fbpx

Vi så en mulighet, og hoppet uten fallskjerm

Dette er historien om aStory. Den lille bedriften som ble unnfanget i hodene til to av de seks mellomlederne i redaksjonen i Fædrelandsvennen.

Mediebransjen har gått fra å være «tryggere enn banken», til å bli en bransje hvor det gjelder å være i forkant av utviklingen. Samtidig må man få med seg annonsører, abonnenter og andre lesere som lever greit i nuet, og til og med de som synes ting var mye bedre før.

En rå sjanse

astory2

aStory: Christine Gulbrandsen og Kari Byklum

Dette er historien om aStory. Den lille bedriften som ble unnfanget i hodene til to av de seks mellomlederne i redaksjonen i Fædrelandsvennen. Det er historien om hvorfor vi hoppet ut i det uvisse, uten sikkerhetsline.

Det hele begynte på en briefing inne på møterommet bak redaktøren. I det møterommet som er forbeholdt ledelsen. Der hvor det ofte snakkes om konfidensielle ting, temaer som er «i kommingen», men som det er for tidlig å snakke høyt om ute i redaksjonen.

Det var kommet nye tall. Mørk lesing. Det var ingen overraskelse, og ledelsen hadde i lang tid tatt grep, strammet inn, omorganisert, trimmet salgsapparatet og effektivisert driften. Men alle disse tiltakene var ikke nok. Nedoverbakken var blitt enda brattere.

Jobber raskere og mer

Alle som har jobbet i mediebransjen de siste årene har kjent endringene på kroppen. Det har blitt færre folk, større krav til leveranser og stadig høyere skuldre. Innimellom har enkelte fått lov til å jobbe lenge med viktige saker. Seriøse ledere i bransjen skjønner at det er de gode historiene som er bra stoff, og de kommer ikke av seg selv. De må graves fram og de må jobbes med. Men sannheten er likevel at de fleste journalistene i de fleste mediehusene kjenner på presset. Det gjelder å levere bra, men det skal gå raskt. Man skal vinne nyhetskampen og levere først. Da er det dessverre ikke alltid at resultatet blir så bra som journalistene skulle ønske. Men sorry, altså. Money talks!

Tilbake til ledermøtet. Vi snakket om at vi kanskje burde konsentrere de redaksjonelle kreftene om enda mer nyhetsproduksjon. Kanskje vi kunne sette ut enkelte featursaker, reportasjer og bilag til frilansere. Rett og slett å kjøpe inn det stoffet, det måtte jo bli både billigere og mer effektivt.

To kvinner, samme tanke

Etter møtet tok vi oss en gåtur utenfor lokalene til Fædrelandsvennen. Rundt Fiskåtangen og ut til sjøen, det er så deilig, frisk luft der. Det hadde dukket opp en tanke i hodene under møtet. Vi hadde tenkt det samme: «Skal vi rett og slett starte for oss selv, så kan Fædelandsvennen kjøpe det stoffet av oss»?. «Og siden Fædrelandsvennen tenker slik, må det sannsynligvis bety at andre mediehus og bransjer har det samme behovet».

Ideen var sådd. Det var rundt påske i 2014. Det ble en del lunsjturer den våren. Forretningsideen ble tydeligere, og vi ble mer og mer sikre på at det var et marked der ute. Kanskje et stort et, til og med.

Vi sa ingenting til noen andre. Bare til mennene våre og et par gode venninner. Og vi passet hele tiden på å ikke «snakke ned» Fædrelandsvennen. Vi visste jo ennå ikke om vi våget å realisere ideen, og vi trivdes tross alt godt i mediehuset.

Slapp katta ut av sekken

Rett før sommerferien ble de ansatte informert om nedbemanninger. Håpet var å komme i havn med frivillige sluttpakker og AFP-ordninger. Oppsigelser var siste utvei, ingen ønsket det, men ingen kunne garantere at det kunne unngås.

Da våre øverste sjefer var tilbake på jobb etter sommerferien, i august, ba vi om et møte. Vi var dønn ærlige. Sa at vi hadde en idé. Hvis vi slutter frivillig, er det to færre hoder å kvitte seg med. Samtidig kan vi levere journalistiske reportasjer tilbake. Det må jo være en vinn-vinn-situasjon.

Sjefene sa det var en spennende tanke. For vår egen del, var vi blitt enda sikrere. Dette hadde vi tro på.

Vi gjorde det

På Halloween, den dagen som er litt ekstra skummel og nifs, gjorde vi det. Selskapet ble startet og papirene sendt Brønnøysund. Vi tok en selfie på trappa utenfor, etter at vi hadde underskrevet stiftelsespapirene. Vi hadde tenkt å feire med en «coffee to go», men måtte rekke tilbake til et møte på Fædrelandsvennen. Det ble et par glass rødvin i hver vår stue om kvelden, i stedet.

Ingen vonde følelser

Vi sluttet i Fædrelandsvennen uten at noe var usagt, og med et fortsatt godt forhold til kollegaene. Det ble plutselig veldig viktig for oss. Noen følte at de måtte slutte fordi de var overtallige. Jobben deres var rett og slett borte. De sluttet uten å ha en ny jobb å gå til, det var leit for dem. Men vi var heldige. Vi var på vei inn i noe nytt som vi hadde tro på. I den perioden gjaldt det å balansere følelsene. Vi var fortsatt to ledere som skulle håndtere nedskjæringer og menneskelige skjebner, samtidig som vi selv var yre og spente på det som ventet.

For Kari var det ekstra rart å slutte. Foruten en liten periode i et kommunikasjonsbyrå og et par svangerskapspermisjoner, har hun tilbragt hverdagene med journalistikk i samme konsern siden 1997. Christine har hatt flere arbeidsgivere, men hatt journalistikk som arbeidsfelt omtrent like lenge.

Kjøpte brukte møbler

Som nyoppstartede gründere, har vi vært opptatt av å holde kostnadene nede. Vi bruker ikke mer penger enn vi må. Den første uka i 2015 kjøpte vi møbler i en bruktbutikk. White boarden kjøpte vi på tilbud og skrudde den selv opp på kontorveggen.

De første månedene i eget firma har vært en spennende reise. Vi har jobbet mye, snakket mye, planlagt mye og feiret med lakriskuler og «high five» hver gang vi har gjort en ny avtale om en ny reportasje.

Vi går hjem tidlig, hvis vi får lyst (det skjer nesten aldri) og vi jobber hjemmefra om kveldene og i helgene (det skjer ofte). Vi er frie og bundet på samme tid.

Enn så lenge jobber vi mest med uavhengige journalistiske reportasjer, og det var også planen vår. Men vi vet at mange store aktører snuser på, eller er i ferd med å bruke markedskronene sine på content marketing. Vi vet at journalister er best til å skrive innholdsmarkedsføring, fordi de kan den journalistiske sjangeren godt. Her er det mange mulighet for oss. Enn så lenge har vi ikke beveget oss inn i det.

Vi har hatt en god start, og vi er veldig takknemlige. Vi føler oss heldige og er ydmyke, men samtidig vet vi at vi er flinke. Vi vet at vi leverer bra stoff, og at det er behov for sånne som oss der ute.

Blir aStory en suksess?

Vi er ingen gründersuksess ennå, men kanskje vi blir det?

Vi har tro på at det er et marked for aStory, og i det markedet er vi i ferd med å etablere oss. Det skjedde fordi vi så en mulighet, og grep den. Og fordi vi er villige til å jobbe hard og målrettet.

Ingenting kommer gratis, det er hardt arbeid som gjelder. Men fyttiggrisen så moro det er når man har troa og ser at ideen er liv laga!

Kari Byklum og Christine Gulbrandsen, gründere, aStory AS

Følg oss på Facebook, og sjekk oss ut på aStory.no

Foto: Børre Eskedahl

Disclaimer: aStory har ikke betalt for å få sin historie på trykk. Ei heller har jeg betalt aStory for at de skal fortelle sin historie på HansPetter.info. Dette er en av flere gjestebloggposter som kommer i kjølevannet av «Jakten på #gründersuksess» hvor jeg etterspurte historier fra gründere som i deres syn har lykkes.