Regjeringen sier de forstår alvoret med big tech, men tallene viser at de fortsatt ikke handler. Når medieøkonomien svekkes, tilliten faller og barna våre fanges av algoritmene, er det ikke nok med strategier og dialogmøter – det trengs konkret og tidsbestemt handling.
Den 24. april publiserte Kampanje en artikkel hvor kulturminister Lubna Jaffery avfeide Venstre-politiker Alfred Bjørlo sitt varsku om plattformgiganters innflytelse som «overdrevet» – og pekte på nordmenns høye utdanningsnivå og medietillit som motvekt mot desinformasjon og markedsmakt fra big tech.
Som mangeårig stemme i diskusjonen om hvordan teknologi påvirker hvordan vi lever, leker, lærer og jobber, følte jeg det var på sin plass å utfordre denne til dels naive virkelighetsbeskrivelsen. Den 5. mai fikk jeg på trykk et tilsvar i Kampanje, hvor jeg stilte spørsmål ved kulturministerens passivitet og etterlyste konkret handling i møte med big techs voksende makt.
Samme dag svarte kulturministeren i et nytt innlegg i Kampanje, hvor hun avviste at hun «later som alt er i orden», og forsvarte regjeringens innsats gjennom blant annet dialogmøter og fremtidige strategier.
Mitt tilsvar til hennes tilsvar – altså tredje runde i debatten – ble imidlertid avvist for publisering av Kampanje. Derfor publiserer jeg det her, fordi innlegget til Jaffrey ikke holder mål, og at det er viktigere enn noen gang å holde fast i fakta, kreve handling og vise hvor dypt utfordringene faktisk stikker.
Mediemangfoldsutvalget advarte i 2017. Nå har nesten alt de fryktet blitt virkelighet
Da Mediemangfoldsutvalget la frem sin omfattende NOU i 2017, pekte de på seks alvorlige utfordringer: økonomisk svekkelse av redaktørstyrte medier, økende makt hos digitale plattformer, polarisering, tillitstap, svekket journalistisk kapasitet og politisk sendrektighet.
Åtte år senere kan vi slå fast at alt peker i feil retning og at regjeringen ikke gjør så mye mer enn å «følge utviklingen nøye».
- Medieøkonomien er svekket, annonseinntektene stuper : I 2017 advarte utvalget mot at annonsemarkedet var i ferd med å kollapse for redaktørstyrte medier. Nå er vi der. NRK skriver på tampen av 2024 at annonseinntektene for norske aviser har falt fra 12 til 4 milliarder i løpet av de siste 15 årene. Mediebransjen har nå den svakeste lønnsomheten siden finanskrisen, og dybdejournalistikk må vike for klikkvennlig innhold og kostnadskutt. For å sette det i perspektiv, betalte Dagbladet 50 prosent mer i skatt enn Facebook. Plattformgigantene betaler ikke skatt av reell verdi, bidrar ikke til journalistisk innholdsproduksjon og svarer ikke til norske reguleringsmyndigheter. Det som tidligere var et marked for redaktørstyrte medier, er blitt en verditransport til Silicon Valley (og Kina).
- Sosiale medier forsterker polarisering og sprer desinformasjon : Mediemangfoldsutvalget advarte mot algoritmestyrt virkelighetsoppfatning i 2017. Det har slått til med full kraft. TikTok og X er i dag hovedkilder til usann informasjon for svært mange unge. 80 prosent av dem som har blitt eksponert for falske nyheter og desinformasjon, fant dem på sosiale medier. Polariseringen øker. Offentligheten fragmenteres.
- Tillit er i fritt fall – særlig blant unge : I 2017 var frykten stor for at tilliten til mediene skulle synke. I 2025 er den en realitet. Ifølge Medietilsynets rapport Kritisk medieforståelse 2024, svarer i overkant 1 av 10 nordmenn at de enkelt klarer å skille sant fra usant på nettet. Blant unge mellom 16 og 24 år svarer under 4 av 10 at de har høy tillit til redaktørstyrte medier. Det er dramatisk. For uten tillit faller fundamentet for demokratisk deltakelse.
- Journalistisk kapasitet og mangfold svekkes : Kvalitetsjournalistikk krever ressurser. I 2017 advarte utvalget mot at tematiske blindsoner, som blant annet lokalpolitikk, økonomi og samfunnsdebatt, ville oppstå. Det er blitt realitet. Aviser legges ned eller slås sammen, lokalkontorer forsvinner med enkeltjournalister som gjerne dekker flere kommuner alene. Resultatet er redusert kilde- og innholdsmangfold i hele landet.
- Regjeringen handler fortsatt ikke – til tross for åtte år med advarsler : Utvalget ba i 2017 om handling. Nå skriver kulturministeren at en strategi “kommer snart”. Jaffrey viser til dialogmøter og EU-reguleringer som ennå ikke er implementert. Åtte år etter NOU-en er det fortsatt ingen dataskatt (eller andre økonomiske tiltak) for økonomisk rettferdighet, ingen innholdsbetaling fra plattformene, ingen åpenhet om algoritmer og ingen helhetlig strategi for å sikre journalistikkens fremtid. Kulturministeren skal ha for sin imponerende evne til å høres handlekraftig ut, uten å faktisk gjøre noe.
“Move slow and let things break” – Det holder ikke å mene, det må handles
Dette handler ikke om partipolitikk. Det handler om noe langt viktigere. Det handler om demokratiets bærekraft, den psykiske folkehelsen til barn og unge, mediemangfoldets overlevelse og vår kollektive evne til å skille sant fra usant. Kulturministeren kan ikke lene seg på ambisjoner, prosesser og strategier «som kommer» samtidig som alt peker i feil retning. Det holder ikke å forstå alvoret, man må handle.
Jaffrey skal ha for at hun var rask til å svare på min kommentar i Kampanje. Men svaret hennes etterlater fortsatt de viktigste spørsmålene ubesvarte – eller ignorert.
Det må komme tydelige og bindende tidshorisonter for implementering av reguleringer. Vi kan ikke vente i nye år på at EU skal rydde opp for oss. Norge må ta egne grep, nå. At Norge fortsatt ikke har innlemmet EUs Digital Markets Act, snart tre år etter at den ble vedtatt i EU, vitner om at vi ikke engang er i stand til å følge EU.
Det må innføres en form for dataskatt – eller et annet økonomisk virkemiddel – som sikrer at teknologigigantene som profitterer på våre data og vårt samfunnsbidrag, også gir mer tilbake. Det er verken moralsk eller demokratisk holdbart at de sluker annonsemarkedet uten å betale tilbake.
Vi må få på plass konkrete tiltak for å beskytte barn og unge mot algoritmer som forsterker angst, sammenligningspress og polarisering. Det holder ikke med informasjonskampanjer og undervisningsopplegg. Det trengs regulering – og i enkelte tilfeller forbud.
Og vi må slutte å late som om dialogmøter og rundebordssamtaler med Meta og de andre plattformgiganter er reelle maktutjevningsverktøy. Det er de ikke. Det er kosmetikk. Den forrige regjeringen kalte også inn plattformgigantene på teppet, uten at det kom noe som helst ut av det. Vi trenger regulering, transparens og sanksjoner. Ikke flere selfies eller virale videoer fra etatenes kontaktmøter med PR-rådgivere fra Silicon Valley.
For dette er ikke lenger en debatt om teknologi. Det er et spørsmål om hvem som skal ha definisjonsmakten over virkeligheten.
“Move slow and let things break” har vært det tause mantraet for mediepolitikken i minst åtte år. Det er på tide å bryte stillheten. Nå må noe faktisk bygges opp igjen – før alt det viktige som var, er brutt fullstendig ned.
Bilde: OpenAI ChatGPT / Clipdrop
