Lykke på prøve

Etter mitt plutselige ekteskapsbrudd, er alt jeg har lært om hva som gjør meg lykkelig satt på en stor prøve. Det gjør meg enda mer bestemt på å finne lykken igjen.  

Fire års jakt på lykkeformelen

I løpet av de siste fire årene, gjennom pandemien, mine egne personlige kriser og frem til da jeg gikk opp til Mount Everest Base Camp sammen med Kristin Harila i våres, har jeg søkt etter hva det er som gjør meg lykkelig. 

Formelen, som startet med Lykke = Virkelighet – Forventninger, endte opp med å legge til Erfaringer + Tilpasningsdyktighet + Nysgjerrighet + Mestringsfølelse. 

Livet blir sjeldent slik vi ser det for oss, og det å kunne forstå og navigere mellom disse faktorene, uten å gi opp, har blitt viktig for meg å akseptere og bruke som en rettesnor. Lykken ligger gjerne ikke i de store, perfekte øyeblikkene vi drømmer om, men heller i evnen til å mestre motgang, tilpasse oss, og finne verdien i det vi opplever på godt og vondt.

Aksept og tilpasning til en ny fremtid

Og nå, etter at min kone brått valgte å ta ut skilsmisse etter 17 års ekteskap, blir alt dette satt virkelig på prøve. Fra et klart bilde av hvordan fremtiden min så ut, må jeg tilpasse meg en ny realitet – en fremtid jeg ikke var nysgjerrig på å utforske, og som jeg aldri ønsket meg.

Motstand skaper mestringsfølelse, sier jeg ofte. Det har også vært mitt mantra i løpet av de siste fire årene. Teknologiutviklingen har lært oss det motsatte; at all friksjon og motstand skal fjernes. Det gjør oss ikke motstandsdyktige. Tvert i mot. Det å forstå akkurat dette har også hjulpet meg å forstå at lykken ikke nødvendigvis er fraværet av smerte, men snarere evnen til å håndtere den. Likevel må jeg innrømme at denne situasjonen utfordrer alt jeg har lært. Det føles som om jeg har mistet fotfeste, men samtidig vet jeg at nettopp denne motstanden kan være det som bringer meg videre, mot en ny forståelse av hva lykke kan være for meg. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Frykten for det ukjente

Livet slik jeg kjente det er borte, revet fra meg i løpet av noen få sekunder, uten forvarsel. Fire uker senere er hver dag en personlig kamp mot et hav av negative følelser som gjør sitt beste for å trekke meg ned. Jeg må alene konfrontere frykten for ensomhet, tapet av den personen jeg elsket høyest, og den bitre erkjennelsen av at jeg ikke kan gå tilbake. Men det er også en kamp for å ikke gi opp drømmen om å bli lykkelig igjen. Det er denne kampviljen, troen på at mestring er mulig, som holder meg gående. Jeg ønsket meg ikke denne reisen, men jeg er fast bestemt på å mestre den.

Det endelige punktumet for en ny start

Den første store milepælen på denne veien mot en ny form for lykke, blir å komme meg til første desember. Da skal huset vårt overlates til nye eiere. Det å legge huset bak meg blir en viktig symbolsk avslutning. Det vil være et endelig punktum for alt det vi var, og en start på noe nytt. Når jeg går inn i min nye leilighet, er det ikke bare et nytt sted å bo. Det er en ny begynnelse, en mulighet til å skape en ny fremtid, og til å finne en ny vei mot min egen lykke.

Derfor velger jeg også å tro at alt jeg har lært om lykke vil hjelpe meg gjennom denne krisen. Lykken ligger ikke nødvendigvis i utfallet, men i innsatsen, i evnen til å møte hver dag med en vilje til å fortsette. Jeg vet ikke hva fremtiden vil bringe, men jeg vet at jeg har verktøyene til å mestre den. Det er kanskje den største trøsten jeg kan gi meg selv akkurat nå. 

Sterkere ved å være åpen

Gjennom alt dette, er det viktigste å huske at vi aldri er alene i våre kamper. Ved å være åpen om min egen prosess, håper jeg å kunne inspirere andre til å våge å være sårbare, til å snakke om sin sorg, og til å finne sin vei tilbake til lykken, uansett hvor langt unna den måtte føles.

Lykke er en reise, ikke et mål, og vi må våge å ta skrittet, selv når alt virker bekmørkt.