Teknologimanifestet mitt er betydelig skarpere ett år senere
20. mai skrev jeg hvorfor jeg måtte skrive min tredje bok, Friksjonsindeksen. Etter to dataangrep mot sentrale offentlige fellesløsninger på seks uker, føles romanens åpningsscene ubehagelig mye mindre som fiksjon. Det bør bekymre flere enn meg.
Norge angrepet to ganger på seks uker
I våres skrev jeg at noe av det mest urovekkende med teknologiutviklingen er at den ikke lenger lar seg forklare godt nok med analyser alene. Det må føles. Det må komme tettere på kroppen. Derfor bestemte jeg meg for å skrive en spenningsroman om et Norge som rammes av digitale forstyrrelser. Betalingsløsninger svikter. Offentlige tjenester vakler. Kritisk infrastruktur begynner å hakke. Små brudd i systemer vi har gjort oss fullstendig avhengige av.
Noen måneder senere har virkeligheten kommet litt for nært opp til boka. Natt til mandag ble ID-porten, Helsenorge, Altinn og flere andre offentlige tjenester rammet av et massivt cyberangrep. ID-porten alene brukes av over 4,5 millioner mennesker, kobler oss til rundt 5.000 offentlige tjenester og håndterer vanligvis rundt 30 millioner innlogginger i måneden. Dette er andre gangen på bare noen uker.
Det holder at innloggingen stopper
Vi trenger ikke et spektakulært cyberangrep for å kjenne sårbarheten i det digitale Norge. Det holder at innloggingen stopper. Da stopper plutselig tilgangen til staten, helsevesenet, resepter, Skatteetaten, Nav og alle de små hverdagslige møtene med offentlig sektor som vi knapt tenker over før de ikke virker.
Jeg er ingen digital nostalgiker. Jeg savner verken papirskjemaer, kølapper eller offentlige kontorer med begrensede åpningstider. Digitaliseringen har gjort Norge bedre på mange områder.
Uroen min handler om hva som skjer når de digitale løsningene blir så effektive at vi bygger ned de manuelle alternativene, samtidig som vi later som om robusthet oppstår av seg selv.
Friksjonen er ikke fjernet. Den har i stedet flyttet inn i infrastrukturen.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Romanen traff litt for godt
I Friksjonsindeksen starter boken med små digitale forstyrrelser. Ubehaget vokser fordi løsningene som følger, virker fornuftige. De skaper bedre flyt, mindre venting og mer kontroll. Nettopp derfor blir de vanskelige å protestere mot.
Det var denne uroen jeg skrev om 20. mai. At et samfunn kan bli mer effektivt og samtidig mindre menneskelig. Vi kan gi fra oss frihet uten å føle oss tvunget. Motstand kan begynne å ligne støy. Friksjon kan bli behandlet som en feil.
De siste ukene har vist at dette ikke bare er et litterært premiss. Det er en beredskapsutfordring.
Hvis Norge skal være digitalt, må Norge også tåle digital motstand. Vi trenger reserveveier, manuelle nødspor og en langt ærligere diskusjon om hvilke fellesløsninger samfunnet faktisk ikke klarer seg uten.
Friksjonsindeksen er fortsatt fiksjon. Jeg håper den forblir fiksjon, også lenge etter at den er tilgjengelig i bokhandelen.
