HansPetter.info

Teknologitrender

Bremsen, bruddene og syndebukken

15. september 2026 av Hans-Petter Nygard-Hansen

I løpet av de to første ukene i september ba AI-toppene om at farten måtte ned, samtidig som en fersk trusselrapport viste at modellene deres allerede ble brukt til spionasje og påvirkningsoperasjoner i stor skala. Her hjemme byttet Støre ut både digitaliseringsministeren og en statsråd som nettopp hadde innrømmet å ha gitt Stortinget mangelfull informasjon, mens Schibsted ba annonsørene gjøre opp et moralsk regnskap over pengene de sender til Meta. Og da PISA-resultatene kom, ble skjermen igjen pekt ut som forklaringen på en skolekrise som handler om langt mer enn teknologi.

Det har gått to uker siden forrige episode, og det har skjedd fryktelig mye siden sist. Derfor har jeg måttet prioritere hardt hvilke saker jeg hadde plass til i denne episoden. Jeg har falt ned på seks saker, og alt ligger utfyllende på HansPetter.info med lenker til kildene. Bruk denne episoden som en veiviser inn i det du vil lese mer om.

Du finner Teknologitrender på din favoritt podkast-spiller, som blant annet Acast, Apple Podcaster, Overcast, TuneIn Radio, Spotify, Google Podcasts, Podimo og PodMe.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Alle vil bremse, men ingen vil være først

Lørdag 12. september publiserte Dario Amodei i Anthropic essayet «We Must Pace the Frontier», der han tar til orde for å senke tempoet i hvor raskt AI-modellene blir kraftigere. Det virkelig nye var at han samtidig lovet å slippe eksterne evaluatorer inn i egne systemer, på nivå med selskapets egne ansatte, slik at noen utenfra kan kontrollere at sikkerhetsforpliktelsene faktisk følges. Sam Altman sa innen få timer at OpenAI vil gjøre det samme, og Elon Musk ga sin tilslutning. Dagen etter fortalte Altman til Fortune at det ville vært uklokt å børsnotere OpenAI nå, gitt sikkerhetssituasjonen.

Så kom motstanden. David Sacks hevdet at de tre egentlig ber om å slippe unna konkurranselovgivningen for å bygge et kartell, og at evaluatoren de peker på er altfor tett sammenvevd med Anthropics investorer og ansatte til å kunne kalles uavhengig. Sacks har egne interesser her, men innvendingen treffer, for et tilsyn som finansieres og bemannes av dem det skal kontrollere er ikke uavhengig på den måten vi ellers krever.

Jeg har skrevet om dette på HansPetter.info under tittelen «Alle vil bremse, men ingen tør å gjøre det først». Den avgjørende testen kommer den dagen en evaluator finner noe ubehagelig og skal bestemme om funnet kan offentliggjøres.

Trusselrapporten som burde vært lest av flere

Anthropic publiserte 10. september en rapport om hvordan modellene deres faktisk har blitt misbrukt siden desember. En russisk spionasjegruppe automatiserte innbrudd mot mer enn tjue organisasjoner. I Nord-Jemen ble et forsøk på å bruke modellen til missilstyring stanset. Og en påvirkningsoperasjon rakk å publisere nesten ni tusen artikler på rundt tjue språk, fordelt på sytti falske nyhetssider.

Det siste tallet er verdt å stoppe ved, for dette er arbeid som tidligere ville krevd en redaksjon med hundrevis av mennesker. Det som før krevde et statlig apparat, kan nå gjøres av noen få. Jeg skrev om den norske siden av dette i Computerworld 8. september, under tittelen «Vi har effektivisert oss inn i en ny sikkerhetsrisiko», der poenget er at den samme teknologien som gir flyt i normaltilstand kan skape enormt med friksjon den dagen den svikter.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Rokaden som ryddet to problemer av veien samtidig

Og da er vi ved saken jeg mener har fått minst oppmerksomhet i forhold til hvor alvorlig den er.

Morgenbladet avdekket at Universitetet i Oslo, NTNU og Universitetet i Agder er pålagt å ta i bruk en felles amerikansk løsning for identitets- og tilgangsstyring, der personopplysningene lagres hos Amazon i Stockholm. Forsknings- og høyere utdanningsminister Sigrun Aasland hadde opplyst Stortinget om at det som kunne utleveres var begrenset til personnummer og e-postadresser. Dokumentene viste at systemet behandler langt mer, blant annet navn, mobilnummer, IP-adresse og bruksdata, og at amerikansk personell i gitte situasjoner må kunne lese opplysningene i klartekst. Aasland erkjente at informasjonen hun ga Stortinget var upresis og mangelfull, og det er blant de mest alvorlige tingene en statsråd kan gjøre.

Fredag 11. september gjennomførte Støre en rokade. Aasland ble løst fra forsknings- og høyere utdanning og utnevnt til klima- og miljøminister, mens Eileen Fugelsnes overtok ansvaret hun forlot.

Her synes jeg mediedekningen svikter. Dette ble i hovedsak omtalt som en personalkabal, mens saken statsråden forlater nesten forsvant ut av fortellingen. Jeg skrev om rokaden under tittelen «Støre rydder huset mens statsmannsvinduet står åpent», og poenget er at en rokade også er et kommunikasjonsgrep. Når en statsråd bytter departement, følger ikke den ubehagelige saken nødvendigvis med. Den nye kan si at dette skjedde før hennes tid, og den gamle kan snakke om klima. Ingen lyver. Ansvaret fordamper likevel et sted mellom de to kontorene.

Den andre delen av rokaden er minst like interessant. Torgeir Micaelsen overtok som digitaliseringsminister etter Karianne Tung. Tung avviste i juli et forbud mot smartbriller som kan filme folk på gata, og sa rett ut at det ikke kom til å skje på hennes vakt. I august snudde hun og varslet mulig forbud mot ansiktsgjenkjenning av andre.

Se på hva utskiftningen løser. En statsråd som har sagt så tydelig ifra, betaler en politisk pris for å gå hele veien til forbud, fordi hun må spise sine egne ord i full offentlighet. En helt ny statsråd har ingen slike ord å spise. Micaelsen kan gå betydelig lenger mot Meta enn Tung kunne, uten at det koster ham noe. Om det var tilsiktet, vet jeg ikke. Men det er en påfallende beleilig bieffekt.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Schibsted, Meta og spørsmålet som fortsatt står ubesvart

Så over til saken jeg har brukt mest tid på, og som har utviklet seg til en ordentlig meningsutveksling.

Christian Haneborg, konserndirektør for annonse i Schibsted Media, spurte i Kampanje 8. september når det blir moralsk problematisk for en annonsør å finansiere en mediekanal som systematisk gjør barn sykere. Han trakk parallellen til tobakk, og det er en helt relevant diskusjon.

Jeg svarte dagen etter, under tittelen «Schibsteds moralske underskudd». Poenget mitt var at den vurderingen Haneborg ber annonsørene gjøre, også må tåle å rettes mot Schibsteds egne valg. Jeg pekte på de 39 kronene abonnenter må betale for å slippe personalisert annonsering, på Forbrukerrådets klage til Datatilsynet, og på at Schibsted i egen personvernerklæring opplyser at konsernet deler kundelister med tredjeparter som Meta.

Haneborg svarte dagen etter, og han hadde et poeng. De 39 kronene gjelder personalisert annonsering i Schibsteds aviser, mens samtykke til konsernets egen markedsføring på eksterne plattformer kan trekkes tilbake uten å betale. Det skillet kom ikke tydelig nok frem hos meg, og det tar jeg selvkritikk for.

Men så gjorde jeg noe jeg synes flere burde gjøre oftere. Jeg gikk inn i Metas eget annonsebibliotek og så etter.

Der fant jeg at flere Schibsted-eide mediehus, blant andre Aftenposten, Stavanger Aftenblad og Bergens Tidende, har kjøpt annonser på Facebook og Instagram, og at enkelte var aktive da jeg gjorde gjennomgangen 10. september. Biblioteket gir ikke et fullstendig bilde, og jeg kjenner ikke Schibsteds samlede forbruk hos Meta. Det holder likevel til å slå fast én ting. Schibsted er ikke tilskuer i denne debatten, men selv en del av det annonsørmarkedet Haneborg utfordrer.

Da flytter diskusjonen seg bort fra personvernmodellen. Hvis formålet avgjør når det er moralsk forsvarlig å betale Meta, bør Haneborg forklare hvilke formål som er forsvarlige, og hvor konsernet trekker grensen. Jeg har sendt et nytt innlegg til Kampanje der jeg spør om den moralske vurderingen også gjelder Schibsteds egne aviser, om bekymringen har ført til konkrete endringer i egne annonsekjøp, og hva som må skje før konsernet selv reduserer kampanjene sine på plattformene.

Og la meg være tydelig. Jeg forventer ikke at noen skal forlate Meta over natten. Avhengigheten gjelder også politikken, for norske partier brukte over 30 millioner kroner på Facebook og Instagram fra 2021 til august i år. Meta stanset selv politisk annonsering i EU som svar på nye EU-regler, mens det fortsatt er tillatt her hjemme.

Det som skjerper hele saken, er at oppfordringen kommer fra annonsedirektøren i et mediekonsern som konkurrerer med Meta om de samme annonsekronene. Det svekker ikke bekymringen hans, som jeg i stor grad deler. Det øker behovet for en målestokk som er konkret, etterprøvbar og gjelder like mye innover som utover. Har Schibsted allerede satt grenser for egne annonsekjøp, er det bare å offentliggjøre dem.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Apple gjorde brettemobilen legitim

For to år siden skrev jeg at brettemobilene aldri ville slå ordentlig an før Apple kom på banen. Nå er Apple på banen, og jeg skrev 10. september at selskapet sannsynligvis gjør brettemobilen kommersielt vellykket, uten at masseadopsjonen kommer.

Det høres selvmotsigende ut, men det er det ikke. Apple har sjelden funnet opp kategorier. Selskapet har gjort dem legitime. MP3-spilleren, nettbrettet, smartklokka og de trådløse ørepluggene fantes alle før Apple lagde sin versjon, og det Apple gjorde var å fjerne tvilen.

Samtidig er det stor forskjell på å bli legitim og å bli allemannseie. Masseadopsjon krever at prisen faller kraftig, at fordelen er åpenbar for vanlige brukere, og at vanen endrer seg. Det siste er vanskeligst, for de fleste har en telefon som fungerer utmerket, og en brettemobil løser først og fremst et problem vi ikke opplever som et problem.

Teknologi vinner sjelden fordi den er teknisk best. Den vinner når noen klarer å gjøre den selvfølgelig.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Skjermen ble syndebukken igjen, og nå står AI for tur

Til slutt saken jeg publiserte i dag, og som jeg mener er den viktigste i hele episoden.

PISA-resultatene er alvorlige. Mer enn hver tredje norske 15-åring mangler grunnleggende ferdigheter i lesing og matematikk, og andelen under grunnleggende mestringsnivå i lesing har mer enn doblet seg siden 2015. Så kommer reaksjonen. Mer papir, mindre skjerm, og en nasjonal anbefaling om at elever fra første til sjuende trinn i all hovedsak ikke skal bruke generativ AI i skolearbeidet.

Jeg skrev i Aftenposten allerede i 2023 at teknologien var i ferd med å bli utpekt som syndebukk i skolen. Internett i går, skjermer i dag og kunstig intelligens i morgen. Det tok under tre år før den siste delen ble virkelighet.

Poenget mitt er ikke at kritikken er ugrunnet, for private smarttelefoner hører ikke hjemme i undervisningen, og generelle AI-verktøy skal ikke brukes som snarveier rundt lesing, skriving og selvstendig tenkning. Problemet er at skjerm har blitt en meningsløs kategori. En smarttelefon full av TikTok og varsler er en skjerm. Det er også et distraksjonsfritt lesebrett laget for å lese og skrive, der hensikten er den motsatte. Det samme gjelder AI, for OECD skiller tydelig mellom verktøy som overtar elevens tenkning og verktøy som støtter læreren. Den forskjellen forsvinner når AI behandles som neste versjon av skjermen.

Og så er det dette med hva som faktisk er mulig. Norsk skole trenger flere voksne og mer tid til lærerne, og det krever mennesker vi ikke kan utdanne over natten. I 2026 var det fortsatt færre førstevalgssøkere enn studieplasser til lærerutdanningen for femte til tiende trinn. Her kan AI bli den eneste nye ressursen vi klarer å skalere raskt nok. Et forbud kan i tillegg forsterke forskjellene det skal redusere, siden barn fra ressurssterke hjem uansett får både tilgang og veiledning hjemme.

Og det største skjermproblemet befinner seg antakelig nettopp hjemme. Andelen barn mellom seks og tolv år som ukentlig leker i skog og natur falt fra 47 til 29 prosent mellom 2013 og 2023. Vi kan fjerne en iPad fra en skolepult og stenge ChatGPT samme dag. Det tar betydelig lengre tid å gi barna tilbake konsentrasjonen, friheten og fellesskapene vi gradvis har tatt fra dem.

Skjermen blir valgt som syndebukk fordi det vanskeligere arbeidet begynner etter at den er slått av.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Kilder:

Egne saker:

Eksterne kilder:

Relaterte artikler