I møte med krig, klimakrise, teknologisk disrupsjon og sviktende tillit lover regjeringen trygghet. Men trygghet uten kontroll kan bli en farlig illusjon, særlig når krisene vi står i ikke er enkeltstående, men systemiske. Norge mangler ikke gode intensjoner, men et ærlig blikk på hvordan systemene våre faktisk (ikke) fungerer.
Regjeringens plan for Norge 2025–2029 er et dokument sikkert skrevet med god intensjon. Den lover trygghet i en urolig tid. Trygghet for økonomien, arbeidslivet, barna, helsa og landet. I en verden preget av krig, klimakrise, teknologisk usikkerhet og politisk polarisering er det forståelig. Men trygghet som politisk strategi har en innebygd svakhet i den grad at den kan bli et substitutt for reell systemforståelse.
For det Norge står i nå, er ikke én krise. Det er mange kriser samtidig. Og disse krisene forsterker hverandre.
Vi befinner oss midt i det som blir omtalt som en polykrise, en tilstand der økonomisk uro, geopolitisk spenning, teknologisk disrupsjon, demografiske endringer og sviktende tillit ikke lenger kan håndteres hver for seg, men må forstås som ett sammenvevd systemproblem
Her blir regjeringens plan altfor forsiktig.
Når staten lover trygghet i et system som ikke henger sammen
Planen slår fast at Norge står sterkt økonomisk. Likevel viser statsbudsjettet for 2026 en helt annen realitet, men som regjeringen forsøker å glatte over. Realiteten er at vi har et eskalerende økt oljepengebruk, fallende produktivitet og en offentlig sektor som vokser raskere enn verdiskapingen.
Ifølge Finansdepartementets egne anslag vil offentlige utgifter overstige inntektene allerede rundt 2030. Da er vi ikke lenger i en midlertidig ubalanse, men i et strukturelt underskudd. Det betyr at oljefondet går fra å være en buffer til å bli en nødvendighet for daglig drift.
Likevel snakker planen nesten utelukkende om mer:
- flere i jobb
- flere reformer
- mer teknologi
- mer effektivisering
Det jeg savner er en mer ærlig refleksjon knyttet til hva det er vi egentlig forsøker å holde i live. Og det er “status quo”.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Kommunekrisen avslører problemet
Regjeringen omtaler kommunene som «grunnmuren i beredskapen». Det er riktig. Problemet er at denne grunnmuren nå sprekker, og det i hundrevis av biter.
Nær halvparten av norske kommuner står i fare for statlig kontroll. Det er ikke et budsjettproblem. Det er et systemproblem. Vi har bygget et offentlig styringssystem for en tid da Norge var yngre, mer homogent og mindre teknologisk komplekst.
I dag forventer vi at små kommuner med knappe 2.000 innbyggere skal kunne levere:
- avanserte helsetjenester
- digital infrastruktur
- beredskap mot cyberangrep, og
- rapportering, tilsyn og dokumentasjon
Det er mildt sagt ikke bærekraftig. Og det løses ikke med noen milliarder ekstra i frie inntekter. Når systemet ikke skalerer, hjelper det ikke å smøre mer penger på toppen. Da må systemet tegnes på nytt. Det er også derfor jeg har tatt til orde for at Norge bør minimum redusere antall kommuner med 50 prosent.
Teknologi nevnes, men forstås ikke dypt nok
Regjeringen har rett i at kunstig intelligens blir avgjørende. Målet om at 80 prosent av offentlige virksomheter skal bruke AI innen 2026 høres ambisiøst ut. Problemet er at det presenteres som et teknisk mål, ikke et samfunnsmessig veivalg. Det andre problemet er at dette har blitt uttalt i lang tid allerede. Først skulle målet oppnås ved inngangen til 2025. Deretter i løpet av 2025. Nå er det 2026 som er det nye målet. At det er et mål i seg selv er mildt sagt problematisk.
I den nye boken min, Mennesket vs Maskinen, argumenterer jeg for at den største risikoen ikke er at maskiner tar jobbene våre, men at vi organiserer samfunnet slik at mennesker mister kontroll, mening og autonomi. Når AI primært omtales som et effektiviseringsverktøy, uten samtidig å diskutere:
- maktkonsentrasjon
- kompetanseforskyvning
- beslutningsansvar og
- demokratisk kontroll
….risikerer vi å automatisere et system som allerede er i ubalanse.
Digitalisering alene løser ingenting.
Den kan like gjerne forsterke feilene.
Trygghet for hvem og for hvor lenge?
Planen er full av gode formuleringer om trygghet for barn og unge. Samtidig vokser en generasjon opp i en verden der fremtiden oppleves som mer utrygg enn fortiden, både økonomisk, sosialt og eksistensielt.
Det de ser, er:
- krig i Europa
- klimakrise uten tydelig sluttpunkt
- et arbeidsliv i rask endring
- inngangsjobber inn i arbeidslivet som forsvinner i et raskt tempo
- sosiale medier som undergraver fellesskap
- og et politisk språk som lover trygghet, men leverer forvaltning
Trygghet uten retning skaper ikke fremtidstro. Den skaper stillstand.
Det som mangler er et ærlig systemblikk
Regjeringens plan vil mye godt. Men den mangler det viktigste i den tiden vi lever i. Den mangler en tydelig erkjennelse av at Norge ikke først og fremst har et pengeproblem, et teknologiproblem eller et bemanningsproblem, men et systemproblem.
Vi har bygget et samfunn der:
- strukturene er for tunge
- beslutningene for kortsiktige, og
- teknologien løper raskere enn politikken
Skal vi bevare velferdsstaten, demokratiet og tilliten, holder det ikke å love trygghet. Vi må gjenvinne kontroll. Over systemene, over teknologien, og over retningen vi faktisk beveger oss i.
For trygghet uten kontroll er ikke stabilitet.
Det er bare utsettelse.
Det er kanskje godt nok for Støres fireårsperspektiv, men ikke for Norges fremtid.
