Historien har allerede dømt plattformene. Nå gjenstår dommen over oss
Vi liker å tro at vi er selvstendige. At vi står imot press. At vi sier ifra når noe skurrer. Likevel viser historien, forskningen og feeden vår det samme: Vi går i takt. Og vi gjør det raskere enn noen gang.
«Vi gjorde bare som de andre»
Dette er ubehagelig lesning. Det er meningen.
For vi har sett det før.
Under andre verdenskrig deltok millioner av helt vanlige mennesker i et system som systematisk utryddet jøder. Etterpå forklarte mange seg med at de fulgte ordre. At alle andre gjorde det samme. At det var slik samfunnet fungerte. Sosialpsykologien har i ettertid forsøkt å forstå hvordan dette var mulig. Eksperimenter har vist at vanlige mennesker var villige til å påføre andre det de trodde var farlig smerte dersom en autoritet ba dem om det. Det har lenge blitt dokumentert hvor lett vi bøyer oss for flertallet, selv når flertallet åpenbart tar feil. At vi kobler ut våre egne moralske sperrer gjennom mekanismer som ansvarsfraskrivelse og språklig forskjønning.
Det handlet ikke om monstre. Det handlet om mennesker.
De samme mekanismene finner vi igjen i helt andre sammenhenger.
Jeffrey Epstein omgikk en global elite av politikere, næringslivsledere og kjendiser lenge etter at det var kjent at han var dømt for seksuelle overgrep. Nettverkene besto. Relasjonene besto. Tilgangen og statusen veide tyngre enn den ubehagelige realiteten. Dette er ikke en påstand om hva enkeltpersoner visste eller ikke visste. Det er en observasjon av et mønster som viser hvor stor kostnaden er å bryte ut av lukkede miljøer med høy sosial kapital. Gruppetekning oppstår nettopp i slike miljøer. Harmoni og lojalitet prioriteres over kritikk.
Og så har vi det mer trivielle, men likevel avslørende.
Joachim Triers film Affeksjonsverdi mottar nominasjon etter nominasjon. Kritikerne hyller. Feedene fylles av begeistring. Og den som sier at filmen var kjedelig, risikerer å bli møtt med latterliggjøring og hat i sosiale medier. Flere har fortalt meg at de kun våger å innrømme på tomannshånd at de ikke likte filmen. Offentlig tier de.
Det er her fenomenet «spiral of silence» blir relevant. Når vi opplever at vår mening er i mindretall, velger vi stillhet for å unngå sosial isolasjon. Dermed blir den dominerende fortellingen enda sterkere.
Det samme så vi også med 67-memen. En meningsløs trend som spredte seg i rekordfart. Ikke fordi den var dyp. Ikke fordi den var viktig. Men fordi systemene belønnet reaksjon. Jeg skrev den gang at poenget ikke var selve memen, men maskineriet bak. Reaksjon ble viktigere enn mening. Deltakelse viktigere enn refleksjon.
Fra folkemord til filmpriser. Fra overgrepsskandaler til memer.
Ikke like alvorlige hendelser. Samme menneskelige mekanismer.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Vi foretrekker å være på innsiden
Flokkmentalitet handler ikke bare om frykt. Den handler om tilhørighet. Evolusjonært har det vært farlig å stå utenfor gruppen. Å bli utstøtt har historisk betydd redusert sjanse for overlevelse. Hjernen vår reagerer fortsatt på sosial avvisning som om det var en fysisk trussel. Det er derfor det gjør vondt å bli motsagt i offentligheten. Det er derfor det er enklere å nikke enn å protestere. Det er derfor investorer kaster seg på neste boble, enten det er tulipaner, dotcom, NFTer eller memebaserte kryptovalutaer. Ikke fordi alle er dumme. Men fordi alle ser at de andre tjener penger. Frykten for å stå utenfor er sterkere enn frykten for å ta feil.
I dag ser vi det samme med nye teknologier. Man må bruke dem. Man må henge med. Man må være relevant. Det er nesten rørende hvor lite kritisk vi møter det som fremstår som uunngåelig.
Vi er flokkdyr. Punktum.
Algoritmene som holder takten
Det nye er ikke at vi går i takt. Det nye er at takten styres og forsterkes i sanntid.
Forskning viser at falske nyheter sprer seg raskere og bredere enn sanne på sosiale plattformer. Ikke primært på grunn av roboter, men på grunn av mennesker som deler det som vekker sterke følelser. Plattformenes forretningsmodell optimaliserer for engasjement. Sinne, sjokk og begeistring konverterer.
Algoritmene gjør flokkmentaliteten målbar. De registrerer hva vi klikker på, hva vi liker, hva vi deler. De belønner det som får reaksjoner. Det som allerede trender, får mer synlighet. Det som utfordrer konsensus, kan forsvinne i støyen.
Clickbait ble til ragebait. Polarisering ble en forretningsmodell.
Flokken har alltid eksistert. Nå har den fått steroider.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Dette er bevisst konfronterende
Hvis du synes denne teksten er tabloid, er det ikke tilfeldig. Overskriften provoserer. Ingressen strammer til. Referansene til nazismen og Epstein skaper ubehag. Det er slik algoritmene fungerer. Det er slik vi fungerer. Vi reagerer sterkere på det som truer vår selvforståelse.
Denne teksten bruker de samme mekanismene den kritiserer.
Ikke for å manipulere, men for å illustrere.
Vi må slutte å tro at flokkmentalitet er noe som gjelder de andre. Det gjelder oss. Når vi tier fordi alle andre jubler. Når vi deler fordi alle andre deler. Når vi angriper den som bryter rytmen.
Å erkjenne det er første steg.
Det neste er å bygge et samfunn som tåler uenighet. Som belønner kritiske spørsmål fremfor konform begeistring. Som regulerer plattformer som tjener penger på å forsterke våre svakheter.
Vi liker å tro at vi tenker selv.
Det gjør vi bare hvis vi av og til våger å stå alene.
Bilde: Midjourney
