Kunstig intelligens truer ikke bare manuelle rutineoppgaver, men våre mest avanserte, kreative og kognitive evner. Det er på tide å slutte å tro at vi er trygge så lenge vi “omfavner teknologien”.
Jabras salgsdirektør, Steen Marquard, skriver i Computerworld 13. mai, at “AI vil ikke stjele jobben din – hvis du omfavner teknologien”. Det er ikke noe nytt at teknologigiselskapene lover oss at kunstig intelligens skal frigjøre oss fra kjedelige rutineoppgaver, slik at vi kan fokusere på mer meningsfylte og kreative arbeidsoppgaver. Men denne fortellingen gir ikke hele bildet.
En innsikt kjent som Moravecs paradoks snur denne lovnaden på hodet, og peker på en fremtid der vi i stedet risikerer å ende opp som maskinenes nødløsning. For realiteten er at kunstig intelligens truer nettopp de mest verdifulle og kognitive evnene som skiller mennesker fra maskinene.
Moravecs paradoks: når AI tar de komplekse oppgavene først
Moravecs paradoks ble formulert av robotikk-pionéren Hans Moravec på 1980-tallet og beskriver et grunnleggende trekk ved kunstig intelligens: Oppgaver som er lette for mennesker, som å gå, gripe eller forstå nyanser i språk, er ofte ekstremt vanskelige for maskiner – mens oppgaver vi selv anser som kompliserte, som sjakk, matematikk og datanalyse, er enkle å automatisere.
Dette står i kontrast til fortellingen fra mange teknologiselskaper, som hevder at AI vil ta seg av det trivielle og la oss mennesker fokusere på det kreative og meningsfulle. I virkeligheten skjer det motsatte. AI kan nå identifisere sykdommer mer presist enn mange leger, oppdage markedstrender raskere enn erfarne økonomer, og skape musikk og bilder som utfordrer menneskelig originalitet. Det er ikke de enkle jobbene AI går løs på først – det er våre mest komplekse og tidligere «trygge» ferdigheter som står for tur.
Paradokset er at vi mennesker kan ende opp med nettopp de manuelle og repetitive oppgavene vi først ønsket å automatisere bort. Mens AI blomstrer innen avansert analyse og beslutningstaking, risikerer vi å bli skjøvet til side – ikke fordi vi er mindre kreative, men fordi teknologien i økende grad mestrer det vi trodde var eksklusivt menneskelig. Der Marquard hevder at AI vil frigjøre oss, peker Moravecs innsikt på at vi kan bli redusert til å gjøre restene – de oppgavene maskinene ikke vil (eller kan) ta.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Våre beste evner står på spill
Når AI overtar de avanserte arbeidsoppgavene, er det ikke bare jobbtitler som trues, men også våre menneskelige ferdigheter. Allerede i dag ser vi tendenser til at evnen vår til dyp konsentrasjon, kritisk tenkning og kreativ problemløsning svekkes i en digital hverdag full av distraksjoner. Vi bombarderes av varslinger fra smarttelefoner og sosiale medier til det punkt at vi blir “oppmerksomhetsnomader” på evig jakt etter neste dopamin-kick.
Dyp tenkning, fokus og kreativitet – egenskaper vi tidligere så på som unikt menneskelige – er i ferd med å forvitre, samtidig som maskinene gradvis tar over disse områdene. I lys av dette er det kanskje ikke så rart at AI kan analysere en tekst mer presist eller identifisere mønstre raskere enn et menneske, mens vi sliter med å lese en hel side uten å sjekke telefonen. Denne utviklingen bør få alarmklokkene til å ringe.
Marquard argumenterer for at AI vil gjøre arbeidet vårt mer “lystbetont” ved å ta de kjedelige oppgavene. Men hva om prisen vi betaler, er at våre egne kognitive muskler visner på rot? Hvis vi venner oss til at algoritmene tenker for oss, risikerer vi å miste evnen til å tenke selv. Da står vi dårlig rustet den dagen maskinene svikter – eller beslutter seg for å gjøre jobben uten oss.
Nær en million nordmenn mangler digitale ferdigheter
Marquards løsningsforslag er at vi alle skal «omfavne teknologien» for å forbli relevant i arbeidslivet. Realiteten er at dette er lettere sagt enn gjort. Regjeringen anslår at rundt én million nordmenn ikke har gode nok digitale ferdigheter til å «henge med» i en stadig mer digital hverdag. Disse tallene viser et betydelig digitalt utenforskap.
For dem som allerede sliter med grunnleggende datakompetanse, fremstår løftet om AI som frigjører snarere som en trussel: Hvordan skal man kunne dra nytte av kunstig intelligens på jobb dersom man ikke behersker de digitale verktøyene som trengs i utgangspunktet?
Det naive narrativet om at “AI skal frigjøre oss” forutsetter at arbeidstakere faktisk evner å ta i bruk teknologien. Her er gapet mellom ideal og virkelighet stort. Når over 60 prosent av norske arbeidstakere innrømmer at de trenger å lære seg AI-ferdigheter for å holde seg konkurransedyktige, sier det ganske mye om omstillingens omfang.
Utfordringen er at kompetansehevingen ofte går for sakte, samtidig som teknologiutviklingen utvikler seg i et eksponentielt tempo. Dersom ikke myndigheter og bedrifter investerer tungt i digital opplæring, vil vi se økte sosiale forskjeller i arbeidslivet – der de som behersker teknologien rykker fra, mens resten risikerer å bli stående igjen på perrongen.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
“AI først, mennesker hvis nødvendig” – et varsel fra Shopify
At kunstig intelligens ikke lenger kun er et verktøy, men i ferd med å bli førstevalget i mange virksomheter, illustreres tydelig av e-handelsselskapet Shopify. Tidligere i år lekket en intern e-post der Shopify-sjefen kunngjorde en ny strategi: Før et team får lov til å ansette noen eller øke budsjettet, må de først bevise at AI ikke kan gjøre jobben. Shopify-sjefen anser ikke dette som et eksperiment på sidelinjen – det er en bevisst omlegging av hele måten selskapet tenker rundt arbeidskraft og teknologi på.
Shopifys linje kan virke ekstrem, men flere eksperter spår at lignende tenkemåter vil bre om seg. Når ett selskap bevisst kan øke effektiviteten og kutte kostnader ved å erstatte mennesker med algoritmer, vil konkurrentene føle presset til å gjøre det samme. Dette representerer en fundamental endring i hvordan ledere tenker om arbeidstakere: I jakten på høyere produktivitet og fortjeneste blir mennesker en siste utvei, ikke første prioritet, hvor arbeidstakere må rettferdiggjøre sin egen eksistens i organisasjonen ved å gjøre noe ikke AI kan gjøre.
Når maskinene blir standardløsningen for stadig flere oppgaver, reduseres vi mennesker til fleksible «fyllstoff» som settes inn der teknologien kommer til kort. Det gir neppe den økte trivselen og kreativiteten som AI-optimistene, Marquard inkludert, lover oss.
Fra “frigjører” til fortrenger – hvordan møter vi AI?
Det er ingen tvil om at kunstig intelligens kan øke produktiviteten og overta slitsomme rutineoppgaver, og det finnes absolutt muligheter for et bedre arbeidsliv dersom gevinsten fordeles riktig. Enkelte forskere peker på at dersom vi som samfunn klarer å omfordele profitten av automatisering, kan vi alle nyte godt av effektiviseringen – for eksempel i form av kortere arbeidstid eller bedre velferdsordninger.
Roboter kan gjøre de kjedelige, skitne og farlige jobbene, og da kan mennesker leve gode liv uten å jobbe like mye – noe som selvsagt kan være bra for folk. Men dette fordrer politiske valg og vilje til omfordeling. Det skjer ikke av seg selv i et system som primært belønner kostnadskutt og profitt. I dag ser vi få tegn til at effektiviseringsgevinsten fra AI regner jevnt over befolkningen; snarere konsentreres den hos bedriftseiere og teknologileverandører.
Dermed må vi nyansere bildet av AI som en automatisk “frigjører” i arbeidslivet. For mange arbeidstakere kan AI-oppturen like gjerne bety økt stress og press, omfattende omstillinger og redusert trygghet. Vi står i en paradoksal situasjon preget av at kunstig intelligens tar over stadig flere oppgaver, mens vi mennesker er i ferd med å bli dårligere rustet – både i form av svekkede ferdigheter og utilstrekkelig kompetanse. I verste fall ender vi opp med å gjøre akkurat det monotone arbeidet vi håpet teknologien skulle spare oss for, mens maskinene gjør alt det «morsomme».
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Utfordringen er at vi ikke kan la være å “omfavne” teknologien. Gjør vi ikke det blir vi virkelig akterutseilt. Men vi må stille kritiske spørsmål til historiene teknologiselskapene selger oss. Fortellingen om AI som utelukkende vår trofaste hjelper, maskerer de reelle utfordringene og farene. Moravecs paradoks tegner et bilde av en fremtid der samarbeidet mellom menneske og maskin glir over i en gradvis erstatning av oss.
Skal vi unngå å bli passive tilskuere til vår egen utvikling, må vi bevisst satse mer på de unikt menneskelige evnene – kreativitet, kritisk tenkning, empati – og utdanne oss selv til å bruke AI på våre premisser, ikke omvendt.
Til syvende og sist handler det om å erkjenne at AI faktisk kan “stjele” noe langt mer dyrbart enn bare jobbene våre– nemlig selve essensen i det som gjør oss gode i jobben. Skal vi bevare kontrollen over fremtidens arbeidsliv, nytter det ikke å lene seg blindt på at teknologien vil frigjøre oss. Vi må selv ta grep for å frigjøre vårt eget potensial, før vi reduseres til reservepersonell for maskinene.
Kunstig intelligens kan være et verktøy for fremgang, men uten en kritisk og innsiktsfull tilnærming fra oss, risikerer vi at teknologien blir vår overmann.
PS: En kortere utgave av denne artikkelen ble publisert på Computerworld.no 14. mai 2025.
