Jeg nådde ikke toppen av Mera Peak. Likevel føles det som en seier

Jeg dro til Himalaya for å bestige Mera Peak. Jeg kom nesten helt opp, men måtte snu da kroppen sa stopp. Det jeg sitter igjen med, er ikke nederlaget, men en dypere forståelse av hva det vil si å stå i motgang og fortsatt være stolt av meg selv. 

Eksistensiell dusj etter to uker lang ekspedisjon

Da jeg kom tilbake til hotellet i Kathmandu 12. april, etter den to uker lange Mera Peak-ekspedisjonen, gjorde jeg noe av det mest luksuriøse jeg kan huske å ha gjort på lenge: Jeg tok meg en lang, varm dusj.

Det høres banalt ut. Men etter to uker i varme, kulde, støv, regn, snø, svette, dårlig søvn, manglende varmt vann, ustabil strøm, fryktelig enkle toalettforhold og en kropp som aldri rakk å hente seg inn, føltes det nesten eksistensielt. Som om jeg fikk kroppen min tilbake. Som om jeg ble menneske igjen.

Det er kanskje det mest overraskende med en ekspedisjon som denne. At det som sitter sterkest igjen, ikke nødvendigvis er utsikten, ikke de store fjellene, ikke målet jeg nesten nådde, men fraværet av alt det vi i Norge tar for gitt. Varmt vann. Rene klær. En god seng. Et velfungerende toalett. Mat du faktisk har lyst på. Strøm. Internett. Privatliv. Søvn.

Jeg dro til Nepal for å gå Mera Peak, verdens høyeste fottur. Målet var 6.476 meter over havet. Jeg kom meg nesten til toppen. Kroppen sa stopp på High Camp, på rundt 5.900 meter, etter en etappe som tømte meg fullstendig.

Høydesyke. Diaré, Hodepine. Dehydrert. Jeg klarte ikke å spise. Klarte nesten ikke å snakke. Klarte ikke å sitte oppreist.

Jeg var, for å bruke mitt eget ord fra dagboken jeg skrev i løpet av ekspedisjonen, mer død enn levende. Det var i alle fall slik det føltes.

Jeg var så dårlig at de la meg på «kjøkkenet» på High Camp for å sove. Guiden min ville ikke la meg ligge alene i teltet den natten.

Likevel, fra hotellet i Kathmandu hvor jeg skriver dette, sitter jeg igjen med en følelse av seier. Ikke fordi jeg liker å pynte på virkeligheten. Ikke fordi jeg trenger et «positivt budskap»,  men fordi denne ekspedisjonen lærte meg noe viktig om både kroppen, hodet og livet mitt.

Om det å leve i ubehaget over lang tid.

/Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Slitet som ikke vises på bilder

Jeg har fått mange positive tilbakemeldinger for bildene og videoene fra ekspedisjonen som jeg har delt på Instagram og Facebook. Det setter jeg stor pris på. For all del. Men det slår meg også hvor lite slike bilder klarer å formidle hva det faktisk innebærer å bevege seg oppover i et fjellandskap i tynn luft, mange dager på rad.

Folk ser et vakkert fjell. Jeg kjenner kroppen som går på underskudd. Folk ser snø og soloppgang. Jeg kjenner hvordan hvert steg må kjøpes med pust. Folk ser et eventyr. Jeg kjenner hvordan søvnmangelen legger seg som et lokk over både kropp og hode.

Det var dette som gjorde mest inntrykk på meg underveis. Ikke ett dramatisk øyeblikk, men summen av alt. Dag etter dag med gåing. Dag etter dag med kulde. Dag etter dag med dårlig søvn, lite matlyst, hodepine, diaré, frykten for høydesyke og kampen mot dehydrering.

Og for min del også en ekstra dimensjon som hele tiden opptok min oppmerksomhet og mitt fokus – blodsukkeret mitt, som jeg måtte følge med på, fordi jeg lever med Lada, en variant av diabetes type 1 og 2. Utfordringen min var ikke å redusere blodsukkeret med insulin, men å holde det høyt nok underveis.

Det er lett å romantisere slike ekspedisjoner. Jeg gjor det selv også. Men sannheten er at ekspedisjonslivet for det meste er ganske lite romantisk. Det er kaldt. Det er skittent. Det er  ekstremt spartansk. Det er lukten av våte klær og støv. Det er kampen om å få i seg nok vann selv om du ikke har lyst, spise selv om kroppen ikke vil, og holde hodet kaldt når du sover dårlig og alt føles litt tyngre enn dagen før.

I dagboken min skrev jeg at det ikke bare var selve ekspedisjonen og kampen mot høyden som satt hardest igjen, men «ubehaget og fraværet av komforten». Det mener jeg fortsatt. For det er i fraværet av komfort at perspektivene blir tydeligere.

/Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Tilkoblet og til stede, på ordentlig

Det spesielle med denne ekspedisjonen var også at jeg gikk i praksis helt alene. Det var bare meg og min 29 år gamle nepalske guide, Kalden Sherpa. Ingen norsk gruppe via Ekspedisjonsreiser.no. Ingen andre å dele de små øyeblikkene med rundt middagsbordet. Ingen å forhandle tempo med. Ingen å skjule seg bak. Det gjorde turen hardere på noen måter, men også renere.

Jeg brukte aldri AirPods. Jeg lyttet ikke til podkast. Jeg spilte ikke musikk mens jeg gikk. Jeg hadde ingen interesse av å fylle stillheten med noe. Jeg ville ha med meg alt. Lydene. Vinden. Elvene. Skrittene. Pusten. Fuglene. Stillheten. Mine egne tanker.

Jeg var, for å referere til min første bok, hundre prosent «Tilkoblet og til stede». Det høres fint ut. Men det betyr også at du ikke kommer unna deg selv. Og det er tidvis egentlig ganske brutalt.

Når du går i timevis hver dag, i et landskap som både er vakkert og nådeløst, og du ikke fyller hodet med støy, blir du tvunget til å forholde deg til alt det som dukker opp. Frykten. Savnet. Tankene om hva du driver med. Spørsmålet om hvorfor du utsetter deg for dette. Hvorfor du drar så langt bort fra dem du elsker. Hvorfor du frivillig søker en virkelighet der alt er kaldere, enklere, hardere og mer krevende enn det trenger å være. Og hvorfor du i all verden i tillegg betaler for å kjenne på dette ubehaget.

I løpet av den 14 dager lange Mera Peak-ekspedisjonen fikk jeg mye tid til å føre samtaler med meg selv. Ikke slike typiske Instagram-vennlige refleksjoner, men ærlige, rå og noen ganger ubehagelige samtaler. Eksistensielle samtaler med meg selv. Om forholdet mellom det å være alene og ensom. Om hvor ekstremt godt vi har det i Norge. Om hvor fort vi tar komfort, trygghet og overflod for gitt. Om hvor bortskjemte vi ofte er. Og hvor lite som skal til for at vi klager. Jeg tror mange av oss ikke tenker over at vi lever i et av verdens mest privilegerte samfunn.

Det betyr ikke at nepaleserne lever romantiske, enkle liv vi burde lengte tilbake til. Tvert imot. Kontrastene gjorde vondt langt inn i hjertet mitt. I løpet av ekspedisjonen har jeg møtt på svært mange mennesker som jobber beinhardt for å (over)leve. Unge gutter på alderen med min egen sønn som bærer enorme lass i terreng som ville knekt de fleste av oss, og som gjør det for en betaling som setter vårt eget klagenivå i et ganske ubehagelig lys.

19-åringen som bærte min bagasje i 14 dager, gjorde det for 150 kroner dagen. Og det gjorde han med et smil, og med klær som egnet seg best på den tørre asfalten i Kathmandu, Ikke i snø opp til lårene i et nådeløst Himalaya hvor ett eneste feilskjær kunne få fatalt utfall.     .

Jeg vil ikke moralisere. Det er ikke poenget. Men jeg tror vi alle har godt av å bli minnet på hvor mye luksus som skjuler seg i det ordinære.

/Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Da kroppen sa stopp

Jeg visste at Mera Peak ville bli tøffere enn Everest Base Camp-ekspedisjonen jeg gjennomførte i 2024. Jeg visste at høyden ville være ekstrem. Jeg visste at High Camp på nesten 5.900 meter kom til å bli et kritisk punkt. Likevel er det én ting å vite det intellektuelt, og noe helt annet å kjenne det i kroppen.

Etappen opp til High Camp ble for meg selve vendepunktet. Det var da jeg virkelig forsto forskjellen mellom en hard tur og et reelt fysisk sammenbrudd. Maks ti skritt om gangen, så stopp. Pust. Så noen nye skritt. Ikke mer. Jeg hadde ikke mer å gi. Hodepine, svimmelhet, tung pust, utmattelse. Til slutt kom jeg meg frem, men jeg var tom. Helt tom. Og syk av høyden.

Det var der og da jeg måtte erkjenne at jeg ikke skulle videre opp til toppen. Og akkurat det er kanskje den viktigste delen av min ekspedisjon. For noen år siden hadde et slikt nederlag rammet meg mye hardere. Jeg ville sannsynligvis brukt lang tid på å klandre meg selv. Spurt om jeg hadde trent for dårlig, vært for svak, ikke villet det nok. Jeg ville kjent på skam, mer enn sorg.

Men livskrisen jeg gikk gjennom etter skilsmissen i 2024 lærte meg noe avgjørende om hvordan man tar imot en nedtur uten å la den definere verdien av seg selv. De siste årene har tvunget meg til å jobbe med meg selv på en måte jeg aldri hadde valgt frivillig. De har lært meg å stå i skuffelse uten å gå i oppløsning. Å erkjenne smerte uten å gjøre den større enn den trenger å være. Å skille mellom det å mislykkes med et mål og det å være en fiasko som menneske. Det er en stor forskjell.

Kalden Sherpa og meg på High Camp, natten etter at vi hadde kommet opp. Mount Everest i bakgrunnen.

Da jeg måtte gi meg 600 meter fra toppen, var jeg selvsagt skuffet. Det ville vært rart om jeg ikke var det. Men jeg gikk ikke i kjelleren mentalt. Jeg klarte å se situasjonen for det den var. Ikke et uttrykk for manglende vilje, men et uttrykk for at kroppen sa at «nå er det nok». I tillegg  hadde jeg lovet kjæresten min, Agneta, barna mine og familien min at jeg ikke skulle ta unødvendige sjanser. Jeg skulle ikke presse meg så langt at jeg risikerte å måtte hentes ut med helikopter bare fordi stoltheten min trengte et toppbilde.

Jeg skulle lytte til kroppen. Og det gjorde jeg. Det er jeg stolt av. Og det resulterte også i at jeg kunne fortsette selve ekspedisjonen.

/Artikkelen fortsetter etter annonsen//

En annen type seier

Det finnes mange måter å tape på. Det finnes også mange måter å vinne på. På papiret nådde jeg ikke toppen av Mera Peak. Det er et faktum. Men det er også et faktum at jeg, som 54 år gammel mann med diabetes, kom meg opp til nesten 5.900 meter, gjennomførte hele ekspedisjonen alene, og gikk hele veien tilbake til Lukla mens svært mange valgte å fly tilbake med helikopter etter sitt respektive forsøk på å nå Mera Meak. Og det gjorde de som følge av utmattelse.

Det hører også med til historien (og statistikken) at rundt 60 prosent ikke klarer å komme seg opp til Mera Peak, og at mange blir tvunget,  som følge av høydesyke,  å gi seg tidligere enn High Camp.

Jeg skriver ikke dette for å hovere eller slå meg på brystet. Jeg skriver det fordi det er lett å glemme at en prestasjon ikke nødvendigvis blir ugyldig fordi du ikke når det siste punktet på kartet.

Noen ganger er seieren å komme seg dit kroppen tillater. Noen ganger er seieren å ha erfart hvor langt ned i kjelleren det er mulig å gå for å hente ut de siste kreftene. Noen ganger er seieren å ta gode valg under ekstremt press. Noen ganger er seieren å tåle nederlaget uten å la det knuse deg.

For meg kjennes dette som en seier. Ikke en perfekt seier. Ikke en Instagram-seier,  men en virkelig seier.

/Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Hva jeg tar med meg hjem

Tilbake på hotellet i Kathmandu igjen, ren, varm og mett, har jeg tenkt på mye disse kontrastene. På hvordan vi i Norge klager over «småting» mens millioner av mennesker lever med en knapphet vi knapt kan forestille oss. På hvordan fraværet av strøm, varmt vann og rene toaletter plutselig gjør det å få tilgang til slike «selvfølgeligheter» til en nærmest åndelig opplevelse. På hvordan livet blir enklere når det eneste du skal gjøre er å komme deg fra A til B uten å skade deg. På hvordan savnet etter de menneskene du elsker blir sterkere når alt annet skrelles bort.

Og på hvordan jeg, bare timer etter at slitet var over, allerede kunne kjenne på et slags savn etter det samme slitet.

Det høres sikkert paradoksalt ut. Men kanskje er det nettopp derfor slike ekspedisjoner gjør så sterkt inntrykk. De minner oss på at livet ikke bare handler om å ha det komfortabelt. Det handler også om å tåle motstand. Om å yte, ikke bare nyte. Om å kjenne at man virkelig lever, ikke bare at man er i live.

Jeg sier ikke at alle bør dra til Nepal. Men jeg tror mange av oss hadde hatt godt av å oppsøke mer friksjon i livene våre. Mer stillhet. Mer nærvær. Mer ubehag vi selv har valgt. Ikke fordi lidelse er et mål i seg selv, men fordi det gjør noe med oss å bli minnet på hva vi faktisk tåler.

Jeg nådde ikke toppen av Mera Peak. Likevel kommer jeg tilbake hjem med noe viktigere enn et toppbilde. Jeg vil komme hjem med en dypere respekt for kroppen min. En større takknemlighet for hverdagen. En enda sterkere kjærlighet til dem som venter hjemme. Og en roligere forståelse av at man godt kan mislykkes med et mål, uten at det betyr at man har mislyktes i livet.

Og det synes jeg ikke er et dårlig utgangspunkt for veien videre.

Nå ser jeg frem til å reise hjem på den ypperste måten. På businessklasse med Emirates, for maksimal restituering, slik at jeg kan møte min kjære Agneta igjen slik jeg ønsker det.

Etter at jeg har vasket og fått tørket alt av turklær og utstyr fra Urberg, setter Agneta og jeg kursen opp til hytta mi på Tempelseter for å bare være oss to sammen den helgen, etter tre uker fra hverandre.

Namaste.