Meta selger sine nye smartbriller som en revolusjon, men i realiteten forsterker de bare problemet vi allerede står i: et liv stadig mer fanget av skjermer. Når teknologien ikke lenger bare omgir oss, men også kobles direkte til kroppen, handler det ikke om innovasjon – men om kontroll. Spørsmålet er om vi virkelig trenger enda en skjerm i ansiktet, eller om det er på tide å trekke en grense.
Da Meta lanserte sine nye Ray-Ban-briller med skjerm og «neural band», ble det nok en gang pakket inn som en revolusjon. Et produkt som skal gjøre livet enklere, kulere og mer sømløst. Men bak markedsføringen skjuler det seg en langt mørkere virkelighet: vi lever allerede for store deler av livene våre foran skjermer, og konsekvensene ser vi i form av mental uhelse, kognitiv svekkelse og en stadig mer fragmentert oppmerksomhet.
Fra visjon til desperasjon
Mark Zuckerberg har de siste årene gått fra å selge drømmen om fellesskap til å bygge et digitalt imperium basert på kontroll, data og manipulering. Da metaverset feilet, og VR-brillene aldri ble noe annet enn en nisje for gamere og pornoindustrien, satser han nå på smartbriller og AI-integrasjon. Ikke for å løse samfunnets problemer, men for å sikre fortsatt dominans.
Vi drukner i skjermer
Barn og voksne tilbringer allerede mer tid foran skjermer enn med hverandre. Derfor var jeg også svært skeptisk da Apple lanserte Vision Pro. Ikke fordi teknologien ikke var imponerende, men fordi den var enda en måte å trekke oss bort fra virkeligheten. (I tillegg til at Vision Pro var forferdelig dyre og manglet nyttige applikasjoner). Meta gjør nå det samme, bare i en mer subtil form. Brillene er designet for å bli en permanent portal mellom oss og algoritmene.
Utfordringen er at vi mennesker ikke er designet for konstant digital stimulans. Forskning viser at overdreven skjermbruk kan føre til redusert hukommelse, konsentrasjonsvansker, dårligere søvn og økt depresjon. Når Meta nå kobler teknologien direkte til kroppen, går vi fra å være brukere til å bli forsøkskaniner i enda et nytt globalt eksperiment.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Et digitalt statskupp
Jeg har tidligere kalt Metas utvikling et digitalt statskupp. Når plattformer som Meta får kontroll over både kommunikasjon, infrastruktur og nå også våre sanser og kroppssignaler, har det for lengst sluttet å handle om innovasjon, men om makt. Om å eie oppmerksomheten vår, følelsene våre og til slutt kanskje også tankene våre.
Hva slags fremtid vil vi ha?
Det vi ser nå, er ikke en teknologisk revolusjon. Det er en stille resignasjon. Vi har akseptert at skjermene styrer livene våre, at barna våre formes av algoritmer, og at gigantene kan kjøpe seg fri fra ansvar. Men vi må tørre å stille spørsmålet: Trenger vi virkelig enda en skjerm i ansiktet?
Hvis svaret på vår tids mentale helsekrise er mer teknologi, har vi virkelig misforstått problemet. Fremtiden vår blir ikke bedre av å legge flere lag mellom oss og virkeligheten. Tvert imot blir den fattigere.
Det er på tide å sette foten ned. Ikke fordi teknologien ikke kan være nyttig, men fordi vi må begynne å kontrollere den, i stedet for å la teknologien kontrollere oss.
