Ingenmannslandet mellom kontroll og uvitenhet

Hvordan håndtere følelsene i en usikker tid, når fremtiden føles ute av din kontroll og uvitenhet skaper en konstant uro.

For litt over fem uker siden ble livet mitt snudd fullstendig på hodet da min ekskone brått og plutselig valgte å gå videre i livet sitt uten meg. Siden den dagen har det vært vanskelig å forholde seg til en tilværelse hvor følelsene svinger fra fremtidsoptimisme til dyp sorg, sinne, frykt, fortvilelse og fullstendig uvitenhet. Veien videre virker som et stort, uvitende hull hvor alt oppleves å være utenfor min kontroll, og hvor følelsene mine er tidvis overveldende. Jeg kjenner på en konstant uro som gjør meg tidvis uvel og kvalm, og som er i ferd med å spise meg opp fra innsiden. 

Det er som å stå i et ingenmannsland – uten å kunne gå fremover eller tilbake – fordi utfallet av skilsmissen ikke står og faller på mine valg. Uvitenheten gjør at jeg ikke våger å se fremover. Frykten for hva som kan komme, for det verste mulige utfallet, tar over for håpet om noe bedre. Jeg forsøker etter beste evne å tvinge meg selv til ikke å ta sorgene på forskudd, selv om hele kroppen skriker etter å finne svar på noe som ennå er usikkert.

Hvordan håndtere ingenmannslandet

Jeg tror ikke det finnes noen enkle løsninger for hvordan man skal takle en situasjon som den jeg befinner meg i, men gjennom de siste ukene har jeg forsøkt å finne små måter å takle denne stormen av følelser på. 

For det første forsøker jeg å akseptere at det er mye jeg ikke kan kontrollere akkurat nå. Jeg prøver å fokusere på de små tingene jeg faktisk kan styre. Noen ganger er det så enkelt som å gå meg en kort tur, dra til hytta for å få meg litt fjelluft, treffe familien min, være litt sosial med gode venner eller fokusere på jobben min. Selv de minste tingene gir meg en følelse av mestring når alt annet føles utenfor rekkevidde.

I tillegg jobber jeg beinhardt for å tillate meg selv å kjenne på alle de motstridende følelsene. Noen dager kjenner jeg meg optimistisk og klar til å gå videre. Andre dager er fylt med sorg og fortvilelse. Å akseptere at dette er en del av prosessen har hjulpet meg til å ikke føle meg så overveldet og motløs.

Mobilisere krefter til det nødvendige

Fra den første dagen i mitt nye liv bestemte jeg meg for at jeg skulle stå i jobben. Det var aldri et alternativ å gå til legen i håp om å få en sykemelding, selv om det tilsynelatende virker å være den enkleste utvei. Jeg har hele tiden vært overbevist om at det å mobilisere krefter til å levere på arbeidsforpliktelsene mine, har vært bedre for min mentale helse enn å tilbringe dagen under dyna og synes synd på meg selv. Det er på ingen måter enkelt. Etter hvert oppdrag er jeg derfor også fullstendig utmattet, slik jeg også blir etter sosial omgang med venner og familie. Samtidig er det verdt det.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Ikke la frykten vinne

Jeg jobber også kontinuerlig for å ikke la frykten for fremtiden overskygge det som faktisk kan komme. Selv om min skjebne ikke ligger på mine skuldre, forteller jeg meg selv at jeg fortsatt har en viss kontroll over hvordan jeg velger å reagere. Jeg kan forberede meg på forskjellige utfall uten å la frykten ta over livet mitt. Det er i slike brutale kriser du virkelig kan lære mye om deg selv og dine egne grenser. 

Det å være åpen om hvordan jeg har det er på en merkelig måte litt frigjørende. Det gjør det mer ekte, og det oppleves mer håndterbart når jeg velger å fortelle omverden om det. Jeg velger å tro at ved å dele min sorgprosess og følelse av maktløshet i dette ingenmannslandet, kan jeg kanskje bidra til å normalisere disse følelsene. Jeg tror det er mange som kjenner på det samme, men som ikke våger å være åpne om det.

Styrke i å være sårbar

Det å stå i en livskrise tvinger oss til å møte vår egen sårbarhet. Jeg har lært at det å erkjenne og akseptere denne sårbarheten ikke er et tegn på svakhet – tvert imot er det en kilde til styrke. Gjennom å dele mine egne erfaringer, håper jeg også å vise at det er mulig å finne styrke midt i kaoset.

Selv når alt virker ute av kontroll, har vi fortsatt muligheten til å velge hvordan vi håndterer de utfordringene vi møter. Det er ikke lett, og noen ganger er det skremmende. Men i dette ingenmannslandet mellom kontroll og uvitenhet, er det en styrke i å holde fast ved håpet om at bedre dager vil komme.

Fotograf: Ronny Solheim