Norske medieledere beskriver fremtiden som «apokalyptisk». Problemet er bare at apokalypsen ikke er i ferd med å komme. Den har pågått lenge. Og den vil bli langt verre.
Da krisen “endelig” banket på døra, hadde journalistikken allerede forsvunnet
I årevis har jeg advart mot det vi nå ser konturene av: et medielandskap som har bøyd seg for algoritmene, politikere som har valgt unnfallenhet fremfor handling, og en offentlighet som sakte, men sikkert, har mistet evnen til å forstå seg selv.
Nå beskriver norske medieledere fremtiden som «apokalyptisk». Problemet er bare at apokalypsen ikke er i ferd med å komme. Den har pågått lenge. Og den vil bli langt verre.
Du finner Teknologitrender på din favoritt podkast-spiller, som blant annet Acast, Apple Podcaster, Overcast, TuneIn Radio, Spotify, Google Podcasts, Podimo og PodMe.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Når medieledere bruker ordet «apokalyptisk»
13. januar skriver Kampanje om norske og internasjonale medieledere som beskriver fremtiden for journalistikken som «apokalyptisk». Jeg ble ikke sjokkert av det jeg leste, men frustrert, for dette er ikke nye trusler som plutselig har oppstått.
Dette er ikke et uforutsigbart teknologisk sjokk. Dette er konsekvensene av varsler som har blitt formulert, dokumentert og gjentatt i årevis, men som likevel ikke har blitt fulgt opp med handling.
Når Reuters Institute, som nylig la frem rapporten «Journalism, media, and technology trends and predictions 2026», nå beskriver fremtidstroen i mediebransjen som historisk lav, er det ikke dramatisk fordi det er overraskende. Det er dramatisk fordi det bekrefter det mange har sett komme lenge, men som altfor få har vært villige til å ta konsekvensene av.
Vi endrer oss først når krisen banker på døra
I foredrag etter foredrag har jeg sagt det samme:
Mennesker, organisasjoner og samfunn endrer seg ikke før de må. Vi endrer oss først når krisen banker på døra og alternativene forsvinner.
Problemet er at mediene, vår fjerde statsmakt, ikke bare har ventet på krisen. De har i stedet sakte, men sikkert flyttet seg inn i den, uten å tilsynelatende erkjenne hvor alvorlig situasjonen faktisk er. Når medieledere nå snakker om apokalypse, er det derfor verdt å stille det ubehagelige spørsmålet:
Hva om dette ikke er øyeblikket før sammenbruddet, men tidspunktet etter at de viktigste strukturelle skadene allerede har skjedd?
Da journalistikken bøyde seg for algoritmene
I dag er realiteten at den fjerde statsmakt i stor grad har bøyd seg for algoritmene. Ikke fordi redaksjonene mangler vilje eller etikk, men fordi de opererer i et system der økonomi, distribusjon og synlighet kontrolleres av aktører de selv ikke rår over. Resultatet er et medielandskap der følelser i økende grad trumfer fakta, der korte klipp erstatter sammenhengende forklaringer, og der underholdning systematisk fortrenger innsikt.
Journalistikk som krever tid, metode, kildekritikk og tålmodighet har tapt i konkurransen mot innhold som skaper raske emosjonelle reaksjoner. Dette er ikke et moralsk forfall i redaksjonene. Det er et strukturelt sammenbrudd i journalistikkens rammevilkår. Når distribusjonen belønner sinne, frykt og konflikt fremfor presisjon og nyanse, vil selv de beste intensjoner presses i feil retning.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Politikernes farligste bidrag er stillstand
I 2024 beskrev jeg norsk teknologipolitikk som «Move slow and let things break». I fjor rettet jeg kritikken direkte mot kulturministeren, fordi åresvis med rapporter, dialogmøter og strategier aldri har blitt fulgt opp konkrete krav eller reguleringer.
I dag kan vi konstatere at medieøkonomien er svekket på en måte som gjør kvalitetsjournalistikk stadig vanskeligere å finansiere. Tilliten til redaktørstyrte medier faller, særlig blant unge. Samtidig har globale plattformer overtatt kontrollen over distribusjon, synlighet og oppmerksomhet. Algoritmer, optimalisert for engasjement og skjermtid, har i praksis blitt portvoktere for offentligheten.
Dette er ikke lenger en debatt om teknologi. Det er en debatt om demokratisk kontroll. Og det mest alvorlige er ikke at politikerne mangler innsikt. Det er at de forstår alvoret, og likevel velger å utsette handlingen.
Når også NRK må ty til kjendis-reality for å “løftes”
Den 12. januar kunne Kampanje «avsløre» hva NRK selv mener skal løfte statskanalen gjennom vinteren 2026. Svaret er oppsiktsvekkende, men dessverre ikke overraskende: OL, kjendis-reality, humorformater og lett underholdning pekes ut som de viktigste grepene. NRK lanserer blant annet realityserien Kode rød, der ti kjendiser isoleres på en øy uten strøm og kommunikasjon, og konkurrerer om hvem som takler en unntakstilstand best. Dette presenteres som en sentral satsing for å styrke kanalens posisjon og relevans.
Dette er altså allmennkringkasteren vår, finansiert av fellesskapet med et tydelig mandat om å styrke demokrati, opplysning og kritisk refleksjon. Når også NRK bruker kjendis-reality og sport som hovedsvaret på sine utfordringer, er det et tydelig signal om hvor dypt oppmerksomhetsøkonomien har satt seg, også der den egentlig skulle møtt motstand.
Dette kommer i tillegg til NRKs satsing på TikTok, som jeg kritiserte kraftig i 2025, nettopp fordi plattformen står i direkte konflikt med barns beste, konsentrasjonsevne og journalistikkens grunnverdier. Når skattefinansiert innhold tilpasses algoritmer optimalisert for avhengighet og emosjonell respons, er det ikke bare et strategisk valg, men et sterkt normativt signal.
Kjendis, reality og sport er ikke et avvik
Når jeg sier at norske medier i økende grad vil handle om kjendiser, reality og sport, blir det ofte tolket som provoserende. I realiteten er det en nøktern analyse av hvordan algoritmestyrt medieøkonomi fungerer.
I 2025 skrev jeg at journalistikken ble viktigere enn noen gang, samtidig som den ble svakere enn den burde være. Det er ikke et paradoks. Det er en konsekvens.
Sport, kjendiser og reality gir forutsigbare klikk, stabile seertall og lavere produksjonskostnader. Unntaket er sport, som koster mer og mer, og som fører til enda mer fokus på kjendisnyheter og realityserier, og hvor kritisk og gravende journalistikk, som er dyr, krevende og vanskelig å forklare i korte formater, taper.
I en oppmerksomhetsøkonomi kommer ikke denne utviklingen som en overraskelse. Det er logisk. Og nettopp derfor er det så farlig.
Når også NRK beveger seg i samme retning som kommersielle aktører, viskes skillet mellom allmennkringkasting og algoritmisk underholdning gradvis ut. Da er dette ikke lenger et avvik i systemet.
Da er det den nye normalen.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Dette handler ikke bare om medier, men om oss
Når journalistikken forvitrer, mister vi mer enn nyhetsdekning. Vi mister den felles virkelighetsforståelsen som gjør det mulig å føre opplyste samtaler. Vi mister språket og begrepene som trengs for å forstå komplekse sammenhenger. Og vi mister evnen til å skille det vesentlige fra det uvesentlige.
Resultatet er et samfunn som blir mer emosjonelt, mer polarisert og langt lettere å manipulere. Når stadig flere får sitt verdensbilde gjennom systemer som er optimalisert for engasjement fremfor sannhet, svekkes demokratiet innenfra. Og det skjer stille, effektivt og nesten umerkelig.
Den virkelige advarselen
Den mest ubehagelige erkjennelsen er at demokratier sjelden kollapser med et smell. De forvitrer mens folk scroller.
Hvis denne «apokalyptiske» erkjennelsen i 2026 ikke fører til reell handling, og da fra mediene selv, fra politikerne og fra oss som publikum, vil det ikke være journalistikken som setter premissene for samfunnet fremover. Da vil det være algoritmer vi ikke forstår, selskaper vi ikke kan regulere, og et innholdsunivers der det viktigste alltid taper for det mest engasjerende.
Og den dagen vi virkelig trenger journalistikken til å forklare, korrigere og holde makt til ansvar, kan det vise seg at den allerede er borte.
Ikke fordi noen tok den fra oss.
Men fordi vi lot den forsvinne.
