Hver dag går tusenvis av mennesker i Brussel på jobb for å beskytte våre forbrukerrettigheter. Men besøket mitt hos EU-institusjoner avslørte også noe annet: et massivt byråkrati, tungvinte prosesser og en nesten total mangel på digitalisering. Hvordan kan EU fortsette å regulere verden når de ikke klarer å modernisere seg selv?
Byråkratisk, komplekst og analogt
Foruten å jobbe som foredragsholder, kommunikasjonsrådgiver, innholdsskaper og forfatter, har jeg også tatt på meg styreverv – blant annet i Forbrukerrådet.
Nylig var jeg i Brussel på en styresamling i Forbrukerrådet, hvor styret og deler av administrasjonen besøkte en rekke EU-institusjoner for å lære mer om hvordan Europa jobber for å ivareta europeiske forbrukerrettigheter. I løpet av to hektiske dager møtte vi representanter fra EU-kommisjonen, BEUC, EFTA og flere andre institusjoner.
Etter endt styresamling sitter jeg igjen med en overveldende refleksjon: Nordmenn skulle bare visst hvor mange mennesker som hver dag går på jobb for å sikre våre forbrukerrettigheter og -interesser. Samtidig er det slående hvor enormt byråkratiet er, hvor komplekst regelverket er, og hvor lite digitalisert og automatisert overvåkningen av dette regelverket faktisk er.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Fanget i et administrativt hamsterhjul
EU er en av verdens største regulatoriske makter. Det eksisterer utallige avtaler, direktiver, forordninger og reguleringer som påvirker nær sagt alle aspekter av samfunnslivet. Likevel er det bemerkelsesverdig hvor manuell prosessen rundt håndheving og overvåkning fremdeles er. I en tid hvor kunstig intelligens og automatisering kunne ha effektivisert og forbedret disse prosessene drastisk, virker det som om Brussel er fanget i et administrativt hamsterhjul.
Besøket ga meg verdifull innsikt i hvordan ulike institusjoner jobber med regulering av alt fra teknologi og forbrukerrettigheter til konkurranselovgivning og handelspolitikk. En gjenganger i samtalene var kompleksiteten og ressurskravet – både i selve regelverket og i hvordan det skal håndheves. Det er ikke mangel på gode intensjoner eller kompetente mennesker, men snarere en tungrodd struktur som bremser innovasjon og effektivitet.
EUs moderniseringsbehov og -utfordringer er også godt synlige i bybildet, hvor veiarbeid og vedlikeholdsarbeid går hånd i hånd med tiggere, uteliggere og søppel. Dette gir et symbolsk bilde av hvordan en av verdens mest innflytelsesrike institusjoner på mange måter er preget av både nødvendige oppgraderinger og forsømmelser samtidig.
Har Europa blitt et museum?
Hadde EU vært et privat selskap, ville de aldri hatt råd til å operere på denne måten. Stadig flere selskaper tar i bruk kunstig intelligens og maskinlæring for å overvåke markeder, forutsi endringer og sikre etterlevelse av regler i sanntid. EU derimot, opererer fortsatt med omfattende manuelle rapporteringssystemer, fragmenterte databaser og byråkratisk saksbehandling som ofte tar flere år å fullføre.
Dette skaper ikke bare ineffektivitet, men også grobunn for feil, misbruk, forsinkelser og i verste fall reguleringer som ikke håndheves effektivt. Dette kan umulig være bærekraftig i lengden. EU er kjent for å sette globale standarder, men dersom regulatoriske prosesser ikke digitaliseres i takt med utviklingen, risikerer de at regelverkene blir mer symbolpolitiske enn effektive.
Her kan kunstig intelligens bidra til mer presis og rettferdig overvåkning, bedre håndheving og redusert byråkrati. Men tør EU å automatisere seg selv? Etter endt styresamling i Brussel sitter jeg igjen med en erkjennelse: I jakten på å regulere verden, har EU glemt å modernisere seg selv.
Og kanskje er det nettopp derfor Europa i økende grad blir omtalt som et museum?
