Jeg trodde den største usikkerheten den siste måneden før Mera Peak-ekspedisjonen min skulle handle om høydesyke, diabetes og viljestyrke. Så kom geopolitikken og traff luftrommet, flyplassene og hele reiselogistikken på én gang. Nå handler nedtellingen like mye om krig som det gjør om selve fjellet jeg skal bestige på nesten 6.500 meter over havet.
Én måned igjen, og planene mine fikk plutselig en helt ny motstander
Jeg liker å tro at jeg er ganske god til å planlegge. Jeg har skrevet om det i årevis, både på HansPetter.info og i bøkene mine Tilkoblet og til stede og Mennesket vs Maskinen. Planlegg for det beste, men vær forberedt på det verste. I teknologiverdenen handler det ofte om cyberangrep, avhengighetsskapende design, plattformmakt, og hvordan eksponentiell utvikling gjør oss mer sårbare enn vi skjønner.
Denne gangen er det mer brutalt og mer konkret.
Jeg sitter her én måned før avreise til Nepal, og innser at det ikke bare er kroppen min som skal testes. Det er hele infrastrukturen jeg er avhengig av for å komme meg fram. Når flyplasser stenger og luftrom påvirkes av krigen mot Iran, hjelper det lite hvor god form jeg er i. Dubai Airports har for eksempel gått ut med at flyoperasjoner ved både Dubai International og Al Maktoum er suspendert inntil videre. Og flere medier rapporterer om omfattende kanselleringer og stengte luftrom i regionen etter den siste eskaleringen.
Det setter en ekspedisjon i et helt annet perspektiv. Jeg forberedte meg på min egen fysiologi. Ikke på at vi kunne stå overfor en potensiell ny verdenskrig.
Forsikringen som plutselig fortalte meg noe om tiden vi lever i
Nok en gang har jeg skaffet meg ekspedisjonsforsikring fra If. Til min store overraskelse har prisen nesten doblet seg siden jeg kjøpte tilsvarende til Everest Base Camp i 2024. Da betalte jeg 6.900 kroner. To år senere koster den samme forsikringen rett over 12.000 kroner. Risiko koster mer. Og ekspedisjonstillegg finnes nettopp fordi denne typen reiser har høyere sannsynlighet for skader og uhell, og foregår ofte langt fra helsehjelp.
Jeg merker at det gjør noe med meg. Ikke fordi jeg blir sur, men fordi det er en påminnelse om hvor mye mer komplekst alt føles i 2026 enn det gjorde for bare et par år siden.
Abonner på YouTube-kanalen min nå
Fysisk er jeg sterkere enn noen gang, men Mera Peak er i mye større grad en mental test
Rent fysisk føler jeg meg faktisk i mitt livs beste form. Jeg har trent jevnt, systematisk og målrettet. Og sammenlignet med Haute Route i 2025, blir dette en annen type anstrengelse. Der Haute Route fra Chamonix til Zermatt var en ekspedisjon som handlet om ni dager med ekstrem hard belastning, er Mera Peak en ekspedisjon som krever mer av hodet.
Abonner på YouTube-kanalen min nå
Dette blir ikke først og fremst en kamp mot lår og legger. Dette blir en kamp mot tynn luft og alt den tynne luften gjør med kroppen og psyken: hodepine, søvnproblemer, tap av appetitt, tørste, utmattelse og mageproblemer.
Det er ikke tilfeldig at det blir sånn. Når du kommer opp i høyden faller lufttrykket, og dermed faller også den inspirerte oksygenmengden. Som en tommelfingerregel er tilgjengelig oksygen rundt halvparten av havnivå ved cirka 5.500 meter, og lavere jo høyere du kommer. På 6.500 meter er vi i en sone der mange beskriver at alt går saktere, både tanker og skritt.
Diabetes i høyden: mindre kontroll, mer disiplin
Dette er også grunnen til at jeg er ekstra skjerpet på diabetesdelen. I høyden blir alt som vanligvis er litt vanskelig, mye vanskeligere. Du blir fortere dehydrert, du spiser ofte mindre, og kroppen kan reagere annerledes på både aktivitet og stress. Det finnes faglitteratur som spesifikt tar opp utfordringer ved fysisk aktivitet i høyden for personer med diabetes, nettopp fordi kombinasjonen av hypoksi, kulde, redusert appetitt og langvarig aktivitet gir et mer uforutsigbart bilde.
Min egen erfaring fra Everest Base Camp sitter i kroppen fortsatt. Jeg husker hvordan søvnen ble dårligere, hvordan hodepinen kom snikende, hvordan det ble vanskeligere å drikke nok, og hvordan blodsukkeret kunne bli merkelig å forutsi.
Jeg tror også denne turen kan bli en litt annen diabetesutfordring enn folk kanskje antar. Jeg forventer faktisk mindre insulinbruk. Ikke fordi jeg blir supermenneske, men fordi utfordringen ofte blir å holde blodsukkeret høyt nok når du går lenge, spiser lite og kroppen jobber hardt. Og når du i tillegg mister matlyst og smak, blir det nesten en jobb i seg selv å få i seg det du trenger.
Samarbeidet med Emirates og Urberg
Jeg har vært så heldig at jeg har fått på plass et samarbeid med Emirates, som flyr meg til Nepal på business class. Det blir en veldig behagelig start på ekspedisjonen, samt en langt mer behagelig hjemreise etter nesten tre uker med tynn luft, lite søvn og høy belastning. På en slik tur er restitusjon ikke en bonus. Det er en del av sikkerheten.
Når det nå er uro i regionen og flyplasser påvirkes, blir samarbeidet med Emirates også koblet til noe jeg aldri hadde sett for meg da vi ble enige om samarbeidet. Nå kan verdenspolitikken bli den faktoren som avgjør om jeg i det hele tatt kommer meg til Kathmandu.
Urberg Skandinavian sponser alt av turutstyr og klær. Og det er ikke første gang. Jeg har vært ambassadør i flere år. Urberg var med meg på Laugavegur i 2023, Everest Base Camp i 2024, og Haute Route i 2025. Det er et samarbeid som etter hvert føles mer som en fast del av turene mine enn som et kampanjeopplegg.
I høyden er utstyr ikke pynt. Det er marginer. Og marginer er ofte forskjellen på en tøff dag og en farlig dag.
Abonner på YouTube-kanalen min nå
Jeg har trent for høyden og fjellet, men må forholde meg til verdensbildet
Dette er kjernen i hele situasjonen akkurat nå.
Jeg har gjort det jeg kan kontrollere: trent kroppen, forberedt hodet, planlagt logistikk, sikret forsikring, oppgradert sikkerhetsutstyr. Jeg har også kjøpt meg en Garmin InReach Mini GPS slik at jeg kan gi daglige oppdateringer til dem hjemme, fordi deler av ekspedisjonen foregår uten mobildekning.
Men det jeg ikke kan kontrollere, er systemet rundt: luftrom, sikkerhet, flyplasser, konflikter, ruter. Og det er et ganske sterkt bilde på det jeg ofte skriver om når jeg omtaler eksponentiell teknologiutvikling: vi bygger livet vårt på komplekse systemer vi ikke egentlig forstår, og som kan endre rammebetingelser over natten.
Dag for dag gjennom Himalaya
For å gi et ordentlig bilde av hvor omfattende dette faktisk er, tar jeg dere med gjennom en forenklet dag for dag program. Ekspedisjonen varer i nesten tre uker totalt, hvorav 14 dager består av selve fjellturen. Resten er reisedager og noen ekstra buffer og hviledager.
Jeg skriver dette som jeg ser det for meg nå. Med både forventning og en sunn dose respekt.
- Dag 1 til 2: Ankomst Nepal og klargjøring: Jeg flyr fra Oslo 28. mars og ankommer Kathmandu dagen etter, på cirka 1.400 meter over havet. Etter en lang reise møter jeg guidene og resten av deltakerne fra Ekspedisjonsreiser.no. Planen er å fly til Lukla, bedre kjent som verdens farligste flyplass, dagen etter.
- Dag 2: Lukla og startskuddet: Tidlig av gårde, og så den berømte flyturen til Lukla, rundt 2.840 meter. Denne flyplassen har nesten mytisk status blant folk som liker fjell. Den korte rullebanen. Fjellveggen. Den brå overgangen fra by til villmark. I Lukla møter vi lokalguider og bærere, og det slår meg hvor rått det er at dette ikke bare er mitt eventyr. Dette er også arbeidsplassen til folk som kan fjellet på en måte jeg aldri kan. Samme dag starter vi vandringen. Vi går gjennom skog og landsbyer mot Paiya på cirka 2.730 meter. Første etappe tar rundt fire timer, og det er fristende å gå for fort. Jeg må minne meg selv på det viktigste høyderådet av alle – som jeg fikk av Kristin Harila i 2024, da vi gikk sammen opp til Mount Everest Base Camp: gå veldig sakte, drikk masse vann.
- Dag 3 til 8: Landsbyer, pass og inn i Hinku-dalen: Dette er dagene der jeg tror jeg kommer til å kjenne på overgangen fra trekking til ekspedisjon. Stiene blir mindre trafikkert enn de klassiske rutene mot Everest, og følelsen av å være langt unna sivilisasjonen blir tydeligere. Jeg ser for meg disse dagene som en blanding av rytme og realitet. Du går. Du drikker. Du spiser. Du tar vare på føttene. Du legger deg. Du sover litt dårligere enn hjemme. Og så gjør du det igjen. Underveis passerer vi små landsbyer og går over pass som Kari La, og etter hvert kommer vi høyere opp. Skogen tynnes ut. Landskapet blir mer steinete. Og når vi passerer 3.000 meter, merker jeg ofte at kroppen begynner å gi litt tydeligere tilbakemeldinger: mer andpusten, mer behov for ro, mer bevisst pust. Så når vi Kothe på rundt 3.600 meter, og da er vi virkelig i gang. Nå begynner høyden å bli en faktor, ikke bare et tall.
- Dag 9 til 11: Akklimatisering og videre mot baseområdet: Når vi går fra Kothe til Tangnang eller Thangnak på cirka 4.350 meter, er det ikke nødvendigvis den lengste etappen, men den kan føles tung fordi vi stiger mye. Dette er typiske dager der jeg må ha respekt for tempo, væske og mat. Så kommer en ren akklimatiseringsdag. Slike dager øker sjansen for å lykkes. Disse dagene har jeg et ambivalent forhold til. Det er som om du er i ventemodus, og likevel må du opp og gå høyt for å trigge tilpasning. Prinsippet gå høyt, sove lavt er ikke bare en klisjé. Det er fysiologi. Deretter går vi videre til Khare rundt 5.045 meter, som fungerer som en slags base for Mera Peak. Her begynner det å bli alvor for meg. Jeg vet av erfaring at 5.000 meter gjør noe med humøret, søvnen og appetitten. Og det er ofte her jeg må begynne å jobbe mer aktivt med å spise selv om jeg ikke har lyst.
- Dag 12 til 13: Base Camp, High Camp og siste forberedelser: Vi beveger oss opp mot Mera La rundt 5.415 meter og etablerer camp på breplatå. Kulde, vind, is og et mer nakent landskap. Dette er den fasen der alt blir enklere og vanskeligere samtidig. Enklere, fordi livet handler om få ting. Vanskeligere, fordi hver av de få tingene krever mer energi. Dernest går vi mot High Camp rundt 5.780 meter. Her kommer klatresele, stegjern og tau inn i bildet på en helt annen måte. Det er her Mera Peak begynner for alvor å skille seg ut fra Everest Base Camp. Klatreutstyr, isbreer og høyde gjør alt mer alvorlig. Dette er også et punkt der jeg tror diabetesdelen blir ekstra krevende. Kulde påvirker utstyr og målinger. Lav appetitt gjør energiplanlegging vanskelig. Søvnen blir ofte skikkelig dårlig.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
- Dag 14: Toppstøtet mot 6.476 meter: Rundt klokka ett på natta. Hodelykt. Stjerner. Stillhet. Og en kropp som egentlig vil ligge i soveposen, men som må i gang. Jeg ser for meg taugrupper, rolig tempo og den klassiske rytmen: skritt, pust, skritt, pust. Det er så enkelt at det nesten blir meditativt, og samtidig så brutalt at alt i hodet kan begynne å forhandle. Når sola kommer, skjer det noe med psyken. Lyset gjør alt litt mer mulig. De siste hundre høydemetrene er ofte de mest krevende, fordi luften er så tynn at det føles som om du puster gjennom et sugerør. Og det er her jeg tror den mentale delen blir størst: du må tåle å være utilpass uten å dramatisere det, og du må tåle å gå sakte uten å bli stresset. På toppen, hvis jeg klarer det, venter den panoramautsikten jeg har drømt om: Everest, Lhotse, Makalu, Cho Oyu og Ama Dablam. Jeg vet allerede at det kan bli et av de sterkeste øyeblikkene i livet mitt. Men jeg vet også at toppen ikke er slutten, men midtpunktet. Nedturen er også en jobb. Og den vil kreve mitt fulle fokus.
- Dag 15 til 18: Retur mot Lukla og tilbake til «normal» luft: Det er ofte lagt inn en bufferdag her. Det er smart. Været bestemmer mer enn viljen. Når vi begynner nedstigningen, skjer det noe helt fantastisk: det blir lettere å puste. Det blir lettere å tenke. Matlysten kommer tilbake. Det er nesten som om du får personligheten din tilbake litt etter litt. Ruten tilbake kan gå via et høyere pass som Zatrwa La, og det gir ofte en fin avslutning på fjelldelen. Så kommer Lukla, og den surrealistiske følelsen av at det vi nettopp gjorde, faktisk skjedde. Jeg håper på en varm avskjedskveld med guidene og bærerne, for uansett hvor sliten jeg er, vet jeg at de fortjener den største respekten.
- Dag 19 til 21: Kathmandu og hjemreise: Fly tilbake til Kathmandu, hvis været tillater det. Lukla er kjent for forsinkelser, derfor er det bra med en reservedag. Og så en siste dag i Kathmandu, enten som hviledag eller som bufferdag, før hjemreisen 15. april. Og hvis alt går som jeg håper, lander jeg i Norge med en enorm følelse av å ha vært med på noe som betyr mer enn bare en tur.
Konsekvensen om vi ikke tar usikkerhet på alvor
Dette høres kanskje dramatisk ut, men jeg mener det helt konkret: Hvis vi bare planlegger for det beste, øker vi risikoen for at vi tar dårlige valg når ting går galt. I fjellet betyr det at man går for fort, drikker for lite, overser symptomer, eller presser seg når man burde snu.
I samfunnet betyr det at vi bygger kritisk infrastruktur, økonomi og livsstil på antakelser om stabilitet som ikke alltid stemmer. Enten det handler om geopolitikk, energimarked, eller teknologi som endrer spillereglene raskere enn reguleringene klarer å henge med.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Hva jeg mener løsningen er, både for ekspedisjonen og for livet ellers
Løsningen er ikke å bli paranoid. Løsningen er robusthet. For meg handler det om helt konkrete ting:
- Ha buffer i tidsplanen, fordi været og verden kan stoppe deg
- Ha god kommunikasjon hjem, fordi trygghet gir ro, og ro gir bedre beslutninger
- Ha realistisk energiplan, spesielt med diabetes, fordi kroppen ikke bryr seg om ambisjoner
- Ha mentale verktøy for å tåle ubehag, fordi høyde handler like mye om hodet som om hjertet
- Ha aksept for at målet kan endre seg, uten at det gjør reisen meningsløs
Og i den store sammenhengen er dette akkurat det jeg har skrevet om i Mennesket vs Maskinen: Vi må designe livene våre for en verden som er mer uforutsigbar enn vi liker å innrømme.
Resultatet kan bli et toppunkt, uansett hva som skjer
Det er litt rart å si, men jeg mener det: Hvis alt stopper før jeg kommer meg av gårde, vil det også være en historie. Ikke den historien jeg ønsker, men en historie om vår tid.
Hvis jeg kommer meg av gårde, og hvis jeg står på toppen av Mera Peak, blir det en opplevelse for livet. Men også en påminnelse om noe jeg ofte glemmer når ting går bra: at kontroll er en følelse, ikke en garanti.
Jeg håper fortsatt på det beste. Og jeg trener fortsatt som om jeg skal stå på toppen.
Men nå forbereder jeg meg også på det verste.
Bilde: Midjourney



