I et samfunn preget av kontinuerlig oppussing, støy og stimuli, har stillheten blitt en sjelden ressurs. Ikke bare et fravær av lyd, men et nødvendig pusterom for hodet, kroppen og tilstedeværelsen.
Misforstå meg rett – jeg elsker den nye leiligheten min og det nye livet mitt på Frogner. Men det er én ting jeg savner, og det er stillhet. Ikke i overført betydning, men konkret. Fysisk. Gjennomtrengende.
Helt siden jeg flyttet inn i desember 2024 har støy vært en mer eller mindre konstant faktor. Først fra et nærliggende byggeprosjekt hvor det bankes og bores med imponerende utholdenhet. Lastebiler, spregnings-alarmer og boring er blitt del av morgenrutinen.
Så startet en nabo et flere måneder langt prosjekt med å totalrenovere hele leiligheten. Og når de snart er ferdig, er en annen nabo i gang med oppussing av sitt bad, hvilket inkluderer den karakteristiske lyden av et gulv som pigges opp. På toppen av det hele kan jeg «nyte» den daglige klirringen av metall og tomme vinflasker som kastes inn i gjenvinningsstasjonen rett over gaten.
Støyen har blitt «bakgrunnsmusikken» til hverdagen. Den setter seg. I kroppen. I nervesystemet. I konsentrasjonen. Og jeg kjenner det særlig nå som våren har kommet, og jeg vil ha vinduer og balkongdører åpne – for å slippe inn den friske luften, selv om det betyr at jeg samtidig slipper inn byens støy.
Der jeg tidligere kunne finne ro og stillhet i eneboligen på kanten av Nordmarka, må jeg nå bevisst oppsøke den. Og det gjør jeg. Jeg mediterer. Jeg går turer i fjellet. Jeg puster fra magen. Jeg kobler meg fra skjermene og inn i naturen. Ikke fordi det er trendy, men fordi det er nødvendig. A
lternativet – som så mange andre gjør – er å bruke hodetelefoner med ANC (Aktiv støydemping) for redusere lydforurensingen. Det er – mildt sagt – en trist realitet.
Støy som stress
Vi må ikke undervurdere hva støy gjør med oss. Forskning viser at vedvarende lydforurensning påvirker både hjerterytme og søvn. Kroppen reagerer på støy som på fare – med økt kortisol, uro og redusert evne til å slappe av. Vi blir overstimulerte og underernærte mentalt. Ikke fordi vi mangler informasjon, men fordi vi mangler rom til ro.
Derfor kjenner jeg mer og mer på behovet for stillhet. Ikke som tomhet, men som tilstedeværelse. Stillheten i naturen er ikke død. Den er full av liv. Av vind gjennom trærne. Av fuglesang. Av egne tanker som får plass til å komme frem. Av pust som går jevnt. Av en ro kroppen min gjenkjenner og trenger.
Stillhet som motstand
Det er paradoksalt, men kanskje sant: stillhet har blitt en luksusvare. Og som all annen luksus må vi jobbe for å finne den – og verne om den når vi gjør det. Jeg har skrevet før at stillhet er naturens analoge monopol. Det er en sannhet som bare blir mer og mer gjeldende i dagens heseblesende og støyende samfunn. Et samfunn som er konstant oppussingsmodus – bokstavelig og i overført betydning. Vi oppdaterer, forbedrer, renoverer og optimaliserer. Men hva med å skru ned? Hva med å gi oss selv lov til å eksistere i det som ikke bråker?
Stillhet er ikke en pause. Det er en nødvendighet. En mental detox. En emosjonell omstart. En motstand mot et samfunn som hele tiden vil ha mer av oss.
Og for min del er det også en påminnelse. En påminnelse om at jeg må åpne vinduene – ikke bare for frisk luft, men for muligheten til å lytte innover.
Og det er sannelig ikke enkelt.
(Joda, jeg kan selvsagt flytte. Men det har jeg ikke lyst til. Jeg elsker tross alt å bo i den nye leiligheten min på Frogner. Men det er lov å savne stillhet allikavel.)
