Den siste tids AI-debatt i Aftenposten handler ikke bare om teknologi og språk, men om presseetikk. Når navngitte personer mistenkeliggjøres uten dokumentasjon og uten samtidig imøtegåelse, reises grunnleggende spørsmål om hvordan Vær Varsom-plakaten praktiseres i møte med ny teknologi.
De siste ukene har Aftenpostens debattspalter vært arena for en opphetet diskusjon om kunstig intelligens og språk. I en kronikk publisert i avisen hevdet professor Petter Bae Brandtzæg at kronikker signert Asle Toje og Paul M. H. Buvarp i betydelig grad bar preg av å være skrevet med hjelp av kunstig intelligens. Påstandene ble begrunnet med språklige og stilistiske kjennetegn som etter Brandtzægs vurdering «utløste KI-alarm».
Buvarp svarte senere i Aftenposten og avviste anklagene. I etterkant har også andre bidratt til debatten, blant dem Aksel Braanen Sterri, som påpekte betydningen av at det finnes en tydelig og ansvarlig avsender, uavhengig av hvilke verktøy som er brukt i skriveprosessen.
Dette handler ikke om hvorvidt kunstig intelligens påvirker språk. Det gjør den, og det er et legitimt og viktig tema. Dette handler heller ikke om enkeltpersoners intensjoner, men om presseetikk, og om hvilket ansvar redaktørstyrte medier har når mistanke om andres redelighet publiseres uten dokumentasjon.
For her er det grunn til å stille et mer prinsipielt spørsmål om slike publiseringer bidrar til å styrke offentlighetens forståelse og tillit, eller om de risikerer å undergrave nettopp det pressen er satt til å beskytte?
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Anklager og samtidig imøtegåelse
Vær Varsom-plakaten er det presseetiske regelverket som alle redaktørstyrte medier i Norge er forpliktet til å følge. Den er utviklet av pressen selv, nettopp for å sikre en fri, ansvarlig og tillitsbasert offentlighet. Plakaten skal verne enkeltmennesker mot urimelige overtramp, samtidig som den beskytter pressens legitimitet og samfunnsrolle. Det er Pressens Faglige Utvalg (PFU) som vurderer om mediene bryter disse prinsippene, og som fungerer som pressens eget selvjustisorgan.
Et av de mest sentrale prinsippene i Vær Varsom-plakaten er retten til samtidig imøtegåelse. Punkt 4.14 slår fast at personer som utsettes for sterke beskyldninger, skal, så langt det er mulig, få adgang til å svare samtidig som anklagen publiseres. Dette gjelder også når beskyldningene fremsettes indirekte, gjennom antydninger, sannsynlighetsvurderinger eller mistanke.
Når navngitte personer tilskrives handlinger som kan sette deres faglige redelighet og integritet i tvil, utløses dette kravet. At svar publiseres i etterkant, opphever ikke behovet for samtidig imøtegåelse. Prinsippet er ment å beskytte både de berørte og offentligheten mot at anklager får virke uimotsagt, og mot at mistanke etableres som sannhet før den er etterprøvd.
Mistanke, insinuasjon og saklighet
Vær Varsom-plakatens punkt 4.1 pålegger mediene å utvise saklighet og omtanke i innhold og presentasjon. Punkt 4.4 advarer mot bruk av insinuasjoner som kan skape et urimelig inntrykk.Når språklige kjennetegn brukes som grunnlag for å mistenkeliggjøre navngitte personer, uten etterprøvbar metode eller dokumentasjon, beveger man seg fra analyse til antydning.
Det presseetiske problemet oppstår ikke fordi kunstig intelligens diskuteres, men fordi mistanken gis en form som kan fremstå som sannsynliggjort, til tross for at den eksplisitt ikke kan bevises. I et informasjonslandskap der mistanke i seg selv har stor spredningskraft, er dette særlig alvorlig.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Skillet mellom fakta og vurdering
Vær Varsom-plakatens punkt 3.2 stiller krav til tydelig skille mellom faktiske opplysninger og kommentarer. Når en tekst presenteres som faglig analyse, men bygger på subjektive vurderinger av stil og språk, kan dette skillet bli uklart for leseren. Bruk av akademisk autoritet forsterker dette ansvaret. Når vurderinger fremstår som faglige konklusjoner uten dokumenterbar metode, øker risikoen for at publikum oppfatter spekulasjon som etterrettelig kunnskap.
Identifisering og skadepotensial
Vær Varsom-plakatens punkt 4.7 pålegger mediene å vurdere om identifisering er nødvendig, og om den står i rimelig forhold til sakens allmenne interesse.
Diskusjonen om hvordan kunstig intelligens påvirker språk og samfunn kunne vært ført uten å identifisere enkeltpersoner. Når identifisering likevel skjer, øker skadepotensialet betydelig, særlig når påstandene berører redelighet og integritet. Dette skjer i en tid der mistanke sprer seg raskere enn korreksjoner, og der senere nyanseringer sjelden når like langt som den opprinnelige påstanden.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Presseetikk i en tid preget av teknologisk mistillit
Vær Varsom-plakaten er ikke til hinder for kritisk debatt. Den er et rammeverk som skal sikre at kritikken ikke selv bidrar til å svekke tilliten til offentligheten.
I en tid der kunstig intelligens gjør det mulig å betvile både ekte og falskt innhold, har redaktørstyrte medier et særlig ansvar. Når alt kan være kunstig, kan også alt avvises. Dersom mistanke blir metode, risikerer offentligheten å bevege seg bort fra dokumentasjon og ansvar, og over mot sannsynlighet og magefølelse. Det er nettopp i slike tider at presseetikken er viktigst.
Et ansvar som ikke kan outsources
Redaktørstyrte medier forvalter ikke bare ytringsrommet, men også tilliten til det. Når presseetiske prinsipper tøyes i møte med ny teknologi, kan konsekvensen bli at publikum mister orienteringsevne snarere enn at man får økt innsikt.
Å diskutere kunstig intelligens kritisk er nødvendig. Å gjøre mistanke til redaksjonelt virkemiddel er det ikke. Derfor bør denne saken ikke bare føre til videre debatt om kunstig intelligens, men også til en grundig refleksjon i mediene selv om hvordan Vær Varsom-plakaten skal forstås og praktiseres i en tid der språk, sannhet og ansvar er under sterkt press.
En «justert» versjon av denne kronikken ble først publisert i Journalisten.no 10. februar.
Bilde: Midjourney
