Når forskningen bekrefter det alle allerede vet

Vi trenger ikke flere rapporter for å forstå at algoritmene styrer nyhetsstrømmen vår. Det har vi visst i årevis. Likevel fortsetter staten å finansiere forskning som bekrefter virkeligheten i stedet for å endre den. Det som mangler, er ikke mer innsikt, men politisk vilje til å handle. Og den vil nok fortsette å glimre med sitt fravær.

En ny rapport fra Høyskolen Kristiania, finansiert av Medietilsynet, slår fast at algoritmene på sosiale medier bestemmer hvilke nyheter du får. Livsstil og drama får plass, mens politikk og samfunnskritikk skyves ut. Rapporten er på 50 sider, med analyser og diagrammer som peker på et problem vi har vært fullt klar over i over i mange år nå.

Dette er forskning som koster mye, men tilfører lite nytt. Vi får bekreftet det vi allerede vet, nemlig at teknologiens logikk for oppmerksomhet for lengst har trumfet journalistikkens logikk for opplysning.

Forskning på etterskudd

Rapporten kaster lys over et fenomen som ikke bare er velkjent, men det er  grunnleggende for vår digitale hverdag. Vi vet at Facebook, Instagram, TikTok og YouTube er drevet av algoritmer som belønner klikk, sinne og sterke følelser. Vi vet at mediehusene mister kontrollen over distribusjonen av eget innhold. Vi vet at unge får nyhetene sine fra influensere, ikke journalister.

Så hvorfor trenger vi enda en rapport for å slå fast det åpenbare?

Forskningen kommer altfor sent i forhold til teknologiutviklingen. Den beskriver konsekvensene, men gir oss ingen nye løsninger. Den dokumenterer symptomer, men behandler ikke sykdommen. Og den bidrar til en følelse av at vi gjør noe, uten at vi faktisk gjør noe som helst.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Et forskningsapparat uten konsekvenser

Det som vanligvis følger slike rapporter, er forutsigbart:

• Kulturministeren setter ned et utvalg. 
• Utvalget leverer en rapport med råd og bekymringer om et år.
• Året etter kommer det en strategi, kanskje til og med en handlingsplan. Men den kommer uten forpliktelser, uten tidshorisont, uten konsekvenser.

Dette er blitt et ritual. Det offentlige utreder, analyserer og evaluerer, men regulerer ikke. De vet at teknologigigantene har tatt kontroll over informasjonsstrømmen, men de lar dem fortsette. De vet at demokratiet svekkes når journalistikken taper synlighet, men de later som om et rundskriv eller en rapport kan endre det.

Teknologigigantene som vår tids oljemonopoler

Allerede i 2020 skrev Bår Stenvik i boken Det store spillet at vi står midt i et nytt maktmonopol: et globalt oligarki der noen få selskaper kontrollerer både informasjon, oppmerksomhet og data, det som i praksis er vår tids mest verdifulle ressurs.

Algoritmene, skrev han, er «oljen som smører teknologiselskapenes maskineri». De er optimalisert for profitt, ikke for demokrati. For følelser, ikke for forståelse. For engasjement, ikke for opplysning.

Fem år senere står vi på samme sted. Forskjellen er bare at algoritmene er blitt enda mer sofistikerte, og avstanden mellom plattformenes interesser og samfunnets behov enda større.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Når forskningen blir symbolpolitikk

Forskningsrapporter som denne har en viktig funksjon, men ikke den vi later som. De er først og fremst symbolske markører. De lar mediebransjen vise til at «forskningen bekrefter» deres bekymringer. De gir autoritet til det mange allerede har sagt. Og de gir politikerne en unnskyldning for å si at «Vi tar dette på alvor».

Men det er ikke alvor før det følges av handling.
Det er ikke alvor før vi stiller krav til algoritmisk transparens.
Det er ikke alvor før vi beskatter data, eller krever redaktøransvar for nyhetsdistribusjon.

Inntil da blir forskningen et slags intellektuelt ritual. Ikke noe mer enn en akademisk bekreftelse på alt vi allerede vet, men ikke tør å endre på. 

Det vi trenger nå, er ikke flere rapporter. Vi trenger politisk mot.
Vi trenger politikere som våger å sette makt bak kravene, ikke bare bak ordene.
Vi trenger medier som tør å frigjøre seg fra algoritmenes logikk, selv om det koster rekkevidde og annonseinntekter.

Og vi trenger forskere som ikke bare beskriver hvordan algoritmene virker, men utfordrer systemet de selv er en del av.

For når forskningen blir et ekko av fortiden, mister den sin relevans for fremtiden.

Bilde: Midjourney