I 2025 ble behovet for uavhengig, kritisk journalistikk større enn noen gang. Samtidig ble den redaktørstyrte pressen svekket av krefter den ikke lenger kontrollerer. Algoritmer, plattformøkonomi og politisk handlingslammelse har flyttet makt over offentligheten bort fra redaksjonene og over til globale teknologiselskaper. Konsekvensene er ikke bare økonomiske, men demokratiske.
Når jeg skriver dette på tampen av 2025, sitter jeg igjen med en voksende uro. I løpet av året har jeg publisert en rekke artikler om tilstanden i norske medier og hvordan den redaktørstyrte pressen står i en av sine mest avgjørende epoker siden internettets gjennombrudd. Journalistikkens fundament er i ferd med å forvitre, samtidig som behovet for uavhengige, troverdige medier aldri har vært større.
Dette er ikke et uttrykk for pessimisme. Det er et uttrykk for realisme. Og den realismen støttes av det meste som finnes av internasjonal forskning. Reuters Institute Documenting Decline-rapportene for 2024 og 2025 viser at global tillit til media er på et historisk bunnivå. Pew Research understreker det samme. Vi står midt i en global transformasjon av offentligheten, der informasjonsstrukturer brytes ned i realtid.
Den norske medievirkeligheten er ikke noe unntak.
Dette året har jeg forsøkt å forstå hvordan vi havnet her. Og kanskje enda viktigere er det å forstå hvordan vi kan unngå en fremtid der det ikke lenger er journalistikken som setter premissene for samfunnssamtalen, men algoritmer optimalisert for oppmerksomhet, sinne og avhengighet.
2025 ble året der medienes kamp om oppmerksomhet nådde et smertepunkt
Det som tidligere har vært antydninger, er nå blitt smertefulle fakta. Norske medier, som alltid har vært en av bærebjelkene i vårt høyt tillitsbaserte demokrati, står på kanten av en økonomisk og strukturell kollaps. Da jeg i høst skrev at “journalistikken svekkes, og vi blir både reddere, sintere og dummere”, var det ikke retorikk. Det var en beskrivelse av en utvikling som både forskningen og hverdagen bekrefter.
Annonsekronene flytter seg i stadig større grad til globale plattformgiganter som ikke betaler skatt i Norge, som undergraver nasjonale institusjoner, og som beviselig forsterker polarisering, radikalisering og feilinformasjon. Ifølge rapporter fra både EU-kommisjonen og OECD har de siste ti årene vært kjennetegnet av en massiv overføring av verdiskapning fra lokale medier til selskaper som Meta, Google og TikTok. Denne økonomiske lekkasjen gjør at norske medier ikke lenger kan finansiere den journalistikken vi som samfunn er avhengige av.
Men problemet er ikke bare økonomisk. Det er psykologisk og strukturelt. Oppmerksomheten vår blir styrt av maskiner som ikke har noen interesse av verken presisjon, etterrettelighet eller samfunnsoppdrag. Når algoritmene forsterker det ekstreme fremfor det nyanserte, det emosjonelle fremfor det rasjonelle, taper journalistikken kampen før den i det hele tatt får spilt ut ballen.
Jeg hadde lenge håpet dette var en midlertidig fase. Det ser ikke slik ut lenger.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Journalistikkens logikk taper for algoritmene
Gjennom flere artikler i 2025 forsøkte jeg å forklare hvordan norsk presse har mistet kontrollen over egen distribusjon. I dag er det ikke lenger redaktørene som bestemmer hva folk får se, men algoritmer optimalisert for å fange, holde og manipulere oppmerksomhet. Den nyeste forskningen fra Stanford Internet Observatory og Oxford Internet Institute viser at algoritmiske nyhetsstrømmer systematisk nedprioriterer komplekse politiske saker, dyptgående analyser og kritisk journalistikk. Det er ikke fordi folk ikke vil ha dem, men fordi de ikke er like effektive til å skape engasjement i form av reaksjoner. Samtidig viser Medietilsynets egne studier at norske ungdommer i stor grad får nyheter via influensere, ikke journalister.
Vi har med andre ord gått fra en medievirkelighet der nyhetskonsumet foregikk innenfor rammer styrt av redaksjonelle prinsipper, til en virkelighet der oppmerksomheten vår styres av kommersielle og psykologiske mekanismer. Denne overgangen er ikke verdinøytral. Den har konsekvenser for forståelsen av virkeligheten. Den former våre holdninger. Den endrer hva vi tror om hverandre. Den påvirker demokratiet.
Når jeg skriver at journalistikkens logikk trumfes av algoritmenes logikk, er det dette jeg mener. Journalistikkens logikk er å forklare, undersøke, korrigere, nyansere. Algoritmenes logikk er å trigge, splitte, skape friksjon, fange tid.
De to er ikke kompatible.
Medienes moralske ansvar
Det mest ubehagelige spørsmålet jeg har stilt meg i løpet av 2025, er om ikke mediene selv bærer en del av ansvaret for situasjonen de står i. Det er lett å kritisere politikere og teknologigiganter, men vanskeligere å se på sin egen bransje med samme alvor.
Når norske mediehus satser tungt på TikTok, til tross for at plattformen beviselig skader barns mentale helse og undergraver både oppmerksomhetsevne og risikoforståelse, da er det ikke bare strategisk uklokt, det er etisk problematisk. Når NRK bruker skattepenger på å øke sin tilstedeværelse på en plattform som EU vurderer strenge inngrep mot, sender det et merkelig signal i et land som ellers er opptatt av barnas beste.
Jeg forstår hvorfor de gjør det. De ønsker å være der publikum er. Men i realiteten blir de fanget av en logikk som ikke er deres egen, og som ikke gagner oppdraget deres. De tilpasser seg et system som er i direkte konflikt med journalistikkens verdier.
Forskning fra MIT viser at raskt, emosjonelt og visuelt innhold favoriserer forenkling og feiltolkninger. Samtidig viser studier fra University of Pennsylvania at medier som forsøker å konkurrere på disse premissene taper både troverdighet og tillit over tid.
Når jeg beskriver dette som dobbeltmoral, er det fordi mediene selv har dokumentert risikoen, og likevel velger å belønne plattformene som skaper den.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Den fjerde statsmakt er svekket, og det har skjedd mens politikerne har “fulgt situasjonen nøye”
En av de mest frustrerende dimensjonene ved utviklingen i 2025 er at norske myndigheter ser ut til å stå og se på mens plattformene tar over samfunnets informasjonsinfrastruktur. Jeg har skrevet flere ganger i år at politikken henger ubehagelig langt etter teknologiutviklingen. Hver gang Kulturdepartementet eller Medietilsynet legger frem en rapport, følges den av et utvalg, som følges av en anbefaling, som følges av en strategi, som ikke følges av noen konkrete krav. Slik går år etter år, uten reguleringer som faktisk adresserer kjernen av problemet: at noen få globale selskaper kontrollerer informasjonsstrømmen i Norge.
Forskningslitteraturen er ikke i tvil om at dette er farlig. Verdens ledende eksperter på demokratisk motstandsdyktighet, fra Freedom House, Princeton University og Center for Humane Technology, advarer alle mot at demokratier svekkes når deres egen befolkning mottar mesteparten av sin informasjon gjennom systemer som prioriterer polariserende, sensasjonelt og emosjonelt innhold.
I Norge har vi likevel fortsatt ikke algoritmisk transparens. Vi har ingen krav om redaktøransvar for plattformer som distribuerer nyheter. Vi har ikke engang en nasjonal strategi for hvordan barn skal beskyttes mot digitale miljøer som forskningen nå dokumenterer som sterkt skadelig.
Dette er ikke bare en teknologisk unnlatelsessynd, men en demokratisk krise.
Den digitale polykrisen møter en mediekollaps
I 2025 har jeg skrevet om “polykrisen”, fordi mediekrisen ikke står alene. Den inngår i et større bilde av mange samtidige kriser som forsterker hverandre, inkludert geopolitikk, klimafrykt, økonomisk usikkerhet, kriminelle nettverk, kunstig intelligens, psykisk helse. Fellesnevneren er at vi lever i en tid der verden ikke lenger oppleves sammenhengende, men fragmentert og ustabil.
I en slik historisk epoke har samfunn som vårt alltid vært avhengig av journalistisk presisjon og bredde. Når den blir borte, eller svekkes, oppstår et vakuum der polarisering og misinformasjon vokser. Det er ikke vanskelig å se konturene av det samme i Norge. Innvandring blir debattenes altoppslukende omdreiningspunkt. Hatet flytter inn i gatene. Konspirasjonskultur sprer seg mellom generasjoner. Utryggheten øker.
Og midt i alt dette forsøker journalistikken å forklare, men rekker ikke frem.
For første gang i mitt liv er jeg oppriktig bekymret for konsekvensene.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Hva må gjøres i 2026?
Når vi går inn i 2026, er det etter mitt syn tre ting som må skje dersom vi skal hindre et demokratisk forfall som vil være vanskelig å reversere.
For det første må mediene våge å frigjøre seg fra plattformenes logikk. Det betyr ikke at man automatisk skal forlate TikTok eller Instagram, men det betyr at man ikke kan bygge sin identitet og synlighet på plattformer som undergraver ens eget samfunnsoppdrag. Journalistikk må igjen handle om kvalitet, ikke klikk, om dybde og innsikt, ikke bare om oppmerksomhet.
For det andre trenger vi politikere som tør å regulere. Vi trenger krav om algoritmisk transparens, om aldersgrenser som faktisk håndheves, om designkrav som gjør det umulig for selskaper å gjøre barn avhengig av digitale tjenester. Vi trenger en nasjonal politikk som ikke bare utreder, men handler.
For det tredje må vi gjenvinne troen på journalistikkens verdi. Det betyr at mediene må investere i egen undersøkende virksomhet, i egne flater, i egen troverdighet. Det betyr også at vi som borgere må forstå at et demokrati ikke kan fungere uten et sterkt, uavhengig og kritisk pressekorps. Journalistikk er ikke bare en bransje. Det er en infrastruktur.
2025 har vært et år der jeg har skrevet mer alvorlig og mer kritisk om mediene enn noen gang før. Det skyldes ikke at jeg har mistet troen på dem. Det skyldes at jeg mener det betyr mer enn noen gang før. Og nettopp derfor må vi stille større krav, både til oss selv, til teknologigigantene og til myndighetene.
Hvis 2025 var året der problemene ble synlige, må 2026 bli året vi begynte å løse dem. For demokratier faller ikke over natten. De forvitrer langsomt. Og hvis vi lar plattformene fortsette å definere hvordan vi tenker, føler, snakker og forstår verden, risikerer vi å miste langt mer enn annonseinntekter.
Vi risikerer å miste oss selv.
Bilde: Midjourney
