Det siste året ble mitt «annus horribilis» og jeg har liten tro på at resten av året blir så mye bedre. Samtidig tror jeg ikke «den nye normalen» betyr digitalisering av verken foredrag eller fotballkamper uten et ekte publikum til stede. Derimot tror jeg at «the only way is up».
«Mot nye høyder etter 5 år» skrev jeg 12. juni 2019. Da hadde jeg holdt det gående for meg selv i fem år, og markerte jubileumet med å hoppe ut av et fly fra 4.500 meters høyde. I retrospekt burde jeg heller ha titulert 5-års markeringen som «mot historisk bunnivå». Der og da var det derimot ikke mye som tilsa at høsten 2019 og våren 2020 skulle by på mange utfordringer. Noen større enn andre.
Utfordringer i seks år
Nå har det for så vidt alltid vært utfordrende å drive for seg selv. I januar 2016 skrev jeg om min «fryktbaserte selvledelse». Om det å være sin egen sjef. Være alene om å lykkes. Alene om å få økonomien til å gå rundt. Om det å være alene med frykten for å ikke lykkes. Og den frykten har jeg smakt på mange ganger, men ikke i like stor grad, såpass lenge og såpass hardt som i løpet av de siste 12 måneder.
Samtidig har jeg kanskje lært «én ting og to» om det å jobbe alene, forholdsvis isolert, etter som mitt hjemmekontor har vært mitt kontor de siste seks årene. Siden oppstarten i 2014 har jeg foretrukket å møte nye kunder for å diskutere nye foredrag eller konferansier-oppdrag via videokonferansetjenester som Whereby, FaceTime, Skype eller Facebook Messenger.
Opplevelsen må være bedre
Ikke fordi jeg ikke foretrekker å møte mennesker ansikt-til-ansikt, men at det rett og slett er effektivt og produktivt å ta slike korte møter digitalt. I min bok handler digitalisering nettopp om dette; ta i bruk teknologi for å gjøre mer med mindre – raskere og billigere. Og til det bedre. Og det siste er det viktigste. Opplevelsen må være bedre. For alle involverte.
Videomøter har sine fordeler …. og ulemper, på samme måte som at et åpent landskap kan være riktig for noen, men helt feil for andre. «Jobben bra, men hjemme best» skrev jeg i 2014. Siden jeg begynte å jobbe i 1995, hadde jeg sittet i et landskap med andre kollegaer. Skulle jeg være produktiv og effektiv, jobbet jeg hjemme. Skulle jeg være sosial og delta i mange (unødvendige) møter, var jeg på kontoret.
Zoom fatigue. På rekordtid
Samtidig var det høyst nødvendig, det var i alle fall min erfaring, at vi det var best å møtes fysisk når vi skulle legge planer, jobbe kreativt og strategisk sammen over flere timer. Og selv om alt fra internett-hastigheten, webkameraet og videokonferanseløsningen har blitt bedre med årene, er mange av de samme utfordringene aktuelle fortsatt;
- Slitsomt å stirre statisk inn i en skjerm over lengre tid
- Slitsomt å bli stirret på via en skjerm over lengre tid
- Slitsomt å stirre på seg selv over lengre tid
- Slitsomt å være så tett på hverandre over lengre tid
- Umulig å høre hva man sier om flere snakker samtidig
- Problematisk å ha en kreativ samtale, hvis man må mute/unmute kontinuerlig
- Et konstrentrert ansikt kan se ut som at bildet har fryst seg, at vedkommende kjeder livet av seg, osv
- Begrenset deltagelse når man kun har lyd og visuelle sanser å forholde seg til
- Brå overgang. Veien inn til et møte, seminar, foredrag, konsert eller fotballkamp for den sakens skyld, er en «overgang» hvor man kan «chitchatte» før alvoret starter. Videomøter og webinarer er digitale. Det ene sekundet sitter du og skriver på en mail. Sekundet etter har webinaret startet.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
I starten av koronakrisen lå det et slags «mystisk slør» over det å være på skolen hjemme. Det å jobbe hjemme. Det å være hjemme. Vi traff på venner vi ikke hadde sett på lenge via Zoom (eller Teams). Mediene skrev om Zoom-middager og norske artister holdt gratiskonserter på Facebook.
Samtidig som alle oppdragene mine ble kansellert, dukket det opp hundrevis av gratis-webinarer å delta på. På rekordtid ble visstnok «Norge digitalisert». Og på rekordtid ble vi drittlei av webinarer og Facebook Live-sendinger. Og «kidsa«, som elsket å veksle mellom Teams og Fortnite, savnet skolen og den sosiale omgangen som aldri før. «Digitaliseringen» av skolen viste seg å ikke være til det bedre. Samtidig har vi fått lære – the hard way – å sette pris på det vi har tatt for gitt; å kunne være sammen fysisk.
«Gråter ikke for min syke mor»
Koronakrisen har satt sine (økonomiske) spor hos mange. Meg inkludert. Høsten 2019 var utfordrende for min egen del, fordi jeg raskt innså at jeg måtte fornye meg. Flytte litt fokus. Lage nye foredrag. Posisjonere meg litt annerledes. Den «shake up-en» trengte jeg kanskje. Og den fortjente jeg kanskje også.
Men, det som ikke tar livet av deg, gjør deg sterkere. Og derfor følte jeg meg også sterkere ved inngangen til 2020. Og mer optimistisk. «Pipelinen» min så bra ut. Budsjettet var «smurt litt mer utover brødskiva» enn tidligere.
Så kom Covid-19. Og resten er historie. Men jeg har ingen planer om å legge inn årene. Samtidig har jeg heller ingen planer om å satse på webinarer. Og jeg gråter på ingen måte for min syke mor her (som forøvrig er svært frisk).
Covid-19 er ingen katalysator for «digital disrupsjon» av verken foredragsholdere, stand up-komikere, musikk-artister, idrettsutøvere eller en middag «i gode venners lag». På samme måte som at skolebarna gleder seg over at skolen nå går tilbake til normalen (ikke den nye normalen), gleder jeg meg veldig mye til å stå på scenen igjen. Jeg gleder meg veldig mye til å dra på konsert igjen. Jeg gleder meg veldig mye til å kunne se en fotballkamp igjen.
Ikke enten eller, men begge deler
Covid-19 vil sette sine spor. Også i min «bransje». På samme måte som at noen vil sitte på Lerkendal og se at RBK vinner en fotballkamp, mens andre ser samme kampen live over TV-skjermen, vil tilsvarende «hybrid-tilnærming» gjøre seg i økende grad gjeldende når det kommer til seminarer og konferanser. Og konserter og stand up-kvelder.
En TED-talk på YouTube er verdt å se fordi foredragsholderen har et publikum i salen. «Kontrakten» mellom foredragsholder, stand up-komiker, artist eller idrettsutøver klarer vi ikke å digitalisere ennå. TV 2-programmet «Idol» ble historisk dårlig fordi det ikke var et publikum til stede. Stian Blipps «applaus-maskin» på Senkveld klarte ikke å erstatte kvaliteten et publikum klarte å tilføre Helene og Stian.
Den dagen jeg og øvrige foredragsholdere, konferansierer, stand up-komikere, artister, programledere, osv er tilbake «som normalt», så vil den «nye normalen» kanskje være mer hybrid. Terskelen for å melde seg på et seminar digitalt vil kanskje være lavere, selv om terskelen for å betale noe særlig for det, fortsatt vil være høy.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Det som foregår mellom et menneske på en scene eller en idrettsarena, er mye mer enn bare det øyet kan se og øret kan høre. De to sansene er forholdsvis enkle å digitalisere. Men det skaper ikke den samme (bruker)opplevelsen. De samme følelsene. Den samme gleden, inspirasjonen, motivasjonen.
Eirik Norman Hansen, Isabelle Ringnes, Solfrid Flateby, Christine Calvert, Petter Gulli, Francois Sibbald, Elisa Røtterud, Astrid Valen-Utvik, Pellegrino Riccardi og Cecilie Thunem-Saanum (for å nevne noen) er utrolig mye bedre på en scene fremfor en skjerm.
På den ene siden trives jeg veldig godt hjemme på mitt kontor. Jeg elsker at teknologien kan befri meg fra tid og avstand og gir meg muligheten til å ta et kort møte over Zoom, Teams, etc, etc. På den andre siden er det ingenting som gir et større kick, enn å formidle det jeg brenner for, foran et ekte publikum, med alt det det medfører av dynamikk, kontakt, energi og engasjement.
«The only way is up»
Sakte, men sikkert, vil vi finne tilbake til «scenen» igjen. Men det vil ta tid. Lengre tid enn jeg tørr å håpe på. 2020 blir mitt «annus horribilis», det er jeg sånn ca 100 prosent sikker på. Det vil du kunne se på Proff.no etter hvert også.
Jeg tror ikke «den nye normalen» betyr digitalisering av verken foredrag eller fotballkamper uten et ekte publikum til stede. Jeg tror ikke på «den nye normalen» punktum. Tvert imot er jeg overbevist om at hvis det er én ting vi har lært av å være isolert foran en skjerm over lengre tid, så er det hva det ikke vil kunne erstatte. Og det tror jeg vi vil ha et ønske om å ta enda bedre vare på i tiden som kommer etter at vi kom tilbake til normalen.
Så får vi se om jeg får mer rett denne gangen, enn da jeg hoppet ut av et fly i 4.500 meters høyde for ett år siden.
