende litt i løse luften.
Og så er det mobilen.
Hvor ble 2026 av?
Dette skal være mennesker på rundt 30 år i dagens Oslo. Likevel oppfører de seg ofte som om smarttelefonen aldri ble oppfunnet. Greit nok bruker de mobilen en gang iblant. De ringer hverandre av og til. Daniel hører på en podkast, mens Agnes lytter til en lydbok. Men mobilen spiller forbausende liten rolle i livene deres.
Jeg kjenner ikke igjen det generasjonsportrettet. Dagens 30-åringer lever store deler av livet sitt gjennom telefonen. De kommuniserer med venner, dater, jobber, søker informasjon, deler bilder, hører på musikk, bruker sosiale medier, sjekker kart, betaler regninger og organiserer hverdagen sin der.
Og så vet vi at de bruker kunstig intelligens i økende grad. SSBs ferske tall viser at over 80 prosent av norske 25- til 34-åringer har brukt generativ AI de siste tre månedene. Derfor ble kontrasten nesten komisk for meg. Her sitter fire mennesker som sliter voldsomt med å formulere hva de føler til sine aller nærmeste, samtidig som ChatGPT og andre AI-tjenester har blitt tilgjengelige samtalepartnere for en hel generasjon.
Jeg sier ikke at filmen burde hatt scener hvor Agnes sitter og diskuterer kjærlighetslivet sitt med ChatGPT, men fraværet av det digitale livet i denne filmen er påfallende. Birger Vestmo i NRK liker det. Han beskriver filmen som varm og analog og mener uttrykket passer til den nærmest tidløse tematikken. For meg ble opplevelsen motsatt. Filmen føltes ikke tidløs. Den føltes som om den foregikk før internett, smarttelefoner og sosiale medier, og så kom manusforfatteren på å kaste inn en telefon i ny og ne for å minne oss på hvilket tiår filmen representerte.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Litt for ivrig etter å være kunstnerisk
Jeg hadde også problemer med selve formen. Ikke det at jeg har noe imot filmer som tar seg god tid eller forsøker å gjøre noe annerledes visuelt. Men flere ganger ble jeg sittende og legge merke til regien mer enn historien. En scene viser Kasper opp ned gjennom speilbildet i vannet. En annen lengre samtale filmes gjennom refleksjonen i et vindu. Overgangene mellom årstidene er enkelte ganger så lange at jeg begynte å vente på at filmen skulle komme i gang igjen.
Kanskje det finnes en dypere mening i alle disse grepene. Kanskje filmen veldig gjerne ville se ut som kunst. Kanskje det var derfor jeg opplevde «Suser avgårde» som et moodboard over hvordan noen forestiller seg at en deLillos-film bør se ut. Oslo, rødvin, melankoli, kornete bilder, lange blikk og mennesker som stotrer litt, ikke ulikt en del av tekstene til deLillos. For «Suser avgårde» skulle være deLillos sitt univers. Noen ganger fungerte det. Andre ganger var musikken så høy at jeg ikke klarte å høre dialogen. Noen ganger var tolkningene av deLillos-låtene så «off», at det mest av alt fikk meg til å lengte etter originalene.
Hvorfor liker kritikerne den så godt?
Her kommer den delen jeg er mest usikker på selv. For filmen har fått flere gode anmeldelser. Vestmo i NRK mener historien er «nydelig og sannferdig». Morgenbladet var også svært positiv.
Det kan selvfølgelig være så enkelt som at de ser kvaliteter jeg ikke ser. Det jeg oppfatter som stotrende dialog, oppfatter andre som sårbarhet. De lange pausene gir kanskje andre rom til å kjenne på følelsene. De kunstneriske grepene jeg blir irritert av, opplever andre som original filmkunst.
Smaken er som kjent som baken. Samtidig klarer jeg ikke helt å slippe en annen tanke. Norsk film er en liten bransje som sliter økonomisk, og kritikere, filmskapere, festivaler og kulturjournalister befinner seg i et relativt lite miljø. De fleste som er opptatt av norsk film ønsker naturlig nok at den skal lykkes.
Det blir selvsagt kun spekulasjon fra min side å hevde at norske kritikere gir norske filmer bedre anmeldelser for å hjelpe dem slik at de blir sett på kino. Men jeg synes det må være lov å lure på om sympatien med norsk film av og til påvirker hvordan svakheter blir tolket. At det jeg opplevde som langdrygd blir «oversatt» til ettertenksomt. At selvopptatt blir tolket som sårbar og trangen om å oppleves som veldig kunstnerisk ut, blir omtalt av anmeldere som «et særegent visuelt uttrykk».
Jeg satt igjen med litt av den samme følelsen etter «Verdens verste menneske» og «Affeksjonsverdi». Begge ble hyllet av kritikere, mens jeg satt igjen og lurte på om vi hadde sett den samme filmen.
Det gjorde jeg også etter «Suser avgårde».
Når det er sagt kommer jeg neppe til å glemme filmen med det første. Jeg skulle bare ønske det var av de «riktige» årsakene. Ikke fordi jeg først og fremst ikke trodde på menneskene jeg hadde sittet og sett på i nesten to timer.
Terningkast: 3
