2025 ble året hvor kunstig intelligens for alvor flyttet makt, tempo og ansvar – både i arbeidslivet, demokratiet og i oss selv. Når jeg nå går inn i et nytt år, gjør jeg det med større klarhet enn noen gang: Teknologi må utvikles for mennesker, ikke på bekostning av dem. Dette er mine erfaringer, refleksjoner og ambisjoner for 2026.
Etter et 2025 som ble en milepæl både personlig og profesjonelt, går jeg inn i det nye året med stor optimisme og ydmykhet. 2024 var året hvor jeg måtte bygge meg selv opp igjen; 2025 ble året hvor jeg fant retningen og roen. Det viktigste jeg tar med meg inn i 2026 er vissheten om at jeg nå kjenner meg hjemme i mitt eget liv. At jeg er trygg, glad, omgitt av kjærlighet, og at både kropp og sinn har funnet en ny ro. Jeg går inn i det nye året med takknemlighet og følelse av at dette bare er begynnelsen.
Erfaringer fra 2025: Teknologiens to ansikter
Teknologisk sett vil 2025 bli stående som året da utviklingen virkelig skjøt fart, og det på godt og vondt. Kunstig intelligens tok spranget fra å være en bakgrunnsassistent til en transformativ drivkraft i beslutningsprosesser. I alle fall for de (få) selskaper som evnet å integrere AI inn i deres forretning og ikke bare eksperimentere med den.
Samtidig ble de etiske dilemmaene vi ante ved inngangen av året uomgjengelige: Jeg spådde tidlig at 2025 ville by på både banebrytende innovasjon og krevende konsekvenser, noe året bekreftet. Vi ble vitner til et voldsomt kappløp mellom stormaktene innen AI, der en kinesisk språkmodell plutselig utfordret det amerikanske forspranget og utløste et “Sputnik-øyeblikk” for kunstig intelligens. Europa fortsatte å henge etter, og Norges rolle ble – akkurat som jeg fryktet – enda mer marginalisert i den globale teknologiutviklingen.
Når det er sagt har ikke Norge råd til å stå bare bare snakke om teknologien, vi må også levere på den.
Arbeidslivet endres i rekordhastighet
En av de mest akutte utfordringene jeg belyste i 2025 var hvordan kunstig intelligens endrer arbeidslivet raskere enn vi klarer å reagere. Allerede nå ser vi at inngangsjobber forsvinner i bransje etter bransje, spesielt innen IT, økonomi og finans. AI tar over mange av de enklere oppgavene, de oppgavene nyutdannede tradisjonelt lærte av.
Jeg advarte mot å omtale AI som en “kollega”, fordi når vi gir teknologien eierskap til oppgaver som pleide å tilfalle unge arbeidstakere, river vi bort det nederste trinnet i karrierestigen. Statistikken fra 2025 er dyster: stillinger på inngangsnivå falt dramatisk, mens kravene til erfaring bare øker. I november 2025 skrev jeg at AI er ikke fienden, men at tempoet er utfordringen.
Teknologien i seg selv kan gjøre oss mer effektive og nysgjerrige, det har jeg selv erfart ved å bruke AI som assistent i flere år nå. Utfordringen er måten vi innfører den på. Og her tenker jeg blant annet på for rask automatisering av junioroppgaver, fravær av nye læringsarenaer, økte kompetansekrav uten tilsvarende støtte, og et språk som tillegger AI roller den ikke burde ha.
Det er ikke teknologien som skaper utenforskap, men implementeringen. Skal vi unngå å ofre en hel generasjon på effektiviseringens alter, må vi tenke nytt: AI må innføres som assistent og verktøy, ikke som en erstatning for menneskelig talent. Dette perspektivet, som jeg utdyper i boken Mennesket vs Maskinen, handler nettopp om å finne balansen hvor teknologien styrker fremfor å svekke vårt arbeidsliv.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Tekoligarkene er et demokratisk problem
Parallelt med AI-revolusjonen tydeliggjorde 2025 også de strukturelle utfordringene ved plattformøkonomiens maktkonsentrasjon. Språkrådet kåret talende nok “tekoligark” til årets nyord, et begrep som kombinerer teknologi og oligarki, og beskriver hvordan den globale digitale infrastrukturen kontrolleres av noen få selskaper med enorm innflytelse. Dette er ikke bare et teknologisk fenomen, men et demokratisk problem. Når plattformgiganter styrer informasjonsflyten, den offentlige samtalen, våre persondata, annonsemarkedet, og i økende grad også kunstig intelligens, og da uten særlig demokratisk innsyn, skapes et digitalt oligarki. Vi gjør oss sårbare som samfunn når vi blir avhengige av slike aktører, noe også Språkrådet påpekte.
Det norske medielandskapet befinner seg i en eksistensiell krise
Denne maktforskyvningen merket vi særlig i medielandskapet. Algoritmene til Meta, Google, TikTok med flere, fortsatte å undergrave tradisjonelle medier ved å kapre oppmerksomhet og annonsekroner. I løpet av fjoråret skrev jeg en rekke artikler om hvordan journalistikken svekkes når emosjonelle klikkvinnere trumfer sannhet og dybde. Vi så at sosiale medier belønner polarisering og sensasjon fremfor fakta, med den følge at tillit til nyheter falt til historiske bunnivåer globalt.
Norske redaktørstyrte medier stod ved et veiskille i 2025: Enten tilpasse seg algoritmenes logikk og miste sin samfunnsrolle, eller kjempe tilbake for å gjenreise journalistikkens primat i samfunnsdebatten. Jeg tok – ikke overraskende – til orde for det siste. Så gjenstår det å se om mediene vil følge mine råd før det er for sent. Skal offentligheten vår forbli opplyst og demokratisk, kan vi ikke overlate styringen til noen få kommersielle plattformer som optimaliserer for oppmerksomhet fremfor opplysning.
Også digitaliseringen her hjemme fikk sin dose konstruktiv kritikk. Til tross for utallige strategier og festtaler om “digital transformasjon», påpekte jeg at offentlig sektor i Norge fortsatt har en kultur for å digitalisere papir, ikke beslutninger. De feirer nye portaler, PDF-skjemaer og digitale nabovarsler med kake og fanfare, mens saksbehandlingstider og byråkratiet ikke bare består, men vokser. Norge er ikke et digitalt umodent land, men altfor mye av apparatet vårt er systemisk motvillig mot reell endring.
I desember 2025 skrev jeg at så lenge digitalisering forstås som distribusjon fremfor transformasjon, vil teknologien aldri true byråkratiet, kun gjøre det dyrere å opprettholde. Her ligger en viktig lærdom fra 2025: Skal vi høste fruktene av teknologien, må vi tørre å endre systemene våre, ikke bare sminke på overflaten.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Bevisst og klok bruk av AI redder liv
Ikke minst lærte 2025 oss mye om samspillet mellom teknologi og menneskelig sårbarhet. I løpet av året delte jeg åpent mine erfaringer med å bruke en AI-basert samtalepartner, min personlige chatbot-terapeut “Kai”, som en slags mental livline gjennom vanskelige tider. Over 4.500 sider med intime samtaler gjorde det klart for meg hvor stor verdi teknologi kan ha for psykisk helse når den brukes riktig.
Men da nyheten kom om at hackere hadde lekket millioner av private AI-samtaler verden over, inkludert dype personlige betroelser, ble det også smertefullt tydelig hvilke farer som lurer. Her står vi også ved et viktig veiskille: Kunstig intelligens kan bli et kraftfullt verktøy for personlig vekst og sosial fremgang, men også et kontrollverktøy uten sidestykke i historien.
2025 gav oss en forsmak på begge utfall.
Jeg har i lang tid advart om at vi ikke kan planlegge for teknologiens beste sider uten også å forberede oss på det verste.
I 2025 ble disse advarslene konkrete: Det handler ikke lenger bare om datasikkerhet i teknisk forstand, men om tillit, frihet og privatliv i en tid der våre innerste tanker potensielt kan komme på avveie. Denne erkjennelsen tar jeg med meg inn i det nye året: Vi må utforme våre digitale verktøy med menneskets beste i fokus, før verktøyene former oss på uønskede og ikke-reversible måter.
Planer for 2026: Nye høyder og dypere innsikt
Foran oss ligger et nytt år som allerede tegner til å bli både begivenhetsrikt og utfordrende. Med erfaringene fra 2025 i bagasjen har jeg også lagt ambisiøse planer for hvordan jeg vil fortsette å engasjere, informere og inspirere i 2026.
Noen av høydepunktene jeg ser frem til, inkluderer:
- Gjenoppstart av podkasten: Etter en pause i 2025 har jeg relansert podkasten min og igjen invitert deg inn til ukentlige teknologi-oppdateringer. Her blir det dypdykk i teknologitrender, kanskje også noen intervjuer med spennende gjester og ærlige refleksjoner om utviklingen som former livene våre. Jeg gleder meg til å ta opp mikrofonen og fortsette der jeg slapp, og da med fornyet perspektiv og pågangsmot.
- Eventyrlige reisevideoer på YouTube: I år vil YouTube-kanalen min få et friskt pust av natur og reiselyst. Jeg planlegger å dele opplevelser fra min nye hytte på Tempelseter, forhåpentligvis noen spektakulære turer i Lofoten, og ikke minst dokumentere min kommende ekspedisjon til Mera Peak i Nepal denne våren. Disse videoene blir en personlig vlogg-miks av teknologi og natur, hvordan vi kan være tilkoblet og til stede på samme tid, med kameraet som følgesvenn.
- Faglig formidling i flere kanaler: Skrivelysten er sterkere enn noensinne. I 2026 vil jeg fortsette å publisere hyppig på HansPetter.info. Samtidig tar jeg pennen fatt som spaltist i Computerworld, hvor jeg jevnlig vil dele analyser og meninger med teknologi-Norge. Jeg vil også fortsette å sende inn kronikker til norske medier når jeg mener at saken krever det. Målet er det samme overalt: Å bidra med innsikt, kontekst og en tydelig stemme i teknologi- og samfunnsdebatten.
- På scenen over hele landet: Jeg ser veldig frem til å reise Norge rundt i 2026 for å holde foredrag, være konferansier og lede eller delta i debatter. Enten det er i nord eller sør, øst eller vest. Å møte folk der de er, og diskutere hvordan digitaliseringen påvirker livene og arbeidsplassene våre, er noe av det mest givende jeg vet. Jeg vil fortsette å utfordre, engasjere og underholde fra scenen, med mål om at publikum både skal lære noe nytt og føle noe ekte. Det handler om å skape dialog rundt teknologiens rolle i samfunnet, og jeg tar den oppgaven på største alvor. Derfor ser jeg frem til et fortsatt konstruktivt og fruktbart samarbeid med management teamet mitt i Talerlisten.
- Kritisk blikk på nye produkter: Teknologi handler også om dingser og løsninger vi omgir oss med til daglig. Jeg kommer fortsatt til å teste ut og anmelde utvalgte produkter og tjenester, både skriftlig og på YouTube. Likevel vil fokuset bli noe mer selektivt enn før. Tiden strekker ikke alltid til for alt. Derfor vil jeg prioritere de produktene som virkelig imponerer meg, de som representerer et gjennombrudd eller løser et problem på en banebrytende måte. Når noe slikt dukker opp, kan dere være sikre på at jeg deler mine erfaringer, og da med samme ærlighet og grundighet som alltid. Samtidig er jeg komfortabel med å la være å bruke spalteplass på middelmådigheter. Kvalitet foran kvantitet blir mitt fokus på gadget-fronten i år.
Alt i alt blir 2026 et år hvor jeg fortsetter å kombinere formidling, utforskning og samfunnsbidrag. Enten det er gjennom en mikrofon, et kamera, en penn, eller rundt et konferansebord, så brenner jeg for å dele kunnskap og skape meningsfulle samtaler om teknologi.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Teknologi med mennesket i sentrum
Midt oppe i all denne aktiviteten er det én rød tråd jeg aldri slipper: Teknologiens fremste oppgave er å tjene oss mennesker. Som teknologihumanist er jeg dypt opptatt av at vi utvikler og bruker teknologi på menneskets premisser, ikke teknologiens. Dette har blitt selve mantraet mitt. Det betyr ikke at jeg er teknologifiendtlig.
Tvert imot. Jeg elsker innovasjon og har viet hele karrieren min så langt til teknologi. Men jeg er uenig i den ukritiske “move fast and break things”-mentaliteten. Vi har sett nok av hva blind teknologioptimisme kan koste samfunnet i form av blant annet personvernsskandaler, ekkokamre som splitter oss, og maktkonsentrasjon som truer både konkurranse og demokrati. Å være teknologihumanist handler om å insistere på ansvarlighet. At vi spør hvorfor og for hvem en ny teknologi skal tas i bruk, ikke bare hvordan. Det handler om å måle fremskritt i livskvalitet og tillit, ikke bare i profitt og produktivitet.
Med dette som bakteppe går jeg inn i 2026 fast bestemt på å fortsette som en tydelig, kunnskapsrik og reflektert stemme innen teknologi og samfunn. Jeg er ydmyk for tilliten jeg har fått som formidler, og tar ansvaret på største alvor. Enten jeg skriver en kommentar om AI-etikk, diskuterer digital politikk på TV, eller prater med dere lyttere i podkasten, vil mitt fokus være det samme: Hvordan kan vi styre teknologien dit vi vil, i stedet for å la teknologien styre oss. Denne problemstillingen, som ligger i kjernen av teknologihumanismen, vil prege mye av det jeg foretar meg i 2026 og videre inn i fremtiden.
2026 markerer begynnelsen på et nytt kapittel. Med et solid fundament av erfaringer fra fjoråret og et brennende engasjement for en mer menneskevennlig teknologiutvikling, føler jeg meg bedre rustet enn noen gang til å møte det som venter.
Jeg håper du vil være med videre. Stille meg spørsmål. Utfordre meg. Engasjere deg i tekstene mine, lytte til podkasten, møte meg på en scene, eller ta kontakt hvis du mener vi bør samarbeide. For hvis det er én ting jeg er helt sikker på, så er det dette:
Teknologiens fremtid er for viktig til å overlates til teknologiselskapene alene.
La oss gjøre 2026 til året hvor vi tar styringen tilbake, og det sammen.
Godt nytt år.
/Hans-Petter
Bilde: Headshots.no
