«Det Jonas Gahr Støre ikke sa»

Jonas Gahr Støre holdt en trygg, velformulert nyttårstale. Men like viktig som det som blir sagt i en slik tale, er det som ikke blir sagt. Og der ligger utfordringen jeg må ta opp.

Endelig er Teknologitrender tilbake igjen, etter at jeg satte den på pause gjennom hele 2025. Hver mandag fremover vil jeg se nærmere på de viktigste nyhetene og sakene relatert til nasjonale og internasjonale teknologinyheter jeg mener det er viktig å oppdatere seg på – for å være best mulig forberedt på fremtiden. 

For årets første episode skal det handle om statsministerens nyttårstale. Og bare så det er sagt; jeg har ingen intensjon om å være pirkete for pirkets skyld. 

Du finner Teknologitrender på din favoritt podkast-spiller, som blant annet Acast, Apple Podcaster, Overcast, TuneIn Radio, Spotify, Google Podcasts, Podimo og PodMe.

«Det Jonas Gahr Støre ikke sa»

Jonas Gahr Støre holdt en trygg, velformulert nyttårstale. En tale om fellesskap, beredskap og de som «bærer tryggheten» i hverdagen. Men like viktig som det som blir sagt i en slik tale, er det som ikke blir sagt. Og der ligger utfordringen jeg må ta opp.

La meg først sitere én ting han faktisk sa, fordi det er relevant: statsministeren peker på at «vi står midt i en digital revolusjon, der algoritmer, kunstig intelligens og ulike plattformer følger oss og former oss», og at dette gjør det viktigere enn noensinne å være våkne som foreldre, lærere og samfunn. Det er et riktig og nødvendig punkt, men det er også nettopp derfor hullet i talen blir så synlig.

For talen handler mye om trygghet, forsvar, helsepersonell, lærere og frivillighet. Alle viktige og riktige grupper å takke. Men den nevner nesten ikke næringslivet og de som skaper grunnlaget for velferden med ett ord. 

Det handler ikke om applaus. 

Det handler om realitetserkjennelse: hvem skaper skatteinntektene som finansierer helsevesen, skole og forsvar? 

Hvem tar risikoen for å starte og drifte virksomheter i norske lokalsamfunn? 

Dette punktet blir overhodet ikke adressert.

La meg bruke to korte reaksjoner som fanget det jeg mener er problemet. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Støre overser hvordan verdiskapningen faktisk oppstår

Økonomiprofessor Glenn Agung Hole skrev på Facebook at talen er retorisk trygg og korrekt, og nettopp derfor blir «det som mangler» så vanskelig å overse. Han peker på at entreprenørene, familiebedriftene og små og mellomstore virksomheter får ingen eksplisitt anerkjennelse. Dette er ikke bare symbolpolitikk. Det er å overse hvordan verdiskapingen faktisk oppstår.

Eirik Furuseth fra Finansco gikk videre på sin Facebook-profil, og brukte byggingen av regjeringskvartalet som eksempel på en systemsvikt. En kultur der politiske valg ikke kobles til økonomisk ansvarlighet, hvor Eirik spør om det er forsvarlig å snakke om nasjonal motstandskraft uten å se på økonomisk bærekraft og eierskap. Begge disse kommentarene treffer et kjernespørsmål.

Når fellesskapet løftes frem, må vi også diskutere bærebunnen som gjør fellesskapet mulig.

Men så tilbake til teknologi-vinkelen. 

Ingen ord om de teknologiske endringene

Greit nok nevner Støre algoritmer og kunstig intelligens. Poenget mitt er ikke at han ikke har ord for de teknologiske endringene. Poenget er at talen ikke gjør det videre. Talen hans kobler ikke den digitale revolusjonen til arbeidslivets og næringslivets utfordringer, og det er nettopp her det begynner å gjøre vondt for dagens unge.

Hvorfor? Fordi teknologien endrer arbeidsmarkedet fundamentalt. Jobber blir automatisert, nye jobber krever andre ferdigheter, og unge som entrer arbeidsmarkedet i dag møter både strukturelle barrierer og økt konkurranse. Ikke minst fra algoritmer og plattformer som endrer hvordan arbeid vurderes og organiseres. 

Samtidig ser vi at kapital og kompetanse er mer mobile enn før. Norske gründere og eiere vurderer i større grad om de skal bygge her eller et annet sted. Dette er ikke en fjern bekymring, men et direkte konkurranse- og beredskapsspørsmål.

 

Se til slutt på tallene

En fersk Norstat-undersøkelse gjort for Frende Forsikring, som ble publisert på NTB 2. januar, viser at hele 8 av 10 unge er bekymret for 2026. 

• 85 prosent blant 18–30-åringene sier de er urolige, særlig for egen økonomi og psykisk helse. 
• 3 av 5 i samme gruppe er bekymret for privatøkonomien, og 
• 2 av 5 for psykisk helse. 

Dette er ikke trivielt. Det forteller oss at unge i økende grad opplever usikkerhet rundt jobb og inntekt, nettopp de faktorene en tale om nasjonal trygghet bør berøre konkret.

På bakgrunn av det manglet – kort oppsummert – følgende: 

1. En tydelig kobling mellom teknologi og arbeidsliv. Ikke bare at «algoritmer finnes», men hva gjør vi for å sikre at unge får ferdigheter, arbeidsplasser og overgangsordninger i et arbeidsmarked formet av AI?
2. En anerkjennelse av privat verdiskaping og entreprenørskap som samfunnets bærebjelke. Når staten snakker om beredskap og økonomisk bærekraft uten å løfte de som skaper verdiene, mister vi et viktig perspektiv.
3. Konkrete politiske grep. Hvilken nasjonal strategi har vi for konkurransekraft i en verden der kapital og kompetanse flytter seg? Hvordan sikrer vi ansvarlig AI-implementering i privat og offentlig sektor, og hvordan beskytter vi arbeidstakere og unge mot de verste sosiale effektene?

Det jeg ber om – og ønsker meg for 2026 – er at vi i økende grad snakker mer sammen, og da mindre om symboler og mer om sammenhengen mellom teknologisk endring, økonomisk bærekraft og folks mulighet til å jobbe og leve trygt.

En nyttårstale bør vise retningen.

Den bør ikke bare anerkjenne de som bærer tryggheten i dag, men også den grunnmuren som gjør at tryggheten blir mulig i morgen.

I boken Mennesket og Maskinen skrev jeg nettopp for å løfte denne grunnmuren fram. Ikke som nostalgi, men som et krav om at politisk retorikk må møte realitetene i arbeidslivet. 

Boken handler om hvordan teknologisk endring, og særlig kunstig intelligens, ikke bare omformer oppgavene vi gjør, men også utfordrer det som gir livet vår mening, inkludert arbeidets rolle hva gjelder vår identitet, mestring og fellesskap. 

Jeg skrev den fordi jeg mener arbeidslivet er selve hjertet i et samfunn som skal være både rettferdig og robust, fordi det er gjennom arbeid folk skaper verdier, betaler skatt og finner formål. 

Derfor fortjener «kampen mot maskinene» i fremtidens arbeidsliv å bli nevnt i en tale om nasjonal trygghet. 

Arbeid er så mye mer enn lønn: det sier hvem vi er, gir oss en grunn til å stå opp om morgenen, og er ofte kilden til den lykke og mestringsfølelse vi søker. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

 

Det slo meg ekstra tydelig da jeg lørdag 3. januar så Lars Berrums nye NRK-serie Tabu. I første episode handlet det om mennesker med Tourettes syndrom. Her var fellesnevneren at muligheten til å delta i arbeidslivet var avgjørende for følelser av verdighet, mestring og glede. 

Når statsministeren snakker om trygghet og fellesskap uten å løfte dem som skaper arbeidsplassene og verdiene, mister talen en grunnleggende dimensjon av hva det er vi forsøker å bevare.

Send meg en e-post eller en kommentar, så tar jeg det gjerne videre – både her i podkasten og på HansPetter.info. 

Velkommen tilbake og takk for at du hørte på Teknologitrender. 

Hvis du likte dette, del gjerne episoden. 

Fremover vil jeg ta for meg det jeg mener var ukens viktigste teknologinyheter. I mellomtiden ønsker jeg deg en god arbeidsuke.