
Jeg har svart Kjetil Manheim motsvar til min kronikk om teknologiens produktivitetsløfte – Det er en viktig nyansene vi ikke må overse.
I sitt motsvar til min kronikk om teknologiens illusoriske produktivitetsløfter, hevder Kjetil Manheim at jeg feilaktig forveksler personlig produktivitet med generell produktivitetsvekst i samfunnet. Han mener at teknologien ubestridelig har bidratt til produktivitetsvekst gjennom historien, og fremhever potensialet til generativ AI som en fremtidig katalysator for videre vekst. Dette er imidlertid en forenklet og litt vel optimistisk fremstilling av et langt mer komplekst bilde.
Nesten ingen produktivitetsvekst etter at vi fikk smarttelefoner og sosiale medier
Manheim påstår at teknologiens bidrag til produktivitetsvekst er ubestridelig, men hva sier dataene? En rapport fra Central Bank of Ireland (2024) viser at den globale produktivitetsveksten har falt betraktelig de siste tiårene, til tross for en dramatisk økning i teknologisk innovasjon og bruk. Rapporten peker på at fra 2007 til 2019 var arbeidsproduktiviteten i USA 1,3 %, ned fra 2,7 % i perioden 1995 til 2007, mens Europa opplevde en enda brattere nedgang fra 1,3 % til 0,5 %. Denne trenden ble også påpekt i en rapport fra McKinsey Global Institute i 2018, som allerede da varslet en betydelig nedgang i arbeidsproduktiviteten etter finanskrisen. Norges produktivitetsvekst de siste 10-15 årene i det private næringslivet har ligget på tilsvarende nivå som Europa, men nå er det signaler om at Norges vekst faller ytterligere, noe som gjør oss mindre konkurransedyktige.
AI slik at vi kan fortsette å nyte og ikke yte?
Det er avgjørende å forstå at teknologiens potensiale til å drive produktivitet og verdiskaping forutsetter mer enn bare tilstedeværelsen av teknologiske verktøy. I Norge står vi overfor unike utfordringer som må adresseres for at vi skal kunne realisere dette potensialet. Med verdens høyeste sykefravær, en arbeidskultur preget av fokus på fritid fremfor innsats, og økonomiske rammebetingelser som motarbeider vekst og innovasjon, undergraver vi vår egen evne til å høste gevinstene av ny teknologi.
En annen faktor som ofte overses, er den markante økningen i bruken av smarttelefoner og sosiale medier. Fra 2007 og frem til i dag har vi sett en dramatisk økning i tid brukt på slike plattformer, og nordmenn er blant de mest ivrige i verden når det kommer til sosiale medier. Den gjennomsnittlige nordmann bruker nesten 3 timer hver dag på mobilen, hvor mye av denne tiden sannsynligvis ikke er produktiv og kunne ha blitt brukt mer konstruktivt i arbeidslivet. Dette er ikke bare et personlig problem, men en utfordring for virksomhetenes produktivitet og konkurransekraft på nasjonalt nivå.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Vi har en tendens til å overvurdere effekten av ny teknologi på kort sikt
Manheim fremhever at generativ AI kan øke den årlige produktivitetsveksten i Norge betydelig. Men nøkkelordet her er «kan». For at dette potensialet skal bli realisert, må vi også ha kunnskapen, arbeidsmoralen, insentivene og ressursene på plass. Uten en solid basis vil AI og annen teknologi bare bli enda et sett med uforløste løfter, lik de vi har sett med tidligere teknologiske fremskritt som smarttelefoner og sosiale medier.
Vi må våge å ta tak i de underliggende utfordringene som hemmer vår evne til å konkurrere internasjonalt. Det innebærer ikke bare en investering i teknologi, men også en kulturell og strukturell endring i hvordan vi verdsetter arbeid, belønner innsats, og motiverer til innovasjon. Uten en slik tilnærming, vil vi fortsette å henge etter – ikke fordi teknologien ikke fungerer, men fordi vi som samfunn ikke gjør nok for å forløse dens fulle potensial.
I motsetning til Manheims påstand, forenkler jeg ikke. Tvert imot, jeg forsøker å nyansere en debatt som ofte overser de større samfunnsmessige utfordringene. Teknologi alene er ikke svaret – det er bare et verktøy. Det er vår vilje til å arbeide smartere og hardere, og å utfordre våre egne vaner og strukturer, som vil avgjøre om vi kan nå de produktivitetsmålene vi har satt oss.
Kronikken sto først på trykk i Finansavisen 10. september