Det tok meg nesten seks år å publisere de første 1.000 sakene på HansPetter.info. De neste 2.000 tok ti år. Tallet er ikke spesielt viktig, men det forteller noe om hva som skjer når du følger teknologiutviklingen tett, offentlig og over lang tid.
Jeg skal ikke late som om noen andre enn meg bryr seg nevneverdig om at HansPetter.info har passert 3.000 publiserte artikler. Likevel er det verdt å stoppe opp et øyeblikk. Ikke for å feire mengden. Mange av de 3.000 sakene er korte publiseringer som peker videre til en podkastepisode eller en YouTube-video. Noen er sponsede innlegg. Enkelte tekster ville jeg skrevet helt annerledes i dag. Noen skulle jeg kanskje helst latt være å skrive.
Men 3.000 publiseringer over 16 år forteller likevel en historie. Ikke bare om hvor mye innhold jeg har produsert i form av tekst, lyd og video, men mest om hvordan både teknologien og mitt eget syn på den har endret seg.
Den gangen dette var en blogg
Da jeg rundet 1.000 publiseringer i mai 2016, kalte jeg dem fortsatt bloggposter. Den gangen lurte jeg på om jeg ville nå 2.000 bloggposter i løpet av 2022.
I dag ville jeg for eksempel ikke kalt HansPetter.info en blogg. Dette er ingen digital dagbok over mine hverdagslige tanker og problemer. HansPetter.info er mitt redaksjonelle hjem. Mitt offentlige arkiv. Min egen publiseringsplattform for artikler, kommentarer, podkaster, videoer, rapporter og bøker.
Det er også et kronologisk spor etter hvordan jeg har forsøkt å forstå teknologiutviklingen mens den har pågått.
Da jeg startet i 2010, var jeg først og fremst teknologioptimist. Jeg skrev om sosiale medier, digital markedsføring, kommunikasjon, salg, ledelse og alle de nye mulighetene virksomhetene kunne utnytte.
Perspektivet var i stor grad mikroskopisk:
- Hva kunne teknologien gjøre for bedriften?
- Hvordan kunne en leder bruke sosiale medier?
- Hvordan kunne en merkevare kommunisere bedre?
- Hvordan kunne digitaliseringen gjøre oss mer effektive, synlige og lønnsomme?
Jeg var mest av alt opptatt av hva teknologien gjorde mulig.
I dag er jeg langt mer opptatt av hva den gjør med oss.
Fra verktøy til våpen
Etter hvert ble det umulig å skrive om teknologi uten å skrive om makt. De samme plattformene som ga små virksomheter tilgang til store markeder, ga også noen få amerikanske selskaper en innflytelse over informasjon, oppmerksomhet og offentlig samtale som tidligere var forbeholdt stater og massemedier.
Verktøyene vi brukte til å selge sko, dele feriebilder og bygge merkevarer, kunne også brukes til å overvåke mennesker, manipulere følelser, påvirke valg og svekke tilliten mellom oss.
Jeg hadde lenge tro på at utviklingen ville gå i riktig retning dersom teknologien ble brukt riktig. At fordelene ville være større enn ulempene. At regulering, journalistikk og politisk styring ville korrigere kursen når skadevirkningene ble tydelige.
I retrospekt var det tydelig at jeg var altfor optimistisk. I den grad jeg har tatt feil i mine spådommer, har jeg stort sett vært for konservativ. Jeg har trodd at utviklingen ville ta lengre tid. Jeg undervurderte hvor raskt Facebook kunne gå fra sosial plattform til politisk våpen. Jeg undervurderte hvor raskt kunstig intelligens ville bli brukt til masseprodusert propaganda, svindel, overvåking, cyberangrep og manipulasjon.
I dag brukes nesten all teknologi også som våpen:
- Data er et våpen.
- Informasjon er et våpen.
- Oppmerksomhet er et våpen.
- Avhengighet er et våpen.
- Handel er et våpen.
- Teknologi er et våpen.
Samtidig omtales stadig mer som krig. Handelskrig. Teknologikrig. Kulturkrig. Informasjonskrig. Oppmerksomhetskrig. AI-krig. Språket avslører hva utviklingen har blitt til.
Fra mikro til makro
Det er også forklaringen på hvorfor mitt perspektiv har beveget seg fra mikro til makro.
Fra hvordan teknologien kan hjelpe den enkelte virksomheten, til hvordan den forandrer arbeidslivet. Fra hvordan sosiale medier kan styrke en merkevare, til hvordan plattformene svekker journalistikken og demokratiet. Fra hvordan kunstig intelligens kan effektivisere en arbeidsoppgave, til hvordan den kan påvirke maktfordelingen mellom arbeidsgiver og arbeidstaker, mellom stat og innbygger og mellom teknologiselskap og samfunn.
Det betyr ikke at jeg har blitt teknologimotstander.
Jeg bruker mer teknologi enn de fleste. Jeg bruker kunstig intelligens hver eneste dag. Jeg har brukt teknologien til å skrive, analysere, produsere musikk, lage bilder og videoer, utvikle foredrag og arbeide med bøker.
Men teknologioptimisme uten maktforståelse er ikke lenger optimisme. Det er naivitet. Derfor har også mitt mantra i mange år allerede handlet om at det ikke holder å planlegge for det beste. Vi må også forberede oss på det verste.
Det som aldri forandret seg
Teknologien har endret seg dramatisk siden 2010. Det samme har jeg.
Det som i langt mindre grad har endret seg, er den politiske handlekraften. Norske politikere snakker gjerne om behovet for regulering, trygghet, ansvar og kontroll. Så venter de på EU. Gang på gang får vi høre at utfordringene er globale, at Norge er et lite land, at vi trenger felles-europeiske løsninger, og at særnorske regler kan få økonomiske konsekvenser.
Alt dette kan være riktig. Samtidig har det også blitt en permanent unnskyldning for å la være å handle.
Da debatten om Metas AI-briller nylig kom til Norge, uttrykte digitaliseringsminister Karianne Tung bekymring for snikfilming, men mente samtidig at vi ikke kan forby alt vi ikke liker. Kort tid senere skrev hun at teknologien trenger rammer. Problemet er at teknologiselskapene allerede bygger virkeligheten mens politikerne diskuterer rammene.
Vi trenger europeisk samarbeid. Men vi trenger også norske politikere som våger å sette grenser, bruke markedsmakten vår og ta risikoen ved å stå for noe.
Politikk uten vilje til konflikt er bare administrasjon.
Mediene valgte algoritmene
Den største skuffelsen gjennom disse 16 årene er likevel utviklingen i norske medier.
Mediene skulle hjelpe oss å forstå makten. I stedet har mange av dem underkastet seg teknologiselskapenes forretningsmodeller og algoritmer. Opplysning har gradvis blitt erstattet av affekt. Det viktigste er ikke nødvendigvis å gjøre oss klokere, men å gjøre oss sinte, redde, sjokkerte eller underholdt.
Realityserier får løpende dekning som om de var samfunnsinstitusjoner. Konflikter konstrueres og forsterkes. Mennesker reduseres til vinnere, tapere, ofre og skurker. Kompliserte spørsmål presses inn i overskrifter som er enkle å forstå, dele og bli rasende over.
Teknologien har aldri hatt større betydning for samfunnet. Samtidig har den redaksjonelle ambisjonen om å forklare teknologien blitt mye svakere. Det er et demokratisk problem. For dersom mediene ikke forklarer hvordan teknologien flytter makt, vil ikke befolkningen kreve ny politikk. Og dersom velgerne ikke krever ny politikk, vil politikerne fortsette å prioritere det som gir uttelling før neste valg, fremfor det som beskytter de neste generasjone.
De neste 3.000
Jeg vet ikke om jeg kommer til å skrive 3.000 artikler til. Jeg vet heller ikke om artikler, nettsteder eller søkemotorer vil ha samme betydning om noen få år som de har hatt til nå. Stadig mer informasjon vil bli filtrert, oppsummert og formulert av kunstig intelligens før den når oss.
Men jeg tror behovet for uavhengige og navngitte stemmer vil øke. Ikke mennesker som alltid har rett, men mennesker som viser hvordan de tenker, som kan etterprøves over tid, som korrigerer seg når de tar feil, og som står ansvarlig for det de publiserer.
Min neste bok, Friksjonsindeksen, er skrevet som en dystopisk spenningsroman. Jeg frykter at den om få år vil bli lest mer som en samtidsskildring enn som fiksjon. For dersom utviklingen fortsetter i samme retning, vil fremtidens mennesker ikke først og fremst være friere, klokere eller mer bærekraftig. De vil i stedet være målt, assistert, rangert og optimalisert av systemer som lover oss en enklere hverdag.
Det er denne utviklingen jeg kommer til å fortsette å skrive om. Ikke fordi jeg har mistet troen på teknologien, men fordi jeg fortsatt har troen på mennesket.
3.000 artikler er ikke et bevis på at jeg har hatt rett. Det er bare dokumentasjon på at jeg har fulgt med lenge.
Bilde: ChatGPT
