Vixen Influencer War: Lei, skuffet og forbanna

For tredje året på rad har jeg sittet i Vixen-juryen som har kåret de beste influencerne. For tredje året på rad har det skapt kontrovers. Men det er første gangen jeg har blitt bekymret.

Min motivasjon for å gå inn i Vixen-juryen for 3 år siden, var å bidra til å skape mer seriøsitet rundt bransjen for influencer marketing. Det første jeg ønsket at vi skulle sette fokus på var markedsføringsloven. Det skulle ikke være «fritt frem selv om man var fin». Dialog med Forbrukertilsynet var et godt utgangspunkt for å skape mer oppmerksomhet og øke kunnskapen blant både annonsørene, reklamebyråene, bloggnettverkene (eller influencer-nettverkene) og selvsagt også influencerne.

Hva er en influencer? En influencer omtales også som opinionsleder eller påvirker, som kan vær ekspert eller leder innenfor et gitt marked eller segment. Min personlige favoritt er «Levende reklameplakater». Men det er de kun når de reklamerer gjennom sin kraft av å være en kjent person. Influencere er i korte trekk personer og personligheter som tilbyr sin (digitale) posisjon og status – med det publikummet som følger med – til virksomheter som vil markedsføre og selge sine produkter, varer og tjenester via disse. Denne markedsføringsmetoden blir ofte omtalt som Influencer Marketing. En influencer kan dog også være en påvirker, uten at det ligger kommersielle krefter eller motiver bak.

I løpet av de 3 årene har det gått fra vondt til bedre, men så til verre. Markedsføringsloven blir fortsatt ikke fulgt som den burde. Bilder blir «lånt» fra Pinterest, og sjampisflasker og annet alkoholholdig drikke blir markedsført. Ikke over en «lav sko», men fortsatt altfor ofte.

Det som derimot har sjokkert meg mest av alt med årets kåring, er hvordan ordskiftet har utviklet seg. Hvor brutale vi har blitt mot hverandre og hvor tilsynelatende lite som skal til for at glemmer å se hverandre som mennesker, fordi vi sitter bak et tastatur.

I løpet av de siste dagene har jeg blitt virkelig lei meg, skuffet og forbanna. Og kanskje verst av alt er at det ikke overrasker meg.

Jeg blir lei meg

Jeg blir lei meg når min datter ser en Jodel som sier at pappaen hennes har seksuelt trakassert ei kvinne på Vixen. At det er derfor vedkommende var semifinalist i år. Jeg blir lei meg når familien min blir bekymret for meg. Men jeg blir mest av alt lei meg over å høre fra flere influencere hvor mye hat, drit, sjikane og mobbing de må stå i, uten at de får noe spesiell støtte fra de bloggnettverkene de er «ansatt» i.

Jeg blir lei meg av å lese hvordan vi mennesker tillater oss selv å omtale andre på. Og i tillegg tjene penger på det. Av å henge ut, drite ut, juge om og det som verre er. Og så blir jeg lei meg – og til dels også skuffet – over at når enkelte influencere blir «tatt» for å ikke ha merket markedsføringen, er de mer opptatt av å finne feil hos andre, enn å lære av sine egne. Det blir nesten som om jeg skulle ha blitt stoppet av politiet for å ha kjørt for fort, også skal jeg tro at jeg skal slippe unna ved å fortelle om andre som har kjørt enda fortere.

Ambisjon om å ikke gi ut noen priser til de som «jukser».

Juryen som har jobbet for å finne frem til de beste influencerne i de respektive kategoriene har hatt ambisjon om å ikke gi ut noen priser til de som «jukser» systematisk. Men på samme måte som politiet ikke klarer å stoppe bilførere hver gang man kjører for fort, har ikke vi heller klart – noe som burde være åpenbart for de fleste – å ta for oss hva samtlige har publisert i samtlige kanaler i løpet av et helt år.

Jeg blir skuffet

Utover å bli skuffet over influencere som heller vil peke på andre, enn å ta ansvar for seg selv, har jeg også blitt veldig skuffet over bloggnettverkene som influencerne er en del av. Mange av influencerne står ovenfor et nærmest umenneskelig press som levende reklameplakater. Ja, så sier de noe dumt av og til. De gjør noe dumt, de mener noe dumt, og de eksponerer seg for offentligheten 24 timer i døgnet, året rundt. Det betyr ikke de er fritt vilt for alle og enhver til å omtale de akkurat som de vil. Ytringsfrihet er en ting. Medmenneskelighet en annen. 

Det er stor forskjell på kritikk og korsfestelse.

Jeg er skuffet over hvordan vi som mennesker tillater oss selv å behandle andre, og gjøre det med en god samvittighet over at «dette har de bedt om selv». Det er stor forskjell på kritikk og korsfestelse. Og derfor blir jeg også veldig skuffet over hvor (tilsynelatende) stille det er fra bloggnettverkene når influencerne deres blir utsatt for verbale overgrep.

Hvorfor er det ingen av bloggnettverkene som har tatt til orde for den urett sine medarbeidere blir utsatt for? Hvorfor er det ingen av bloggnettverkene som tar mer ansvar for at influencerne faktisk forholder seg til de lover og regler som gjelder? Og hvis de brytes – gjentatte ganger – hvorfor er det ingen av bloggnettverkene som terminerer kontraktene deres?

Jeg blir forbanna

Jeg er den første til å erkjenne at bloggere og influencere er klikk-vinnere. Spesielt når kriser og kranglinger oppstår. Selv om det egentlig ikke er det. Kronikkene fra Ulrikke Falch og Sophie Elise er ikke en «bloggkrig», selv om flere medier hevder det i sine overskrifter.

Klikk genererer sidevisninger og sidevisninger genererer annonseinntekter. På den ene siden blir influencerne latterliggjort for å være rosa-sminkedukker og dårlige forbilder. Samtidig blir de omtalt som svært mektige og innflytelsesrike individer. Mange av dem omsetter for millioner av kroner, og bidrar til kling i kassa for alle de engasjerer. Fordi influencer marketing virker. Det gjør det nødvendigvis ikke riktig av den grunn.  

For mediene er det her «lette» saker å skrive om. Og det er «lette» saker som vekker stor interesse blant et stadig voksende publikum. Legger du til stadige kranglinger med konflikter, kriser og ikke minst krig, engasjerer disse sakene mest hvis de ikke blir plassert bak en betalingsmur.

De klassiske «rosabloggerne» som har dominert prisutdelingene i løpet av de siste årene har fått stor konkurranse fra helt andre stemmer.

Det gjør meg ikke forbanna. Det jeg derimot blir forbanna for, men samtidig ikke overrasket over, er den ekstreme flokkmentaliteten mediene har utvist i løpet av de siste dagene. Alle løp etter Anniken Jørgensen og Martine Lunde som ble disket. Svært få var opptatt av å formidle bakgrunnen for hvorfor de slapp inn igjen. Det må man åpenbart bare regne med når begrunnelsene blir redusert til et kort sitat for å få «plass». Det var heller ingen medier som så litt mer på hvilke influencere det var blant de øvrige finalistene. Foruten Ulrikke Falch var det flere sterke og gode stemmer som Joakim Kleven, Espen Hilton, Peter Kihlman, Helsesista, Tusvik & Tønne, Kristin Gjelsvik og Harm & Hegseth for å nevne noen.

De klassiske «rosabloggerne» som har dominert prisutdelingene i løpet av de siste årene har fått stor konkurranse fra helt andre stemmer. Det hadde mediene sett, hvis de hadde kikket litt etter da årets finalister ble annonsert.

Krig selger og bloggere engasjerer.

Det var heller ingen av mediene som brydde seg om at Ulrikke Falch ikke engang blogger. Hun er ikke finalist som en blogger, men som en influencer. En influencer som har hatt enormt mye å si for veldig mange unge og utsatte personer. Gjennom ytringer og holdninger hun har delt, i medier og i sosiale medier, har hun blitt en særs viktig stemme i det offentlige ordskiftet. Det passet nok ikke like godt til narrativen. Derfor ble det blogg. Derfor ble det krig. For krig selger og bloggere engasjerer.

Det var heller ingen av mediene som tok seg bryet med å se nærmere på hva den omstridte bloggen faktisk ble disket for. Og det av medier som er nettopp veldig opptatt av sitt eget åndsverk. Og hadde de først brydd seg om det, hadde de også kanskje brydd seg i tillegg om det som blir skrevet der. Innhold fra anonyme avsendere som til tider kommer med sterke påstander og beskyldninger. Udokumenterte som sådan. Uten kildehenvisninger. Uten mulighet for de som blir hengt ut til å svare for seg. Og på toppen av det hele tjener de penger på det via Google annonsering.

Det er ikke greit.

Jeg blir ikke overrasket

Det som gjør meg kanskje mest trist, er at dette ikke overrasket meg. Men det gjorde meg uansett forbanna. Mediene skal være samfunnskritiske. Men den kritiske journalistikken bør evne å se på begge sider av en sak, og ikke bare den som peker i retning av flere klikk!

Hvor er deres stemmer? Hvor er deres samvittighet?

Mot influencerne spesielt har kritikken vært ensporet. Alle mediene har omtrent på nærmest magisk vis løpt i samme synkroniserte retning som subjektive, hodeløse høns i jakten på de beste klikk-titlene. Ingen har vurdert å se på den diskvalifiserte bloggen med et kritisk blikk. Ingen har vurdert å snakke med bloggnettverkene som har vært «stille som i graven». Eller med byråene som ofte er involvert. Og hva med annonsørene som benytter seg av disse influencerne som«levende reklameplakater». Hvor er deres stemmer? Hvor er deres samvittighet?

De har bedt om det selv

Hva med å faktisk gjøre et aldri så lite forsøk på å se på de som er mest utsatt her. De som blir hengt ut til tørk. De som ikke våger å stille opp til et intervju. Bli med på TV eller svare en journalist. Vet du hva? De driter vi i. For det gir så forbanna få klikk. Og klikk er det som er bærekraftig for mange av mediene. For med mange klikk skal journalistikken reddes og tilliten gjenvinnes.

Og det er krig, kriser, konflikter og korrupsjon som engasjerer mest, så gratulerer så mye til alle klikk-vinnerne.Gratulerer også til alle de som burde ha brydd seg, men som ga faen og heller ble med på å helle mer bensin på bålet.

Det er åpenbart helt legitimt å omtale og behandle bloggere og influencere akkurat som vi vil.

De har tross alt bedt om det selv.