
30 år med internett-teknologi: En reise fra internettets begynnelse til dagens digitale samfunn
Sosiale medier er fascinerende. Fascinerende i den forstand at det blottlegger på mange måter hvordan vi mennesker tenker, tror, mener og forholder oss til hverandre på, og ikke minst, hvordan vi forholder oss til fakta.
Vi har for lengst beveget oss inn i et “post-faktisk”, “post-fakta”, “post-sannhets”-samfunn, hvor det er følelsene som rår over fakta. Og det med god hjelp fra algoritmene til Mark Zuckerberg.
Det er ikke bare fascinerende, det er også svært skremmende og skummelt.
Det som også fascinerer meg, og som henger tett sammen med overgangen fra et faktabasert, til et følelsesbasert samfunn, som vi virkelig opplever hver dag i tilknytning til korona-pandemien, og enkelte folks valg om å ikke la seg vaksinere, er fremveksten av diverse fenomener, tendenser, konsekvenser, syndromer og effekter.
Og i den anledning vil jeg se nærmere på Dunning-Kruger-effekten.
Jeg har kjent igjen effekten i sosiale medier, og da mest av alt på Facebook, men inntil nylig hadde jeg ikke fått med meg navnet; Dunning-Kruger.
Og effekten jeg tenker på, er …. og la meg være litt forsiktig her … enkelte menneskers evne til å overvurdere sine egne evner og kompetanse. Sagt på en annen måte; evnen til å drive selvbedrag på sin egen kompetanse.
Her har man på mange måter flere varianter av selvbedrag. I den ene siden av skalaen finner vi bedragersyndromet, på engelsk imposter syndrome, som jeg selv kjenner på i hverdagen, ikke minst når det handler om å holde foredrag. Kort fortalt; frykten for å bli avslørt som inkompetent.
Fenomenet ble første gang presentert i 1978 av Pauline R. Clance og Suzanna A. Imes. Og i motsetning til Dunning-Kruger-effekten, som jeg snart kommer til, er det, skal jeg tro forskningen, først og fremst kunnskapsrike og intelligente mennesker som rammes av bedragersyndromet.
På den andre siden av skalaen, finner vi Dunning-Kruger-effekten, som har fått sitt navn etter David Dunning og Justin Kruger, som i 1999 beskrev hvordan “de som er inkompetente har liten innsikt i sin egen inkompetanse”.
Legg så til “confirmation bias” eller på norsk bekreftelsesskjevhet, som enkelt forklart handler om vår egen tendens til å søke etter, tolke, favorisere og huske informasjon og kunnskap som mest av alt bekrefter eller støtter det vi tror på.
Og hvis du for eksempel tror at Covid-19-vaksinen er myndighetenes måte å kontrollere oss på, at Bill Gates vil implantere 5G-chip-er i oss via vaksinen for å overvåke oss, og at det er til syvende og sist jødene som står bak det hele, godt hjulpet av reptil-aliens fra en annen (flat) planet, så er det ikke vanskelig i dag å finne mengder av informasjon på internett som bekrefter akkurat dette.
Og når eksperter hevder det motsatte, etter at din egen “confirmation bias” har fortalt deg hva som er “din sannhet”, så sparker Dunning-Kruger-effekten inn i tillegg.
Dunning og Kruger karakteriserer dem som om de har blitt rammet av en dobbel forbannelse; Ikke bare har de ikke peiling, men de har ikke peiling på at de ikke har peiling.
På godt norsk ubevisst inkompetent, samtidig som man er overbevist om at ens egen inkompetanse er korrekt.
Og her sparker Facebook sine algoritmer til så det synger i mellomgulvet.
For det er det her som skaper engasjement. Og algoritmene elsker polarisert innhold. Og innhold som skaper masse følelser engasjerer vi oss mest av alt i.
Nå er ikke bekreftelsesskjevhet og Dunning-Kruger-effekten alene om å skape engasjement i sosiale medier om Covid-19. Du har også de som “lider av” selektiv perspepsjonsskjevhet og optimimismeskjevhet. Sistnevnte handler om personer som tror at de selv er mindre sannsynlig disponert for å oppleve en negativ hendelse. Som for eksempel er tilfellet med anti-vaksere som angrer seg der de ligger dødssyke på intensivavdelingen, og som uttaler seg i mediene etterpå at “nå vet de så mye bedre”.
Fenomenet blir også omtalt som urealistisk og komparativ optimisme.
De er jo for øvrig de heldigste blant de urealistiske optimistene. Det finnes veldig mange som har måttet bøte med livet sitt, fordi de stolte mer på sine egne følelser enn på fakta fra ekspertene.
For å sitere Dunning og Kruger; – Uten et visst nivå av selvbevissthet kan ikke en person objektivt vurdere sine egne evner eller inkompetanse.
Som nevnt tidligere har vi Dunning-Kruger-effekten på den ene siden og bedragersyndromet på den andre. Albert Einstein sa i sin tid at “jo mer jeg lærer, jo mer blir jeg klar over alt jeg ikke vet”. Da er man i det minste bevisst sin egen inkompetanse og den selvbevisstheten er avgjørende.
Jeg er bevisst min egen inkompetanse når det kommer til vaksiner og virus, og velger å stole på rådene fra et mer eller mindre samlet globalt sett av eksperter som forteller meg at det å ta vaksinen er den beste veien ut av pandemien.
De ubevisste inkompetente velger å stole mer på egen overbevisning, egne følelser og “alternative sannheter”. Og via internett og sosiale medier blir deres egen bekreftelsesskjevhet både bekreftet og forsterket.
Og når vi i tillegg vet fra forskning at kun 1 av 10 ser ut til å endre sin mening eller oppfattelse av noe som blir delt og diskutert i sosiale medier, så er det faktisk best, hvis målet er å få anti-vakserne på bedre tanker (les:vaksinere seg), å ikke diskutere Covid-19 med dem.
Engasjementet vil få Facebook-posten til å gå enda mer viralt. Enda flere – fra begge sider av “sannheten” vil hekte seg på – Mark Zuckerberg vil tjene enda mer penger, mens anti-vakserne vil bli enda mer sikker på sin egen ubevisste inkompetanse, og de som er pro-vaksine vil bare bli enda mer oppgitt og forbanna.
Masse bortkasta tid, masse bortkasta følelser og enda lengre unna målet om å få alle som kan bli vaksinert, vaksinert.
Man skulle jo egentlig ha trodd at med tilgang til så mye informasjon og kunnskap som vi mennesker har i dag, som følge av internett, så ville diverse syndromer, fenomener og effekter vært borte. Fjernet fra jordens overflate.
I stedet ser vi det motsatte. Aldri før har så mange mennesker på jorden trodd at den var flat. Aldri før har så mange mennesker som i dag falt for alskens konspirasjonsteorier.
Det er helt greit å stille kritiske spørsmål til det man blir eksponert for. Som det er å stille kritiske spørsmål til vaksiner og regjeringers håndtering av pandemien, osv.
Men på den kunnskapsreisen er det viktig å være bevisst sin egen inkompetanse og kritisk, ikke minst, til hvilke kilder man velger å tro på.
Ved å ikke overvurdere vår egen kompetanse, kan vi oppheve den doble Dunning-Kruger-forbannelsen mange av oss ser ut til å være under;
At man ikke har peiling.
Og at man ikke har peiling på hva man ikke har peiling om.