Fra analog barndom til algoritmisk voksenliv, og videre mot en fremtid vi knapt forstår rekkevidden av.
Jeg ble født i 1972. Det året sto dommedagsklokken på tolv minutter på midnatt. Den kalde krigen definerte verdensbildet. Datamaskiner var noe som sto i egne rom, betjent av spesialister. Mikroprosessoren var så vidt født. E post var et eksperiment mellom forskere. Apollo 17 markerte slutten på månelandingene.
Verden var analog, mekanisk, fysisk.
Norge hadde rundt fire millioner innbyggere. De fleste jobbet i industri, primærnæringer eller i en offentlig sektor som fortsatt var i ferd med å bygges ut. Oljeeventyret var ungt. Produktiviteten økte, men tempoet var lineært, forståelig, menneskelig.
Det er vanskelig i dag å forklare for dagens unge hvor langsom verden egentlig var.
Å vokse opp i den langsomme verden
Min barndom var på ingen måter preget av skjermer. Den var derimot stedsbasert. Vi var ute. Vi ringte på dørene til hverandre. Vi ventet. Vi kjedet oss. Vi skrev bilskilt når vi var på biltur. Vi hørte på lineær radio og leste bøker, tegneserier og papiraviser.
I dag lever vi i en digital hverdag, preget av internett, smarttelefoner, skyen og kunstig intelligens. Disse teknologiene har ikke bare effektivisert livene våre, men redefinert dem. Vi jobber annerledes. Vi lærer annerledes. Vi leker annerledes. Vi elsker annerledes.
I 1972 bodde rundt 37 prosent av verdens befolkning i byer. I dag har andelen vokst til snart 60 prosent. Norge har beveget seg fra spredt bosetting mot stadig mer urban konsentrasjon. Byene er blitt motorer for innovasjon, men også for ulikhet og sosial fragmentering.
Verdens befolkning har mer enn doblet seg siden jeg ble født. Fra rundt 3,8 milliarder til over 8 milliarder mennesker. Det betyr mer konkurranse om ressurser, men også mer talent, mer kunnskap, mer verdiskaping.
Det er lett å romantisere fortiden. Faktum er at vi lever mye lenger. Barnedødeligheten er dramatisk redusert globalt. Ekstrem fattigdom har falt kraftig siden 1970-tallet. Arbeidsproduktiviteten er mangedoblet i mange land, og Norge er blant de mest produktive økonomiene i verden målt i verdiskaping per arbeidstime.
Teknologien har på mange måter levert. Men den har også endret oss. Fundamentalt.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Produktivitet, mening og paradokset
Siden 1972 har globalt bruttonasjonalprodukt vokst mange ganger. Mye av veksten de siste tiårene har kommet fra tjenester, programvare, finansielle tjenester, helse og kunnskapsbaserte næringer. De immaterielle verdiene dominerer. Data, algoritmer og patenter er viktigere enn maskiner og fabrikker.
Samtidig viser forskning at produktivitetsveksten i modne økonomier har avtatt siden smarttelefonen og sosiale medier gjorde sitt inntog. Vi har fått mer teknologi, men ikke alltid proporsjonalt mer målbar verdiskaping. Det såkalte produktivitetsparadokset er reelt.
Og så har vi vår egen lykke..
Norge og de nordiske landene ligger fortsatt høyt på internasjonale lykkerangeringer. Høy tillit, sterke institusjoner og relativt små økonomiske forskjeller er avgjørende faktorer. Men parallelt ser vi økende psykiske plager blant unge. Økt ensomhet. Økt isolasjon. Økt skjermtid.
Teknologien har gitt oss frihet og fleksibilitet, men den har også gjort oss tilgjengelige hele tiden. Fellesskapsånden er mer digital enn fysisk. Den er bredere, men også tynnere.
Fra 1972 til 2026, og videre til 2080
54 år senere står dommedagsklokken på under to minutter til midnatt. Det nærmeste vi noen gang har vært. Trusselbildet handler ikke bare om atomvåpen, men også klima, biologiske risikoer og disruptive teknologier som kunstig intelligens.
Det synes jeg det er verdt å dvele ved. Vi har aldri hatt så høy levestandard globalt. Aldri så mye kunnskap. Aldri så mye teknologisk kapasitet. Og aldri så høy systemisk risiko.
Ser jeg 54 år frem i tiden, til 2080, og tar utgangspunkt i at atferd utvikler seg lineært mens teknologien fortsetter eksponentielt, ser jeg for meg tre tydelige trekk.
For det første vil arbeidsproduktiviteten skyte fart gjennom autonomi, robotikk og kunstig generell intelligens. Verdiskapingen vil i økende grad komme fra maskinassisterte systemer. Veksten i bruttonasjonalprodukt vil være mindre knyttet til antall arbeidstimer og mer til kvaliteten på algoritmene.
For det andre vil ulikheten kunne øke kraftig dersom eierskapet til teknologien forblir konsentrert. Kapital i form av data og AI-modeller kan gi ekstrem avkastning. Utfordringen vår blir hvordan vi evner å omfordele verdiskapningen i en verden der menneskelig arbeid ikke lenger er den primære innsatsfaktoren.
For det tredje vil meningen med livet måtte redefineres. Hvis arbeid ikke lenger er hovedkilden til identitet og struktur, hva tar dens plass? Forskning på lykke peker på relasjoner, mening og opplevelse av mestring som avgjørende faktorer. Teknologi kan støtte dette, men den kan også undergrave det.
Vi kan få en verden med ekstrem materiell overflod og samtidig en eksistensiell tomhet. Eller vi kan få en renessanse for fellesskap, natur, kultur og menneskelig kreativitet, fordi maskinene tar seg av det instrumentelle.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Norge i 2080?
Norge vil være mye eldre demografisk. Færre i yrkesaktiv alder per pensjonist. Produktiviteten må derfor øke for å opprettholde velferdsnivået. AI i helse og offentlig sektor vil ikke være et valg, men en nødvendighet.
Urbaniseringen kan muligens flate ut dersom fjernarbeid og distribuert teknologi gjør det attraktivt å bo mer spredt. Kanskje vil naturen igjen bli en konkurransefordel.
Lykkes vi med å kombinere teknologisk effektivitet med sosial tillit og rettferdig fordeling, kan Norge fortsatt være blant de lykkeligste landene i verden. Feiler vi, vil forskjellene øke og tilliten svekkes.
Min plass i dette
Jeg ble født inn i en analog verden og har levd halve livet mitt i en digital. Jeg har gått fra skrivemaskin til generativ kunstig intelligens. Fra leksikon i bokhyllen til uendelig kunnskap i lomma.
De neste 54 årene vil avgjøre om vi klarer å kontrollere teknologien, eller om vi gradvis lar den definere oss. Som teknologihumanist opplever jeg et ansvar. Ikke for å bremse utviklingen, men for å ramme den inn. For å stille spørsmål ved hva slags samfunn vi bygger når effektivitet alltid trumfer refleksjon.
Når jeg ser tilbake til 1972, slår det meg hvor mye mer materiell kapasitet vi har i dag. Når jeg ser frem mot 2080, slår det meg hvor mye mer moralsk kapasitet vi trenger.
Teknologiens eksponentielle kurve er nesten matematisk forutsigbar. Det er derimot ikke vår evne til klokskap.
Bilde: Privat
