Crime 101 ga meg sterke assosiasjoner til heist-klassiskeren Heat fra 1995. Men det var ikke filmen som satte det dypeste spor den kvelden, men kommentaren fra en yngre publikummer som etterlyste moralen. I det øyeblikket slo det meg at vi kanskje har blitt mer opptatt av forklaring enn av opplevelse.
En kveld på kino og et ekko fra 1995
Nylig var jeg på kino med kjæresten og så Crime 101, med fantastiske skuespillere, som Halle Berry, Chris Hemsworth og Mark Ruffalo. God stemning. Nattlige oversiktsbilder av Los Angeles. Motorveier som pulsåre. Terningkast 5 i VG og 7.1 på IMDB.
Filmen tar for seg en sliten politimann med et vaklende familieliv. En disiplinert, tilsynelatende vellykket tyv som lever isolert. Og en forsikringsselger som blir forbipassert på veien mot partnerskap. Musikken bar filmen fremover på en måte som ga meg umiddelbare assosiasjoner til heist-klassikeren fra 1995, Heat, med Al Pacino og Robert De Niro, for å nevne de to største navnene.
/Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Heat er for meg et mesterverk av en film (8,3 på IMDB). Ikke fordi den forklarer verden, men for måten den viser verden, sett med Los Angeles-øyne for over 30 år siden. Den lar oss sitte med konsekvensene av stolthet, arbeid som identitet og menn som ikke klarer å slippe taket. Karakteren til Robert De Niro kunne ha flyktet. Han kunne valgt kjærligheten. I stedet valgte han oppgjøret. Det kostet ham livet. Ingen moralsk plakat. Ingen forklaring. Bare konsekvens.
Crime 101 er derimot langt mer forsonende. Mer publikumstilpasset til dagens verden. Alle hovedkarakterene får en slags lykkelig avslutning. Det er i tråd med hvordan mye amerikansk film i dag avrundes. Tryggere. Mindre kompromissløs.
Men det var ikke forskjellen mellom filmene som ble hengende i meg, men kommentaren foran meg i kinosalen.
Kravet om mening
Da rulleteksten gikk, hørte jeg en mann i trettiårene si til det jeg mistenker var faren sin at han ikke forsto meningen med filmen. Hva var moralen? Han likte den åpenbart ikke. Der og da kjente jeg på en impuls til å snu meg og si at av og til kan man bare se en god film. Uten at den nødvendigvis skal lære oss noe. Den impulsen sier kanskje like mye om meg som om ham.
Vi lever i en tid der alt skal forklares. Alt skal destilleres til en tydelig “takeaway”. Vi har podkaster som analyserer, YouTube-videoer som forklarer og kommentarfelt som konkluderer. I dagens hverdag må selv underholdningen rettferdiggjøres, fordi tiden vår skal optimaliseres og da må innhold selvsagt gi konkret og reell verdi.
I boken min, Mennesket vs Maskinen, skriver jeg om hvordan vi beveger oss fra erfaring til evaluering. Fra opplevelse til måling. Det gjelder ikke bare arbeid og teknologi. Det gjelder kultur også. Hvis noe ikke kan oppsummeres i en klar lærdom, oppleves det nesten som bortkastet. Men kunst har aldri bare vært moralundervisning.
/Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Før alt skulle tolkes
Heat kom i en annen medievirkelighet. Før smarttelefonen. Før sosiale medier. Før strømmetjenestene gjorde alt tilgjengelig hele tiden. Vi så film på kino eller på DVD. Vi leste anmeldelser i avisen. Vi diskuterte med venner.
Det var færre lag av analyse mellom oss og opplevelsen.
Forskning på mediebruk viser at konstant eksponering for innhold reduserer vår toleranse for tvetydighet. Når vi er vant til kontinuerlig forklaring og kontekstualisering, blir det mer krevende å sitte i noe uavklart. Psykologer kaller det behov for kognitiv lukking. Vi ønsker svar. Helst raskt. Heat gir deg ikke svar, men konsekvens. Den lar deg sitte igjen med et ubehag. Crime 101 gir mer avslutning. Mer emosjonell trygghet. Det speiler kanskje et skifte i både bransje og publikum.
Risikoaversjonens tidsalder
I mange av artiklene mine her på HansPetter.info har jeg skrevet om hvordan teknologi og kapital presser frem risikominimering. Plattformene optimaliserer for engasjement. Selskaper optimaliserer for forutsigbarhet. Algoritmene premierer det kjente.
Filmbransjen er ikke immun. Global finansiering, testpublikum, streamingtall og publikumsscore påvirker hva som produseres. En mørk og kompromissløs slutt kan være kommersielt risikabel. En forsonende slutt er tryggere. Det betyr ikke at det ikke lages modig film lenger. Men de store, brede produksjonene beveger seg oftere mot komfort.
Spørsmålet er om vi også har blitt mer komfortorienterte som publikum.
Stolthet, konsekvens og modenhet
For meg står Heat igjen nettopp fordi den ikke gir oss det vi håper på. Karakteren til De Niro kunne valgt annerledes. Han gjorde det ikke. Stolthet ble viktigere enn kjærlighet. Det er en brutal påminnelse om maskulin identitet og selvdestruksjon.
Forskning på maskulinitet viser at mange menn sosialiseres til å forsvare status og prinsipp fremfor relasjon. Det gjør valget i Heat gjenkjennelig. Og smertefullt. Filmen forklarer ikke. Den viser. Kanskje er det det vi trenger mer av, ikke mindre. Hvis vi alltid krever at kunsten skal levere en tydelig lærdom, risikerer vi å miste evnen til å sitte i det åpne. I det uferdige. I det som bare er stemning, puls og menneskelige valg. Konsekvensen kan være at vi reduserer kultur til pedagogikk. At vi måler også det som burde få være opplevelse.
Til ettertanke
Jeg klandrer ikke den unge mannen i kinosalen. Han uttrykte nok noe jeg mistenker at mange på hans alder tenker. En generasjon trent til å lete etter budskap, slik vi gjør i møte med teknologi, politikk og samfunn. Men kanskje det er på sin plass å øve seg på å bare se på en film og la den virke. Akseptere følelsen fremfor å lete etter konklusjonen, og tåle at ikke alt kan (eller bør) oppsummeres i én setning.
Heat står fortsatt sterkt nesten tretti år senere fordi den ikke forsøker å gjøre oss fornøyde. Den forsøker å være ærlig. Noen ganger er det mer enn nok.
Og noen ganger er det faktisk hele poenget.
Bilde: Skjermdump av Crime 101-traileren på YouTube
