Det ryktes at OpenAI og Jony Ive jobber med en ny, skjermfri AI-enhet kalt Gumdrop. En penn-lignende dings som skal hjelpe oss å være mer til stede og mindre avhengige av skjerm. Ideen er forlokkende. Men bak designet og narrativet ligger et maktspill som fortjener langt mer kritisk oppmerksomhet enn det får.
I fjor sommer skrev jeg om samarbeidet mellom Sam Altman og Jony Ive, og stilte spørsmål ved om dette virkelig var starten på en ny og mer menneskevennlig teknologiutvikling, eller bare nok et forsøk på å pakke gamle ambisjoner inn i ny form.
Den gang var prosjektet vagt. Nå har ryktene fått et navn. Gumdrop.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Navnet er uoffisielt, produktet er ikke bekreftet, men lekkasjene peker i samme retning. En fysisk, skjermfri AI-enhet. Kanskje formet som en penn. Kanskje ment å erstatte noe av det mobilen i dag gjør. Mindre distraksjon, mer nærvær, mer intensjon.
Det høres riktig ut. Nesten for riktig.
En pen idé med et ubehagelig bakteppe
Jeg har stor respekt for Jony Ive. Få designere har hatt større innflytelse på hvordan teknologi faktisk føles i menneskers hender. Ive har også vært uvanlig åpen om at mye av teknologien han har vært med på å skape, spesielt iPhone, har hatt utilsiktede og problematiske konsekvenser for vår mentale helse og oppmerksomhet.
Når Ive snakker om behovet for mindre skjerm og mer menneskelighet, lytter jeg.
Når Sam Altman gjør det samme, er jeg langt mer skeptisk.
For Altman har de siste årene vist et handlingsmønster som i langt større grad handler om å vinne enn å ta ansvar. OpenAI har beveget seg fra idealistisk forskningsprosjekt til kommersiell maktfaktor i rekordfart. Åpenhet har blitt erstattet av lukkede modeller. Sikkerhet og samfunnsansvar kommuniseres, men prioriteres ofte etter vekst, markedsandeler og investorinteresser. Det gjør intensjonene bak Gumdrop langt mindre uskyldige enn de fremstilles.
Skjermfri betyr ikke maktfri
Ideen om en skjermfri AI-enhet bør appellere til mange av oss. Jeg er ikke alene om å være lei av forstyrrelser, apper, sosiale medier-feeds og en kontinuerlig fragmentert oppmerksomhet. En penn signaliserer noe annet. Langsomhet. Tenkning. En forlengelse av hånden, ikke en konkurrerende virkelighet.
Men en AI som skal forstå deg, hjelpe deg og være kontekstbevisst, må nødvendigvis vite mye om deg. Hvor du er. Hva du gjør. Hva du sier. Hvem du er sammen med. Hva du skriver. Kanskje også hva du føler.
Med andre ord trenger ikke en skjermfri enhet bety at den er fri for overvåkning. Tvert imot.
Jo mer usynlig teknologien er, desto vanskeligere blir det å forstå hva som faktisk skjer i bakgrunnen. Og jo tettere den integreres i hverdagen, desto større blir makten til dem som kontrollerer infrastrukturen, modellene og dataflyten.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Altman vil eie grensesnittet til virkeligheten
Sett i et større perspektiv gir Gumdrop svært god strategisk mening for OpenAI. Hvis du kontrollerer AI-modellen, men ikke grensesnittet, er du sårbar. Det har også gjort OpenAI avhengig av Apple, Google og de andre plattformgigantene. En egen fysisk enhet løser dette. Den gir direkte tilgang til brukerens liv, kontekst og data. Ikke via en skjerm du deler med hundre andre apper, men via et dedikert objekt. Alltid nær. Alltid tilgjengelig.
Dette handler ikke primært om velvære eller tilstedeværelse. Det handler om kontroll over neste plattformskifte. Og det er her Sam Altman skiller seg tydelig fra Jony Ive. Mens Ive er opptatt av hvordan teknologi påvirker mennesker, er Altman opptatt av hvem som vinner når AI-teknologien tar over stadig mer av våre liv.
Har vi lært noe av AI Pin?
Vi har nylig sett hvordan dette kan gå galt. Humane AI Pin lovet mye av det samme. Skjermfrihet. Kontekstforståelse. Et nytt forhold til teknologi. Resultatet var et produkt som ikke fungerte godt nok, ikke løste reelle behov og som raskt ble et symbol på teknologisk ønsketenkning. Ironisk nok var Sam Altman en av Humanes største investorer.
Det burde gjøre oss ekstra varsomme. Ikke fordi Gumdrop nødvendigvis vil feile, men fordi historien viser hvor lett det er å undervurdere kompleksiteten i å endre menneskelig atferd med maskinvare alene.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Det avgjørende spørsmålet
Spørsmålet er derfor ikke om Gumdrop er en penn, en knapp eller noe helt annet. Det avgjørende spørsmålet er om dette er et prosjekt som først og fremst er designet for å gi mennesker mer kontroll over teknologien, eller for å gi OpenAI mer kontroll over menneskers hverdag?
Forskjellen er subtil i markedsføringen, men enorm i konsekvensene.
Jeg håper Jony Ive får gjennomslag for sine intensjoner. Jeg håper dette blir et prosjekt som faktisk tar mental helse, tilstedeværelse og menneskelig verdighet på alvor. Men så lenge Sam Altman sitter i førersetet, er det stor grunn til å være kritisk. Ikke fordi teknologien er farlig i seg selv, men fordi maktkonsentrasjon alltid er det.
Gumdrop kan bli starten på noe nytt, eller bare enda et steg mot en fremtid der AI vet mer om oss enn vi selv gjør.
Og denne gangen bør vi stille de vanskelige spørsmålene før, ikke etter lanseringen.
