Yrja Oftedal peker i E24 på seks «lærepunkter» fra Silicon Valley, fra å handle før man er klar til å leke mer på jobb. Jeg mener bildet hennes er ufullstendig. Spørsmålet er ikke om noen få lykkes, men hva suksess faktisk koster og hvem som betaler prisen.
Hva sier Yrja, og hva mangler?
Oftedal skisserer i sin kommentar i E24 et miljø der samtaler «går rett på ideer, teknologi og fremtid» og der man «handler før man er klar». Hun fremhever talenttetthet, «move fast and break things», lekenhet og en kombinasjon av høyt tempo og langsiktighet/optimisme.
Poengene er inspirerende for enkeltpersoner, men de forteller lite om de negative systemeffektene når slike prinsipper blir styringslogikk for et helt samfunn.
Her er mine argumenter for at Oftedals eksempler på at Silicon Valley er et forbilde, ikke er riktig:
1) «Lykkes» for hvem?
Silicon Valley har skapt enorme verdier, men også ekstreme forskjeller. Levekostnader, boligmarked og tjenestetilbud har lenge presset vanlige folk ut av bykjernen. Dette er ikke en inkluderende suksessmodell, men en økonomi som konsentrerer gevinstene på toppen, mens kostnadene veltes over på lokalsamfunn og offentlig sektor. Jeg har kritisert nettopp dette i flere sammenhenger: «digitalisering» og hypervekst uten menneskelig bærekraft gir økte forskjeller, ikke mindre.
2) «Brain drain» eller insentivstyrt utflagging?
Når selskaper flytter hovedkontor eller vokser raskere andre steder, handler det sjelden om «mystikk» og oftere om skatter, kostnadsnivå og infrastruktur. Talent følger rammevilkår, og kapital følger risikojustert avkastning. At Silicon Valley fortsatt er sterkt, er sant, men det er ikke lenger enerådende, og prisen for tiltrekningskraften er blitt høy for både ansatte og lokalsamfunn.
3) «Status er ikke sosial valuta»?
Det høres fint ut at man går «rett på ideer». I praksis er status og nettverk helt avgjørende for å få tilgang til kapital, kunder og distribusjon. Varme introduksjoner, «hvem som går god for deg» og hvilken logo som står på cap-tabellen, styrer hvem som blir hørt. Å påstå at status ikke spiller en rolle, er rett og slett naivt i en region som er bygget nettopp på konsentrert makt og konsentrert kapital.
4) «Handle før du er klar» og «move fast and break things»
Selv Meta forlot slagordet for ti år siden. Det var ikke uten grunn: Når vi beveger oss fort og «ødelegger ting», er det ofte tillit, personvern, offentlig samtale og barns psykiske helse som blir de «tingene». Jeg har argumentert lenge for at dette skiftet fra teknologioptimisme til teknologihumanisme er helt nødvendig. Tempo må kobles til ansvar, og risiko må håndteres før produktet skaleres. Det er her norske styrker som tillit, regulering og samfunnsmandat bør gjøre oss modigere, ikke tregere.
5) «Intellektuell lekeplass» eller blodig alvor?
Lekenhet kan være en innovasjonsmotor i små team. Men de siste årene har bransjen preget arbeidslivet med omfattende nedbemanninger, sterk automatisering og høy usikkerhet for ansatte, samtidig som noen få aktører konsentrerer mer av verdikjeden. For den enkelte ingeniør, designer eller innholdsprodusent oppleves ikke dette som en «lekeplass», men som et kappløp mot stadig færre, mer kapitalkrevende posisjoner.
6) Langsiktighet og optimisme uten rekkverk?
Jeg heier på langsiktighet. Men langsiktighet uten «guardrails» blir ønsketenkning. Når produktdesign belønner avhengighet, og når algoritmer optimaliserer for oppmerksomhet fremfor folkehelse og demokratiske normer, må noen ta ansvar. Det er derfor jeg argumenterer for en kursendring mot menneskevennlig digitalisering: teknologi som tjener mennesker først, med klare krav til design, transparens, ansvarlighet og håndheving.
Hva kan Norge lære av Silicon Valley?
- Mål suksess bredere. Ikke bare i enhjørninger og børsverdier, men også i boligtilbud, sosial mobilitet, tillit og folkehelse.
- Bygg tempo med ansvar. Test raskt i sandkasser. Krev konsekvensutredning før full utrulling og hold selskaper ansvarlige for negative konsekvenser.
- Regulér for robusthet. Styrk tilsyn og etterlevelse for plattformer og KI, fra dataminimering til «personvernsikker som standard» i design.
- Invester i mennesket. Kompetanse, psykisk helse og omstillingsgarantier må stå side om side med investeringer i teknologi.
- Krev rettferdige forretningsmodeller. Ikke belønn produkter som lever av avhengighet og polarisering. Offentlige innkjøp og medieinvesteringer bør vekte ansvar tungt.
Jeg er ikke ute etter å «ta» Yrja.
Det er positivt at mennesker henter energi fra nye miljøer. Men Silicon Valley anno 2025 er ikke lenger et naturlig forbilde for samfunnsutvikling.
Når vi måler helheten, og da i form av økt ulikhet, eksploderende levekostnader, svekket byøkonomi, rettslige oppgjør og vedvarende personvern- og helseproblemer, er det ingen grunn til å se til Silicon Valley som noe mer enn et godt eksempel på hvordan (langsiktig) suksess ser ut.
Det vi i stedet trenger er en norsk formel, hvor høy fart er normen når det er trygt, og hvor terskelen er høy for å «break things» når konsekvensene rammer oss alle.
Bilde: Midjourney
