Teknologien blir utpekt som syndebukk. Men det er ikke den som er problemet.
Teknologien kan (enn så lenge) ikke forsvare seg
I en global hverdag som blir stadig mer digitalisert, er det ingen overraskelse at teknologien er syndebukken når ikke alt går som planlagt. Og best av alt; teknologien kan enn så lenge ikke svare tilbake. Den bærer synden på vegne av andres feil med sin digitale taushet. Går utviklingen slik vi ønsker det, var vi æren selv, mens uønskede konsekvenser mobbing, polarisering, økt sosial isolasjon og nå også avtagende interesse blant skoleelever til å lese bøker, er teknologiens skyld. At den samme teknologien reddet både skolegang, arbeidsliv og sosial omgang for kort tid siden, da pandemien sendte verden i husarrest, er for lengst glemt.
Feil å skylde på teknologien
Uansett formål er det viktig å huske på at hovedutfordringen ikke er teknologien, men hvordan vi tar den i bruk. I dette tilfellet, hvordan skal har tatt den i bruk. Er årsaken til at barna i dag leser mindre enn før at norske skoler i stor grad har innført et nettbrett, eller kan det være andre årsaker til manglende motivasjon og redusert leselyst? Kan det skyldes at nesten 100 prosent av alle skolebarn i dag har en smarttelefon, og at nesten 100 prosent av de samme skolebarna er aktive brukere av sosiale medier, og at mobilen blir brukt til å spille spill, høre på musikk, lese nyheter, se på filmer, at den blir brukt til å fotografere og filme med, og til FaceTime? Aktiviteter som mest av alt skjer utenfor skoletiden. Kan lærerens begrensede teknologiske kompetanse være en del av utfordringen og kanskje være den egentlige syndebukken. Er det utenkelig at skolens manglende evne til å integrere teknologien på en måte som styrker læringen, i stedet ender opp med å heller hindre og distrahere den? Sier det ikke mye om skolen at svært mange skolebarn oppgir YouTube og online-spill som de arenaene hvor de mest av alt lærer seg engelsk?
Dårlige rollemodeller
Kan det også tenkes at vi voksne også går foran som dårlige rollemodeller? Vi vet fra tidligere undersøkelser at mange barn er frustrerte over hvor mye foreldrene bruker mobilene sine. Kan det tenkes at det er vanskelig å få barn til å lese bøker og fordype seg i oppgaver, hvis de aldri ser sine egne foreldre dypt engasjert i en bok, det være seg på papir, på et lesebrett eller et nettbrett. Våre egne vaner kan ha en større påvirkning på barna våre enn vi kanskje er villige til å innrømme.
Frykten er stor for det ukjente
Frykten for det nye og ukjente er ikke noe nytt. Internett i går, skjermer i dag og kunstig intelligens i morgen. Frykten er en del av vår forsvarsmekanisme fra da vi bodde i huler. Min frykt er at teknologifrykten vi opplever nå kan føre til en reaksjon der enkelte (reverseringsglade) politikere klarer å skyve teknologien vekk, fordømmer den, og til og med forbyr den. I stedet for å omfavne og forstå hvordan vi kan bruke teknologien på en trygg, effektiv og kunnskapsbyggende måte. Skal Norges velferd sikres inn i fremtiden, er vi avhengig av å få med oss de yngste. Og de får vi ikke med oss ved å skyve fra oss teknologien. Vi kan rett og slett ikke tillate oss selv å bli stående på sidelinjen, uvitende og redde, mens teknologiutviklingen utspiller seg foran oss, og da for resten av verden å ta i bruk.
Viktige beslutninger tatt på dårlig beslutningsgrunnlag
Min største frykt er at uvitenheten skal få det beste av oss. At vi tar viktige beslutninger basert på kunnskapsløst og tynt beslutningsgrunnlag. Vi må ikke glemme at teknologi er et verktøy som kan både brukes og misbrukes. Det er ikke teknologien sin skyld om ikke vi lærer oss hvordan vi best kan bruke de nye verktøyene på en positiv og konstruktiv måte. Vi kan velge å bruke teknologien på en måte som beriker livene våre, fremmer læring, og styrker samfunnet vårt. Eller vi kan velge å bruke den på en måte som distraherer oss, isolerer oss, og truer vår sikkerhet. Og da er det fristende med forbud. Slik også enkelte regjeringspartier nå vurderer å forby all kunstig intelligens innen offentlig sektor.
Det er vi som er problemet, ikke teknologien. I dette tilfellet, mer presist, våre folkevalgte politikere, som i sin iver på å finne en syndebukk for hvorfor barna ikke leser like mye som de gjorde før, rekker pekefingeren på teknologien. Og det er jo behagelig, siden teknologien kan være syndebærer for andres feil, siden den enn så lenge ikke har lært seg å svare tilbake. Kan det tenkes at det nettopp er derfor politikerne også vil forby kunstig intelligens, i frykt for at den blir såpass intelligent at den bryter sin egen taushet?
Artikkelen sto først på trykk i Aftenposten, 30. mai 2023
Bilde: MidJourney
