sosiale medier

Alle ville finne Purre på Facebook

Tenk om vi brydde oss like mye om hverandre som vi gjør om katter.

Purre er vår katt. Det vil si – vår lånekatt. Det er egentlig naboens katt, men hun – for Purre er ei dame på snart 13 år – bestemte seg like godt for å være hos oss. Og det fikk hun lov til av sine opprinnelige eiere. Og hos oss har hun vært nå i snart 5 år. Hun elsker mat. Spesielt kokt torsk. I tillegg er hun glad i å bli kost med. Og når hun koser seg, purrer hun. Høyt og tydelig. Derav navnet Purre. Purre har blitt en del av familien. Og for kort tid siden fikk vi føle på kroppen hvordan det er å miste et familiemedlem.

Men også hvor mye folk bryr seg om våre husdyr og hvor mange som ønsket å hjelpe oss med å finne Purre. Det var rørende og oppløftende. Samtidig fikk det meg til å tenke på hvor lite vi ofte bryr oss om hverandre. Våre medmennesker. Det var både rørende og litt trist på en og samme gang.

 

Stakk av på tur hjem fra Hvaler

For ikke så lenge siden var vi på vei hjem fra en weekend på Hvaler. Purre var med, som hun nesten alltid er, når vi drar til Hvaler. Ingen bånd på henne i bilen. Ingen tissekasse heller. Hun forholder seg ganske så rolig i bilen, selv om det kan komme et klagemjau av og til. I løpet av de årene vi har hatt henne, har det derimot aldri bydd på noen problemer eller utfordringer å ha henne med. Hun koser og leker på hytta, og vi finner henne alltid  i god tid før vi skal hjem og bærer henne med fast grep ned til bilen.

På tilbaketuren stakk vi innom Tesla sin Supercharger på Rygge for å lade litt strøm til bilen. Ungene fikk med seg noen kroner til å kjøpe en is, mens Marianne og jeg ble igjen i bilen. Og da ungene var på vei tilbake, lukket jeg opp bakdøren på bilen for å forsikre meg om at ikke Purre hoppet ut – i fare for at hun kanskje trodde vi hadde kommet hjem.

Og det trodde hun kanskje, for så raskt luken var stor nok i det Falcon-døren begynte å åpne seg, så forsvant Purre ut. Og avgårde. Og jeg etter.

Lang historie kort; Purre forsvant for oss inn i et lite skogholt bak ladestasjonen. Pelsen gikk nærmest i ett med naturen. Kvistene knakk og lagde lyder høyere enn eventuell mjauingen fra Purre, og en time etter at hun «var fri», måtte vi innse at Purre var forsvunnet. Rømt. Borte.

Gråt og fortvilelse – men også håp

Ungene gråt i store deler av turen tilbake til Oslo.

Jeg var derimot forholdsvis optimistisk. Mens vi søkte etter Purre kom vi i kontakt med en veldig hyggelig mann som også ladet sin Tesla. Og som hadde katt og hadde opplevd det samme. Vi ga han vårt telefonnummer, samtidig som han tipset oss om Facebook-siden «Kattehuset i Moss» som er drevet av Moss og Omegn Dyrebeskyttelse.

sosiale medier

Lang historie kort; Vi meldte Purre savnet til Kattehuset i Moss. Vi meldte henne også savnet via min egen Facebook-profil og registrerte hun savnet på Dyrebar.no – etter tips fra publikum via Facebook. På Dyrebar.no kunne du også lage en egen savnet-plakat som vi skulle henge opp rundt det området hun forsvant. For det var planen – å dra tilbake til Rygge og lete. Gi det et par dager først. Håpe på at «etterlysningen» skulle hjelpe og så dra opp for å lete etter henne.

Den kvelden og natten hun forsvant begynte det å regne. Skikkelig. For første gang på en måned kanskje. Tanken på at hun kanskje var alene i skogen. At det var mørkt og at det regnet var tungt å bære. Sulten var hun sikkert også. Og redd.

 

Enormt engasjement på Facebook

«Etterlysningen» på Facebook engasjerte mange. Venner, bekjente, men også helt ukjente, kommenterte, spurte, kom med tips og råd. Men de delte også posten til sine venner. Tagget andre kjente som bodde i nærheten. På Kattehuset i Moss sin Facebook-side var det nesten 100 – av de 4000 medlemmene som delte posten til sine venner. Og min egen post på Facebook gikk «viralt» den også.

Flere skrev at de skulle ta turen innom Tesla sin Superlader og se litt etter henne. Flere ville også at jeg skulle sende dem savnet-plakaten jeg hadde laget via Dyrebar.no. Jeg satt igjen med en veldig god følelse. «Alle ville finne Purre på Facebook».

Og funnet ble hun også. Av en av de som jobbet i Kattehuset i Moss. Hun sendte meg en melding på Facebook Messenger og fortalte meg at hun hadde gått en liten tur rundt området for å se om hun kunne finne Purre. Hun skulle tilbake igjen på ettermiddagen og hadde et par spørsmål:

– Pleier hun å komme når man puser? Reagerer hun på risting av godteriboks?

Jeg fortalte om den kokte torsken som Purre elsker så mye. I ett tiden samme dagen tok hun turen tilbake – og da tok hun til og med med seg kokt torsk. Jeg ble helt satt ut av innsatsen.

Et par timer senere tikket det inn en ny melding på Messenger. Et bilde av Purre. Mjauende fra innsiden av et kattebur. Purre var funnet. Reddet. Tårene trillet. Gleden var stor. Men ikke minst takknemligheten. Facebook-posten min ble oppdatert. Hjertene og kommentarene strømmet på.

sosiale medier

Man skulle nesten tro det var et menneske som hadde forsvunnet. Et barn. Det er en ting at vi ser på disse kattene våre som et familiemedlem. Men det er liksom «bare en katt». Marianne dro samme ettermiddag til Kattehuset i Moss og hentet Purre. Gleden av å se Purre igjen var stor – til tross for at det hadde gått såvidt 24 timer siden hun forsvant fra oss.

«Cats always work»

Jeg fikk nesten litt dårlig samvittighet over all den oppmerksomheten Purres forsvinning hadde fått. Det er tross alt så mange andre ting i verden, i lille Norge eller Oslo for den sakens skyld, som er så mye viktigere enn at Purre forsvant.

Samtidig er forståelig at vi engasjerer oss i disse kattene. Eller hunder. Men bare så det er sagt – katter trumfer hunder i sosiale medier. Det er forståelig, fordi det er så mange som kan relatere seg til det. Det er mange som enten har eller har hatt en katt. Eller et husdyr. Som også har mistet et kjært og lite familiemedlem. Saken står oss nærere. Fordi vi kan forholde oss til det på en enklere måte enn alt det andre fæle og grusomme som vi leser om i avisene eller hører om på TV og radio.

Jeg bruker å si det også i mange av mine foredrag om sosiale medier; at hvis alt annet feiler, så bruk en katt. «Cats always work». Vi ser på langt flere katte-videoer på internett enn vi ser på hunde-videoer. Det finnes til og med studier som påviser at «det er bra for helsa å se på kattevideoer».

En australsk undersøkelse fant ut at når noen hadde en kjedelig jobb, og ble eksponert for noe som var morsomt – som en morsom kattevideo – så jobbet de dobbelt så lenge, sammenlignet med andre som fikk se på business- eller natur-videoer. Katte-videoer viste seg å ikke bare være bra for helsen, men også for produktiviteten.

 

Tusen takk til Kattehuset i Moss (og alle som brydde seg)

Uansett om katte-videoer er bra eller ikke for deg, så er det ingen tvil om at katter i alle fall engasjerer. Men at de ansatte på Kattehuset i Moss skulle engasjere seg – og bry seg så mye som de gjorde, hadde jeg aldri trodd eller forventet. At så mange ville tagge og dele vår «etterlysning» på Facebook hadde jeg heller aldri våget å håpe på. Det var rett og slett rørende og flott.

Samtidig ble jeg nesten litt lei meg, når jeg tenkte på hvor mye vi tilsynelatende brydde oss om Purre. Og hvor lite vi til tider ser ut til å bry oss om våre medmennesker. Om hverandre. Hvor lite det skal til for at vi snakker stygt om andre. Hvor lite det skal til før vi «fyrer løs» mot andre vi kanskje ikke kjenner, med slemme, nedsettende, sjikanerende og hatefulle kommentarer.

Kanskje vi skal se flere katte-videoer på internett. Kanskje vi blir i litt bedre humør hver og en. Til og med produktive. Før du fyrer av en «salve» i et kommentarfelt på Facebook, skal du kanskje se en katte-video først. Så blir du kanskje litt «snillere». Så blir kanskje verden et litt bedre sted.