EUs AI-lov inneholder store hull i beskyttelsen av grunnleggende menneskerettigheter
Jeg har vært i New York for å ta inn over meg innovasjon, markedsføring, teknologi og konkurranse.
Google, Amazon, Facebook, Twitter, LinkedIn, NFC, WiFi, iPhone. Teknologi og tjenester vi bruker hver dag. Markedsføring, re-targeting, content marketing, native advertising, kuponger. Begrep og knep vi blir utsatt for hver dag. Det meste kommer fra USA, men hvor mye har de tatt i bruk selv?
«If you can make it here, you can make it anywhere»
Jeg tok turen til «verdens mest konkurransefokuserte» storby – New York – for å bli inspirert, men det som endte med å imponere meg mest var concierge-tjenesten Kongen av New York som hjalp meg meg å booke opp hotell og restauranter. Ironisk nok kommer de ikke fra USA, men fra Norge. New York imponerer meg alltid med sitt grandiose skue, men teknologisk sett ble turen en stor skuffelse. Til og med kundeservicen nådde ikke opp til forventningene, med noen få unntak.
To timer for å forlate flyplassen
I Norge leser vi ofte at vi er lite innovative, lite produktive og effektive. Under NHH-Symposiet i mars i år, uttalte blant annet statsminister Erna Solberg følgende under sitt innlegg:
– Produktivitetsveksten i Norge er for lav, og de siste årene har det blitt et gap mellom produktivitet og reallønn. Vi må bli mer produktive.
Det strides derimot hvorvidt vi er så lite produktive eller ei. I følge OECD er Norge verdens mest produktive land, foran både våre venner i Sverige og USA som vi «alltid» sammenligner oss med. SSB er derimot ikke enige med OECD-undersøkelsen, og mener vi på langt nær er så produktive som først antatt.
Nordmenn sies også å ikke være så effektive. Med effektiv menes da forholdet mellom verdiskapning og ressursbruk. Her det spesielt det offentlige som «får gjennomgå». Og sist, men ikke minst vår egen innovasjonsevne. Viktigheten av å tenke nytt – disruptivt – for at vi skal ha noe å leve av «etter oljen».
Les også: Reaktive av natur
Når jeg landet på Newark-flyplassen var jeg opptatt av å komme meg raskt ut av flyet for å slippe å stå altfor lenge i kø for å komme meg gjennom passkontrollen. I forkant hadde jeg fylt ut og betalt min ESTA-søknad elektronisk, men til tross for denne søknaden måtte jeg fortsatt fylle ut et «analogt» skjema på flyet som passkontrolløren skulle godkjenne.
Til tross for at jeg var raskt ute, endte jeg opp med å stå i kø i over en time. Etter passkontrollen måtte jeg stå i en ny kø – for å vise frem det samme skjemaet enda en gang til – før jeg fikk hentet bagasjen. Deretter plukket jeg opp et nytt skjema – denne gangen for å stå i en taxikø – som også viste seg å ta nesten en time. Først to timer etter landing satt jeg i en «Yellow cab» på vei ned til New York city.
Lite effektivt, lite produktivt, men bra for sysselsettingen.
«Cash is king»
Yellow Cab i New York – liker fortsatt kontanter best.
Taxi-sjåføren skulle fortsatt ha kontanter. Her var det ikke snakk om å betale med Apple Pay eller et kredittkort. Og han måtte også stoppe opp for å sjekke ut hvor Sixty LES (hotellet jeg bodde på) var plassert. Ikke for å slå inn adressen på GPSen, men for å bla opp i sin gamle analoge kartbok. GPS var ikke installert, og selv om jeg foreslo det, var taxi-sjåføren ikke interessert i å bruke smarttelefonen sin for å bruke den som GPS. Det var forøvrig ikke aktuelt for meg heller.
I taxi-køen hadde jeg slått på dataroaming på min egen iPhone for å sjekke inn på Foursquare at jeg var i New York. 5 minutter senere fikk jeg beskjed av Telenor at jeg hadde brukt opp «utenlandskvota» mi på 390 kroner – da hadde Facebook, Instagram, Twitter, mail og helt sikkert en rekke andre applikasjoner fått anledning til å oppdatere seg i bakgrunnen.
En fattig megabyte koster fortsatt over 30 kroner når du er i USA – og på flyplassen var det ingen åpne trådløse nettverk å koble seg til. Planen var å kjøpe meg et SIM-kort for datatrafikk, men det var det heller ikke så lett å få til. Verken T-Mobile eller AT&T kunne bistå, slik også situasjonen var for to år siden når jeg besøkte New York sist. Intet nytt med andre ord.
#WTF – Slow and expensive wifi
Best gratis wifi fant jeg i den svenske kaffebaren, Konditori.
Etter at jeg hadde sjekket inn på rommet mitt og pakket ut bagasjen, dro jeg frem iPhonen igjen – for å sjekke inn på Foursquare og sjekke litt epost. Dataroaming var (selvsagt) skrudd av. Wifi fikk holde. Overraskende nok skulle hotellet ha 15 USD per 24 timer, og selv om du kunne koble på 5 enheter samtidig til samme kostnad, synes jeg dette var drøy kost.
For 15 år siden hadde jeg ikke vært overrasket, men i 2015 burde Wifi være en selvfølge. Og når du betaler for et trådløst nettverk burde det også være raskt. Om det var gratis burde det vært raskt. Realiteten var helt motsatt – og Sixty LES-hotellet var på ingen måter alene. Jeg koblet meg sikkert opp på over 50 forskjellige trådløse nettverk under turen i USA, og samtlige var så trege at det «nesten» var like greit å være offline. Det raskeste trådløse nettverket fant jeg på Konditori – en svensk «kaffebule» ved siden av hotellet.
Det tregeste trådløse nettverket var det SAS loungen på Newark-flyplassen som stod for. Nå som SAS har kuttet ut papiraviser på sine flyvninger, er det veldig flott at man kan bruke SAS-appen til å laste ned en rekke norske og utenlandske aviser før avreise. Da nytter det ikke å laste ned noe som helst når den trådløse hastigheten er på fattige 0,01 Mbps. #fail
«Customer service is the new marketing»
Amerikanere er kjent for å være særs serviceorientert. Spesielt gjelder dette på restauranter, for her er det store beløp å hente på tips. «Forslaget» til hvor stort tips du bør gi starter på hele 18 prosent. Tips er egentlig ikke tips, men en viktig og integrert del av lønningen. Det synes også på innsatsen på de ansatte, men også på antallet personer som er sysselsatt på de fleste restauranter og barer.
Der hvor en norsk liten lunsjbar ville hatt to ansatte i «sving» finner du inntil 10 personer på jobb i New York. Servicen er rask, innsatsen for å gjøre deg fornøyd er stor, og dermed blir du også «inspirert» til å gi tips som svir.
* Apple Store i Soho
Du kan enkelt merke hvilke butikker som ikke har tips eller omsetning som en motivasjonsfaktor. Jeg var sikkert innom over 100 butikker under New York-oppholdet denne gangen, og avstanden mellom god- og dårlig kundeservice var nesten like stor som avstanden mellom Oslo og New York.
Enkelte butikker hadde ansatte som var mer døde enn levende, mens andre steder ville ikke butikkmedarbeideren slutte å snakke med deg. Skal ikke nevne hvilken butikk som kom på siste plass, men første plassen (subjektivt) gikk utvilsomt til Apple Store i Soho.
Etter å ha stilt et lite spørsmål om Apple Watch – som jeg til og med IKKE kunne kjøpe i butikken – ble jeg stående i over 30 minutter for å få full demonstrasjon og svarene på alle spørsmål jeg måtte ha. Her snakker vi om ansatte som elsker jobben sin. Apple-butikken på lower-Manhattan er ikke veldig stor – tipper den er på omlag 400 kvm på hver av de to etasjene, men butikken har over 300 ansatte. Til sammenligning har Apple Store-butikken på Fifth Avenue over 800 ansatte – og stenger aldri.
«No beacons in sight»
Jeg brukte også New York-oppholdet til å jakte på nettvarder eller #beacons mens jeg vandret gatelangs, men fant ikke en eneste butikk som hadde tatt disse blåtann-produktene i bruk. Selv ikke hos Macys fant jeg tegn på beacons, og blant de ansatte var det heller ingen som hadde hørt om beacons eller om de hadde installert slike for å komme tettere på sine kunder. Det beste eksempelet på beacons har jeg fortsatt fra Norge faktisk. Norske fluxLoop gjennomførte et pilotprosjekt sammen med Netcom for kort tid siden i noen av deres butikker, og norske Unacast som har høstet stor internasjonal anerkjennelse og som ble heiet frem som superhelter under årets SxSw.
«Look to Norway»
Det er lett å se til USA for å finne ut «hva som skjer», men kanskje vi også skal bli litt flinkere til å se på hva som skjer her hjemme også. Jeg ble langt mer inspirert da jeg besøkte Sogndal i oktober i 2014 enn hva jeg ble etter årets New York-tur.
Vi er kanskje litt tradisjonelle (til og med litt reaktive av natur…). Samtidig merker jeg en positiv «gründervind» som går over vårt vidstrakte land. Det skjer veldig mye om dagen. Innovasjon Norge har lansert #drømmeløftet-prosjektet, Bente Sollid Storehaug mener gründere aldri har fått så mye oppmerksomhet som nå og etter at jeg ettersøkte #gründersuksess her på bloggen, har historiene ikke latt vente på seg heller. Først ute var aStory, men det stopper på ingen måter der. Bidragene står i kø, og nye historier vil dukke opp fortløpende.
Det er fryktelig mye positivt som skjer i vårt lille land.
La oss heller bli inspirert av hverandre.
La oss heller inspirere hverandre.
La oss heie på hverandre.
Ikke gjør som meg – ikke bare se til Amerika, se også på Norge!
