Den virkelige AI-debatten handler ikke om teknologi, men om alle som kan bli overflødige

Influencer og AI-gründer Oskar Westerlin mener nordmenn undervurderer hvor dramatisk kunstig intelligens vil endre arbeidslivet. På ett viktig punkt har han helt rett. Problemet er at analysen stopper akkurat der konsekvensene for samfunnet begynner.

I VG skriver influenser og gründer Oskar Westerlin at nordmenn sover i møte med kunstig intelligens. Han oppfordrer oss til å ta teknologien i bruk, lære den, eksperimentere med den og forstå hvor kraftig den faktisk er. 

På ett viktig punkt er jeg helt enig med ham.

Hvis Norge skal bevare konkurransekraften i en verden der kunstig intelligens blir stadig mer sentral, kan vi ikke møte utviklingen med treghet, skepsis eller passivitet. Teknologien vil uansett bli en del av infrastrukturen i arbeidslivet vårt, enten vi liker det eller ikke.

Men samtidig er det noe fundamentalt som mangler i denne typen analyser.

For diskusjonen om kunstig intelligens stopper altfor ofte ved individets produktivitet. Den stopper ved spørsmålet om hvordan én person kan gjøre mer arbeid raskere. Den stopper ved hvordan gründere, konsulenter og kunnskapsarbeidere kan bli mer effektive.

Det er i det øyeblikket analysen stopper der at den virkelige diskusjonen burde begynne.

For når én person kan gjøre jobben til fem, handler ikke konsekvensene lenger bare om teknologi. Da handler det om samfunnet vi skal være en del av. 

Historien om én som gjør jobben til fem

Westerlin beskriver hvordan kunstig intelligens kan gjøre det mulig for én person å gjøre jobben til fem. Den typen formuleringer har blitt stadig vanligere i teknologibransjen det siste året, og flere teknologiledere har kommet med lignende spådommer.

Blant annet har Microsofts AI-sjef Mustafa Suleyman uttalt at kontorjobbene vil dø i løpet av de neste 18 månedene. Slike utsagn skaper naturlig nok overskrifter og bidrar til å forsterke følelsen av at vi står foran et brått og dramatisk skifte i arbeidslivet.

Samtidig viser historien at tekoligarkene ofte overvurderer hvor raskt slike endringer faktisk skjer i praksis. Spådommer om teknologiens umiddelbare konsekvenser har mange ganger vist seg å være både for bastante og for tidlige.

Men selv om tidslinjen er usikker, er retningen vanskelig å misforstå.

Kunstig intelligens vil gjøre mange arbeidsoppgaver langt mer effektive. Den vil gjøre det mulig å analysere raskere, skrive raskere, programmere raskere og automatisere stadig flere oppgaver som tidligere krevde menneskelig kompetanse. Det betyr ikke nødvendigvis at alle jobber forsvinner, men det betyr at behovet for menneskelig arbeid i mange sektorer gradvis vil bli mindre. Og det er her diskusjonen beveger seg fra teknologi til samfunn.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Mikrooptimisme møter makrovirkelighet

Mange av de mest entusiastiske stemmene i AI-debatten kommer fra gründere, investorer og teknologientusiaster. Det er ikke overraskende. De lever midt i innovasjonen, bygger selskaper og opplever på kroppen hvordan teknologien kan gjøre dem mer effektive.

Fra dette perspektivet fremstår kunstig intelligens først og fremst som et kraftig verktøy for individuell produktivitet. Det er et klassisk mikroøkonomisk perspektiv.

For den enkelte entreprenør eller kunnskapsarbeider handler AI om hvordan man kan produsere mer på kortere tid. Det handler om å skrive bedre kode, analysere større datamengder, utvikle produkter raskere og bygge virksomheter med færre ansatte.

Alt dette er i utgangspunktet positivt. Men det samme perspektivet sier svært lite om hva som skjer når millioner av mennesker opplever den samme produktivitetsøkningen samtidig.

Hvis én person kan gjøre jobben til fem, betyr det i praksis at fire personer ikke lenger trengs for å produsere den samme verdien. Dette er ikke en moralsk vurdering, men ren økonomisk logikk. Og det er nettopp her AI-debatten blir langt mer krevende enn mange teknologientusiaster liker å innrømme eller har tenkt over.

Teknologieliten tenker ikke som et samfunn

Tekoligarkene liker å fremstille seg selv som verdens problemløsere, men de er også en av verdens mest maktkonsentrerte bransjer.

Utviklingen av de mest avanserte AI-systemene krever enorme datamengder, ekstrem regnekraft og investeringer i størrelsesorden hundrevis av milliarder kroner. Resultatet er at utviklingen i praksis kontrolleres av et lite antall selskaper i USA og Kina.

Disse selskapene bygger nå noe som i realiteten er en ny global infrastruktur for intelligens. Ikke bare for kommunikasjon eller informasjon, men or selve produksjonen av kunnskap, analyse, tekst, bilder og beslutningsgrunnlag.

Når slike infrastrukturer først etableres, følger makten nesten alltid med.

Plattformøkonomien har allerede vist hvordan nettverkseffekter kan føre til markeder der “winner takes all”. Kunstig intelligens forsterker denne dynamikken ytterligere. Dette betyr at diskusjonen om AI ikke bare handler om teknologi, men om makt. 

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Når verdiskapningen ikke lenger trenger oss

Det finnes også en annen side av AI-revolusjonen som nesten aldri diskuteres i den teknologi-entusiastiske delen av debatten.

Samfunnet vårt er i stor grad bygget på en enkel modell: mennesker arbeider, arbeid skaper verdier, og gjennom skatter og avgifter finansierer disse verdiene fellesskapet. Det er dette systemet som finansierer skoler, helsevesen, infrastruktur og pensjoner. Velferdsstaten fungerer fordi millioner av mennesker hver dag bidrar til verdiskapningen.

Men hva skjer hvis stadig mer av denne verdiskapningen ikke lenger krever mennesker? Hvis kunstig intelligens gjør det mulig for noen få selskaper og noen få mennesker å produsere enorme verdier med svært få ansatte, kan vi få en økonomi der verdiene fortsatt skapes, men uten at de fordeles gjennom arbeid. Da får vi et samfunn der stadig færre bidrar til skatteinntektene, samtidig som stadig flere mennesker må støttes av de samme systemene.

Dette er ikke et science fiction-scenario. Det er en økonomisk problemstilling som allerede diskuteres blant forskere og økonomer som studerer automatiseringens konsekvenser for arbeidsmarkedet.

Hvis kunstig intelligens i stor skala erstatter menneskelig arbeid, kan vi få en situasjon der en liten teknologi-elite kontrollerer store deler av verdiskapningen, mens resten av samfunnet i stadig større grad blir avhengig av den. Det er en utvikling som vil utfordre både velferdsstaten, demokratiet og vår forståelse av arbeidets rolle i samfunnet.

I Mennesket vs Maskinen skriver jeg om nettopp dette paradokset: Vi kan få en økonomi som produserer mer verdier enn noen gang før, samtidig som færre mennesker faktisk trengs for å skape dem.

Teknologien avslører vårt menneskesyn

Gjennom mange år har jeg skrevet om hvordan teknologi aldri er nøytral. Den reflekterer alltid prioriteringene til menneskene og organisasjonene som utvikler den. Kunstig intelligens er intet unntak.

AI-systemer bygges på data, mål og optimaliseringskriterier som er valgt av mennesker. De reflekterer derfor også verdiene, insentivene og maktstrukturene i det samfunnet som utvikler dem. Når kunstig intelligens i økende grad brukes til å redusere behovet for menneskelig arbeid, sier det også noe om hvordan menneskelig verdi forstås i den økonomien vi er i ferd med å bygge.

I boken Mennesket vs Maskinen beskriver jeg denne utviklingen som en grunnleggende konflikt mellom menneskelig erfaring og maskinell kapasitet. Teknologien kan forsterke mennesket, men den kan også gradvis gjøre oss mindre nødvendige i systemene vi selv har skapt. Hvordan denne balansen utvikler seg vil i stor grad avgjøre hvordan fremtidens arbeidsliv ser ut.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Norge kan ikke være både naive og trege

Det er derfor jeg både er enig og uenig med Westerlin.

Ja, nordmenn må våkne. Vi må eksperimentere mer med AI, vi må forstå teknologien langt bedre enn vi gjør i dag. Men vi må også forstå hva slags samfunn vi bygger samtidig, for kunstig intelligens handler ikke bare om effektivitet, men også om arbeidsliv, makt, demokrati og om velferdsstatens bærekraft.

På 1980-tallet sa Gro Harlem Brundtland at det var typisk norsk å være god. Fire tiår senere er det dessverre ofte mer treffende å si at det er blitt typisk norsk å være en sinke i møte med ny teknologi. Det er et problem. Men løsningen er ikke å adoptere teknologien uten refleksjon.

Kampen om menneskets plass

AI-revolusjonen blir ofte fremstilt som en konkurranse mellom selskaper og nasjoner. Men i virkeligheten handler den om noe langt mer grunnleggende. Den handler om hvordan vi definerer menneskelig verdi i en økonomi der maskiner blir stadig mer intelligente.

Hvis intelligens først og fremst måles i produktivitet, vil mennesket alltid fremstå som ineffektivt. Hvis intelligens derimot forstås som erfaring, dømmekraft, empati, kreativitet og ansvar, får teknologien en helt annen rolle.

Da blir ikke AI vår konkurrent, men vårt verktøy. Og det er nettopp derfor denne debatten er så viktig, for kunstig intelligens vil utvilsomt gjøre mange mennesker mer produktive. Men den virkelige diskusjonen handler om noe langt mer grunnleggende enn effektivitet. Den handler om hvorvidt vi fortsatt klarer å bygge et samfunn der mennesker faktisk trengs.

Det perspektivet er nesten fraværende i mange av de mest optimistiske analysene av AI.

Også i Westerlins.

Bilde: Midjourney