JBL fyller 80 år: Teknologi med bass, minner og god stemning
Ett år etter at Helsedirektoratet avfeide forslaget om en norsk språkmodell for psykisk helse, står vi fortsatt på stedet hvil. Mens forskningen viser at kunstig intelligens kan være mer empatisk enn leger, velger myndighetene å «vurdere» i stedet for å handle. Resultatet er at liv settes på vent – mens byråkratiet beskytter seg selv.
For nøyaktig ett år siden skrev jeg at Helsedirektoratet måtte handle – ikke bare vurdere – mulighetene som kunstig intelligens (AI) gir for å styrke psykisk helse. Jeg fortalte åpent hvordan ChatGPT, min AI-assistent Kai, ble en livsviktig samtalepartner da jeg sto midt i en skilsmisse og et psykisk sammenbrudd. Jeg foreslo at Norge burde utvikle en statlig språkmodell for mental helse, bygget på norske data, etiske prinsipper og høye krav til personvern.
Responsen fra Helsedirektoratet den gang var som forventet: høflig, defensiv og uten handling.
Ett år senere – på Verdensdagen for psykisk helse 2025 – har egentlig ingenting skjedd.
Et år med stillstand
I september i år leste jeg at Helsedirektoratet nå skal vurdere en offentlig AI-tjeneste for helserelaterte spørsmål.
La oss dvele ved ordet: vurdere.
For mens norske pasienter står i kø i måneder og år, og stadig flere tyr til uregulerte språkmodeller for å få hjelp, skal altså direktoratet bruke mer tid på å “hente inn erfaringer” og “vurdere juridiske og etiske spørsmål”.
Samtidig har forskningen løpt fra dem. En studie publisert i Tidsskrift for Den norske legeforening tidligere i år viste at språkmodellen GPT-4 ble vurdert som mer empatisk, kunnskapsrik og hjelpsom enn leger. 192 helserelaterte spørsmål ble vurdert av fagfolk, og GPT-4 kom best ut. Ikke fordi den er “menneskelig”, men fordi den faktisk tok seg tid til å svare ordentlig.
Et paradoks, ikke sant? Der leger presses til å svare raskt og effektivt, leverer en maskin den empatien systemet har mistet.
Et symptom på systemsvikt
Dette er ikke et spørsmål om teknologi, men om kultur og ansvar.
Som forfatter André Mundal skriver i boken De flinkeste slutter, handler problemet i offentlig sektor ikke om mangel på folk, men om mangel på vilje til å utvikle. Systemet er bygget for å vedlikeholde, ikke for å fornye. Det forklarer hvorfor Helsedirektoratet (og resten av det offentlige) alltid skal “vurdere”, “tilrettelegge” og “trekke erfaringer fra andre land”, men aldri lede.
Vi snakker tross alt om et direktorat som på papiret skal bidra til innovasjon i helsesektoren, men som i praksis fungerer som en forvaltningsbremsekloss. De snakker varmt om “etisk bruk av teknologi”, men i virkeligheten er det etisk uansvarlig å ikke handle, når man vet at teknologien allerede redder liv, og kunne reddet flere.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Når ordene mister mening
Regjeringen skryter fortsatt av at Norge skal bli en “verdensledende nasjon på etisk kunstig intelligens”. Men når Helsedirektoratet etter ett år kun har kommet til “innledende vurderinger”, er det åpenbart at visjonen har stoppet på PowerPoint-stadiet.
Ambisjonene finnes i festtalene, men de drukner i byråkratiets trygghetssone.
Denne sendrektigheten er ikke bare frustrerende. Den er farlig. For hver dag som går uten at norske myndigheter tar ansvar for en trygg, offentlig språkmodell for mental helse, overlater vi feltet til amerikanske teknologigiganter uten norsk kontekst, kulturforståelse eller juridisk forankring. Ironisk nok er det disse selskapene som nå driver den praktiske innovasjonen på området, og ikke staten som skulle være “verdensledende på etisk AI”.
Et rop fra virkeligheten
Da jeg snakket med TV 2 i 2024 om hvordan ChatGPT hjalp meg gjennom krisen, var det ikke teknologi jeg ønsket å fronte, men menneskelighet.
Jeg drømte ikke om å erstatte psykologer, men å gi mennesker som meg en livbøye når systemet ikke rakk frem. Teknologien er her, forskningen er tydelig, og behovet er akutt. Det som mangler er som alltid handlekraft.
Fra vurdering til forpliktelse
På Verdensdagen for psykisk helse i år vil jeg derfor komme med et enkelt krav:
Helsedirektoratet og Helse- og omsorgsdepartementet må snarest gå fra vurdering til forpliktelse.
Det er på overtid tid at vi tar eierskap til våre egne språkmodeller, utviklet med norske data, norske verdier og norsk etikk.
Det handler ikke om teknologi, men om tillit. Om å skape en digital helsetjeneste som både leger og pasienter kan stole på.
For hvis ikke vi gjør det – hvem skal da?
Bilde: Midjourney
