67-memen er en advarsel, ikke en trend

67-memen fra ifjor høst fremstår som uskyldig og absurd, men avslører noe langt mer alvorlig. Den viser hvor lett millioner av mennesker kan ledes inn i kollektiv atferd uten mening, forklaring eller refleksjon. I en algoritmestyrt offentlighet er dette en advarsel vi bør ta på største alvor.

En trend uten mening, men med enorm kraft

Du skal ha bodd under en stein om du ikke fikk med deg 67-memen i fjor høst. Treden er avslørende nettopp fordi den mangler det vi vanligvis forbinder med virale fenomener. Den har ingen tydelig mening, ingen åpenbar opprinnelse og ingen forklaring som gir rasjonell verdi for dem som deltar. Likevel fikk den ekstrem spredning på tvers av landegrenser og språk. Barn og unge reagerte spontant, fysisk og emosjonelt når de hørte tallet, de aller fleste uten å kunne forklare hvorfor.

Det interessante er ikke at barn ler av noe meningsløst. Det interessante er at reaksjonen er så sterk, så synkron og så forutsigbar. Trenden utløser latter, skriking og fellesskapsfølelse, ikke fordi den kommuniserer noe, men fordi den har blitt internalisert som en sosial trigger.

Algoritmene har ikke skapt 67-memen i klassisk forstand. Ingen har designet den som et budskap. Men algoritmene har identifisert den, forsterket den og optimalisert den i et tempo og et omfang som ingen menneskelig redaksjon, bevegelse eller kampanje kunne klart. Det er her makten ligger. Ikke i innholdet, men i systemenes evne til å gjøre reaksjon viktigere enn mening.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Fra innhold til atferd

Jeg har i flere år skrevet og snakket om hvordan algoritmer påvirker hva vi blir eksponert for. At algoritmer former virkeligheten vår. 67-memen forteller meg at vi må ta påvirkningene algoritmene har på største alvor. Dette er ikke først og fremst et kulturelt uttrykk, men et atferdsfenomen. Når en bestemt lyd, et tall eller et uttrykk belønnes med oppmerksomhet, likes og synlighet, lærer kroppen å reagere før hjernen rekker å reflektere. 

Algoritmisk nudging uten etikk, åpenhet og ansvar

I mange år har begrepet nudging blitt brukt om milde, bevisste dytt i ønsket retning, ofte begrunnet i folkehelse, sikkerhet eller samfunnsnytte. Klassisk nudging er normalt transparent, langsom og normativt forankret. Den kan diskuteres, kritiseres og reguleres.

Algoritmisk nudging er noe helt annet. Den er usynlig, kontinuerlig og helautomatisert. Den justerer seg i sanntid basert på enorme mengder atferdsdata. Den er ikke utviklet for samfunnets beste, men for maksimal oppmerksomhet og engasjement. Brukerne vet ikke at de blir påvirket, og kan derfor heller ikke reservere seg. 67-memen er et skoleeksempel på dette. Ingen har fortalt barna at de skal reagere. Systemene har bare lært at reaksjonen lønner seg, og sørget for at stadig flere eksponeres for den samme triggeren.

Mediene som ukritiske forsterkere

Det som gjør dette ekstra alvorlig, er hvordan tradisjonelle medier håndterte dette fenomenet. I stedet for å analysere mekanismene bak, ble det i stedet redusert til morsomme innslag, lettbeinte artikler og små kulturreportasjer. Foreldre ler litt oppgitt. Journalister undrer seg over hva trenden betyr. Ingen stiller de grunnleggende spørsmålene om hvorfor dette skjer, eller hva det sier om infrastrukturen vi alle er koblet til.

Når mediene ukritisk dekker slike trender, bidrar de til å forsterke dem ytterligere. De legitimerer fenomenet, øker rekkevidden og sender samtidig signaler tilbake til algoritmene om at dette er innhold som fungerer. Resultatet er en selvforsterkende sirkel der meningsløst innhold får stadig større plass, nettopp fordi det skaper reaksjon.

Dette er i praksis et bevis på hvor lett det er å mobilisere millioner av mennesker til å delta i noe, uten rasjonell forklaring, på ekstremt kort tid. Det burde utløst langt flere kritiske spørsmål enn det gjør.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Når AI-agenter overtar påvirkningen

67-memen alene fremstår harmløs. Det er nettopp derfor den er så verdifull som varsellampe. For dette er før generativ kunstig intelligens for alvor har blitt tatt i bruk som aktiv påvirkningsaktør. Fremtidige AI-agenter vil ikke bare analysere hva som sprer seg. De vil aktivt teste, tilpasse og optimalisere budskap, uttrykk og signaler basert på kontinuerlig tilbakemelding fra menneskelig atferd. Små emosjonelle triggere kan justeres, forsterkes og distribueres i stor skala, uten menneskelig vurdering og uten demokratisk kontroll.

Det som i dag brukes til underholdning, kan i morgen brukes til å forsterke mistillit, polarisering og fiendebilder. Mekanismen er den samme. Bare intensjonen og konsekvensene endres.

En nødvendig og ubehagelig erkjennelse

67-memen viser at vi overvurderer vår egen rasjonalitet og undervurderer systemenes påvirkningskraft. Vi har bygget en digital offentlighet der engasjement og respons er valuta, og der ingen tar ansvar for helheten. Når mening blir irrelevant, og det som teller er hva som får oss til å reagere raskest mulig, beveger vi oss inn i farlig terreng.

Dette er ikke en kritikk av barn og unge. Det er en kritikk av et system voksne har tillatt å vokse frem uten tydelige rammer, reguleringer eller ansvarliggjøring. Hvis vi ikke evner å ta slike tilsynelatende trivielle trender på alvor, vil vi heller ikke være forberedt når de samme mekanismene brukes til noe langt mer skadelig.

67-memen er ikke et problem i seg selv. Men det er et tydelig signal om at virkeligheten i økende grad formes av algoritmer som ingen har full oversikt over, og ingen reell kontroll med. Det er en erkjennelse vi gjør klokt i å ta innover oss før neste meme og trend ikke bare får oss til å le, men til å hate, frykte eller vende oss mot hverandre.

Bilde: Midjourney