Alle snakker om beredskap. Nesten ingen bygger den

Beredskap har blitt et av de mest brukte ordene i norsk politikk. Vi fyller lagre, øker forsvarsbudsjettene og snakker om totalforsvar som om det alltid har vært en del av hverdagen. Likevel frykter jeg at vi er i ferd med å bli et samfunn som snakker mer om beredskap enn vi faktisk bygger den. Og ikke minst, hvor vi bygger den.

Fra unntakstilstand til normaltilstand

Se på utviklingen de siste tjue årene. Ordet beredskap dukket tidligere opp i mediene rundt konkrete hendelser. 22. juli. Pandemien. Russlands invasjon av Ukraina. Krigen på Gaza. Hver gang et sjokk traff oss, steg kurvene.

Antall ganger norske medier har skrevet om beredskap siden 2000 og frem til og med 10. mars 2026. Kilde: Retriver

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

De siste årene har noe endret seg. Bruken av ordet ligger jevnt høyere. Nå ser vi nye topper i takt med eskaleringen i Midtøsten, usikkerheten rundt Donald Trump som president, USAs planer om å ta over Grønland og Europas frykt for å stå alene. Digital suverenitet er ikke lenger et akademisk begrep, men en strategisk nødvendighet.

Vi har gått fra episodisk beredskap til permanent beredskapsspråk. Krise er ikke lenger avviket, men den nye normalen. 

Det samme ser vi i velgernes prioriteringer. Utenriks og forsvarspolitikk har gjort et historisk byks oppover. Klima har falt dramatisk. Skatter, avgifter, økonomi og innvandring har rykket frem. Det er rasjonelt. Når verden oppleves mer uforutsigbar, søker vi trygghet.

Jeg forstår det, men jeg er ikke beroliget.

Kilde: SSB

Symbolberedskap og strukturell stillstand

Det som bekymrer meg er ikke at vi snakker om beredskap, men at vi risikerer å redusere det til retorikk og kortsiktige tiltak.

I kritikken min av statsministerens nyttårstale pekte jeg på et tydelig hull. Det ble snakket om fellesskap og trygghet, men langt mindre om hvordan teknologi, kunstig intelligens og verdiskaping fundamentalt endrer forutsetningene for den tryggheten vi ønsker å bevare.

Vi kan ikke snakke om nasjonal motstandskraft uten å snakke om arbeidsliv. Vi kan ikke snakke om beredskap uten å snakke om hvordan AI påvirker sysselsetting, kompetanse og maktfordeling. Vi kan ikke snakke om digital suverenitet uten å investere tungt i egen teknologi og regulere plattformene som i dag former offentligheten vår.

Alt dette henger sammen.

Likevel opplever jeg at politikere i for stor grad snakker, mens de handler alt for lite. De følger situasjonen nøye. De holder trygge taler. De lanserer tiltak som ser bra ut på pressekonferanser. Men hvor er den helhetlige strategien for teknologisk, økonomisk og demokratisk robusthet?

Historien har vist at mange av advarslene jeg har løftet gjennom årene ikke var overdrevne. Plattformmakt. Algoritmisk polarisering. Avhengighet av amerikansk infrastruktur. Kunstig intelligens som effektiviserer bort oppgaver raskere enn vi skaper nye. Det som tidligere ble møtt med skuldertrekk, er nå åpenbare realiteter.

Problemet er at vi ofte ikke endrer oss før krisen er nær nok.

Nå er den nær.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Beredskap må bety mer enn militær styrke

Beredskap handler ikke bare om bomber og bunkere. Det handler om samfunnskontrakt.

Forskning fra blant annet IMF og OECD viser at kunstig intelligens vil påvirke en betydelig andel av jobbene i avanserte økonomier. Edelman Trust Barometer dokumenterer fallende tillit til institusjoner i store deler av den vestlige verden. I et samfunn der tillit svekkes og arbeidsmarkedet endres raskt, er det ikke nok å ruste opp forsvaret.

• Vi må ruste opp kompetansen.
• Vi må beskytte demokratiet mot teknologisk manipulering.
• Vi må sikre at verdiskapingen forblir bredt forankret.

I boken min, Mennesket vs Maskinen, skriver jeg om faren ved å la teknologisk kapasitet vokse raskere enn vår evne til å styre den. I Tilkoblet og til stede argumenterte jeg for at vi må ta tilbake kontrollen over både teknologi og oppmerksomhet.

Det gjelder mer enn noen gang.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Planlegg for det beste, forbered deg på det verste

Jeg avslutter alltid foredragene mine med dette prinsippet. Ikke fordi jeg er pessimist, men fordi jeg mener det er den mest ansvarlige formen for optimisme. Å planlegge for det beste betyr å tro på innovasjon, på nye næringer, på at kunstig intelligens kan styrke både næringsliv og offentlig sektor. Å forberede seg på det verste betyr å erkjenne risiko, regulere der det trengs og bygge motstandskraft før skaden skjer.

• På individnivå betyr det å bygge robusthet. Være nysgjerrig. Utvikle ferdigheter som utfyller teknologi. Si ifra når mennesket settes bak maskinen. Ta vare på helse og motstandskraft. 
• På virksomhetsnivå betyr det å ikke implementere kunstig intelligens bare fordi det er mulig. Spørre hvilket menneskelig problem som faktisk løses. Se ansatte som en langsiktig ressurs. Bruke teknologi til å gi mer ansvar, mer kreativitet og mer mening, ikke bare høyere effektivitet. 
• På politisk nivå betyr det å regulere der markedet ikke tar ansvar selv. Sikre livslang digital kompetanse. Hindre at vi får et digitalt klasseskille. Beskytte demokratiet mot manipulerende teknologier.

Dette er ikke radikalt, men grunnleggende beredskap.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Nå må flere heve stemmen

Vi har ikke råd til symbolberedskap.

Skal 2026 bli et vendepunkt, må det bli et vendepunkt for handling. Ikke bare flere ord i taler, ikke bare flere utvalg og strategier, men konkrete grep som styrker vår teknologiske, økonomiske og demokratiske robusthet.

Politikere responderer på press. Hvis vi som borgere forholder oss stille, får vi mer av det samme. Hvis vi krever mer langsiktighet, mer sammenheng og mer ansvar, øker sjansen for at vi faktisk får det.

Beredskap kan ikke være et permanent bakgrunns-støyord i offentligheten. Det må bli et styrende prinsipp for hvordan vi bygger samfunnet videre.

Jeg har advart i mange år. Ikke fordi jeg ønsker å ha rett, men fordi jeg ønsker at vi skal handle før det er for sent. 

Planlegg for det beste. Forbered deg på det verste, og krev at de som styrer landet gjør det samme.