Moderne biler er overvåkningsmaskiner på fire hjul. De lytter, lagrer og tolker hva vi sier og gjør, samtidig som vi vet altfor lite om hvor informasjonen havner. I en verden der digital infrastruktur er sikkerhetspolitikk, er kinesiske biler en risiko vi ikke kan ignorere.
Den naive stillheten før stormen
Norske forhandlere jubler over volumer, marginer og samarbeidsmuligheter med kinesiske bilmerker. MG, BYD, Xpeng, Zeekr, Nio, Voyah, Polestar, Seres, Changan, Exlantix, Hongqi, Dongfeng og Lotus.
Listen er lang, og den blir stadig lenger. Mange av merkene har allerede etablert seg med solide norske partnere som Bilia, Sulland, Kverneland, Motor Gruppen og Bertel O. Steen.
Flere aktører venter på å lansere biler i Norge i årene som kommer, blant annet Leapmotor, Xiaomi, GAC, Huawei-baserte Aito og Luxeed. Disse merkene representerer ikke bare bilteknologi, men hele økosystemer av sensorer, stemmestyring, kameraovervåkning og kunstig intelligens. Alt utviklet i samarbeid med statskontrollerte kinesiske teknologigiganter som Huawei.
Samtidig snakkes det nesten ikke om cybersikkerhet. Personvern er fraværende i diskusjonen. Risikoen for dataovervåkning, industrispionasje eller strategisk informasjonsinnhenting nevnes ikke.
Verken av forhandlerne, importørene, næringsministeren eller samferdselsministeren.
Vi må våkne.
Fra Geely til Volvo, og videre til deg
Kinesiskeide Geely kontrollerer i dag Volvo Cars, Polestar og Lotus.
Når du kjøper en Volvo i 2026, kjøper du altså en bil fra et konsern som opererer under kinesisk lov. Samtidig har MG (eid av SAIC) blitt en storselger i Norge, og BYD, Nio og Xpeng har bygd seg opp raskt. Exlantix (fra Chery Group), Seres (delvis Huawei-integrert), Zeekr (Geely), og Changan bygger nå videre på norske distribusjonsnett. I dag har kinesiske biler opparbeidet seg dobbelt så stor markedsandel i Norge som Tesla, skal vi tro BilNytt.
Ifølge BilNytt er også 15–20 nye kinesiske bilmerker på vei inn eller allerede i markedet. Og Norge er ikke tilfeldig valgt. Vi er et testmarked. Et sted kineserne kan gi store marginer, utvikle distribusjonsmodeller og vinne tillit i en lavrisiko-region.
Norge er utenfor EUs tollmurer, markedet er digitalt modent og tapene behøver ikke å bli store.
Men prisen kan bli høy likevel. Bare ikke for kineserne.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Et system som samler, lagrer og deler
Kinas etterretningslov pålegger alle kinesiske selskaper (og kinesere) å samarbeide med statens etterretningstjeneste. Dette gjelder også for datterselskaper og heleide merkevarer i utlandet. I tillegg er alle nye elbiler i Kina pålagt å rapportere sanntidsdata (bl.a. GPS, hastighet, energibruk, batteritilstand, m.m.) til offentlige overvåkingssentre.
Tesla har vært nødt til å bygge lokale datasentre i Kina for å få operere der. Likevel nektes Tesla adgang til militære områder i Kina. Kinesiske myndigheter vet nøyaktig hva slags data en moderne bil samler inn. Derfor stoler de ikke på utenlandske biler.
Vi bør stille oss selv spørsmålet om hvorfor vi ikke gjør det samme.
Norske myndigheter vet, men våger ikke å handle
Etterretningstjenesten og PST advarer årlig mot økt kinesisk etterretningsaktivitet. De nevner spesifikt teknologi, transport, energi og akademia som mål for påvirkning og kartlegging. Likevel er det helt stille fra politisk hold om den eksplosive veksten i kinesisk bileierskap og teknologi i Norge.
Mye av årsaken til den manglende kritikken kan knyttes til Norges såkalte «normaliseringsavtale» med Kina fra 2016, inngått etter fredsprisutdelingen til Liu Xiaobo. Avtalen forplikter Norge til ikke å «skade Kinas kjerneinteresser». Det har blitt en stilltiende munnkurv. Vi tør ikke å utfordre Kina.
Ikke på menneskerettigheter, og tydeligvis heller ikke på datasikkerhet.
Resultatet er at Norge tier stille. Vi tilrettelegger. Vi lar kinesiske teknologiplattformer få fritt spillerom. Og vi lar norske bilforhandlere, som burde vite bedre, opptre som en ukritisk distribusjonskanal for kinesiske overvåkingsmaskiner på fire hjul.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Vi ser, men vi ser ikke etter
Et av de mest talende oppdagelsen jeg gjorde meg etter å ha lest meg opp på hvordan bilbransjen forholder seg til datasikkerhet, er at de ikke gjør det. I alle fall marginalt sammenlignet med for eksempel smarttelefon-industrien.
Samtidig samler moderne biler inn mer informasjon enn telefonen din, det være seg om hvor du er, hvem du kjører med, hvordan du kjører, hvor lenge du snakker, hva du sier, og hvordan stemmen din høres ut. Dette kombineres med kameradata, bevegelsesmønstre og skytilkobling i sanntid.
Mozilla påpekte i 2023 at biler er den verste kategorien de har testet når det gjelder personvern:
- 84 prosent av bilmerkene delte data med tredjeparter
- 76 prosent kunne selge data til datameglere
- Kun 2 av 25 bilmerker tilbød rett til sletting
- Ingen bekreftet full kryptering av personlige data
Alt dette skjer i det stille. Og når bilene kommer fra Kina, har du ingen innsikt, ingen kontroll og ingen reell rett til å motsette deg statlig tilgang.
Du er passasjer i et kjøretøy der du ikke vet hvor dataene dine tar veien. Enten vet vi det ikke, eller så bryr vi oss ikke. Begge deler er like skummelt.
Et geopolitisk våpen på fire hjul
Kinesiske bilmerker er ikke bare prisledere. De er strategiske redskaper for industriell ekspansjon, datainnhenting og myk makt. Når Huawei, som allerede er blokkert fra 5G-nett i mange vestlige land, nå kommer med bilplattformer og operativsystemer integrert i flere av de kinesiske bilene, bør alarmklokkene gå.
Men i stedet er det helt stille.
Huawei og Xiaomi, to av Kinas største teknologiselskaper, har begge etablert seg i bilindustrien. Xiaomis elektriske SU7 har blitt observert testet av Ferrari på baner i Italia. Nylig ble den også testet av en av verdens største YouTubere, Marques Brownlee:
Abonner på YouTube-kanalen min nå
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Huawei selger allerede biler med innebygget HarmonyOS og ansiktsgjenkjenning. Disse kommer til Europa. Mens unge kinesiske forbrukere presser teknologigrenser, står vi her i Norge og EU tilsynelatende ribbet for bevissthet. Det ropes høyt om rekkevidde og ladetid, men ingen spør om hvem det er som eier datastrømmen, hvem som har innsikt i bevegelsene du gjør i bilen din, eller hvem som trener sin kunstige intelligens på stemmen din?
Hva bør du gjøre?
Som privatperson må du begynne å tenke på bilen din som det den faktisk er: en datamaskin med hjul, full av sensorer, mikrofoner og kameraer. Hvis du har mulighet, bør du deaktivere stemmeassistenter og unngå å koble bilen til apper og tjenester som gir tilgang til dine kontakter, kalender eller e-post. Videre bør du be produsenten om innsyn i hvilke data de samler inn, hvor lenge de lagrer det, og hvordan du kan få slettet det.
Hvis du ikke får svar, bør du vurdere om dette er en aktør du ønsker å stole på.
Å velge bil i 2026 bør ikke bare handle om rekkevidde og pris, men også om tillit.
For bedrifter med ansatte som jobber med sensitiv informasjon, er dette et strategisk ansvar. Slike virksomheter bør ha en tydelig policy for hvordan biler brukes i tjenesten. Det kan innebære forbud mot bruk av kinesiske bilmerker i visse roller eller soner, krav til deaktivert stemmestyring, og en risikovurdering av hvor og hvordan kjøretøy kan utgjøre en sårbarhet. Ingen bør kunne parkere en rullende sensorenhet rett utenfor et bygg med tilgang til kritisk infrastruktur uten at noen stiller spørsmål ved det.
Som samfunn må vi ta stilling til hva slags teknologi vi tillater på våre veier, og hvem vi kjøper den av. Offentlige innkjøp bør ha klare krav til opprinnelsesland, datasikkerhet og innsikt i hvor og hvordan data behandles. Det bør stilles krav om full transparens fra leverandører, og bilene må kunne dokumentere at de ikke overfører data til tredjeland med svake personvernlover.
Våre nasjonale sikkerhetsmyndigheter bør få mandat til å vurdere biler, på samme måte som vi i dag vurderer leverandører av IT-utstyr eller 5G-nett. En bil er i ferd med å bli like mye en digital plattform som et kjøretøy. Det må reflekteres i hvordan vi regulerer den.
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
I en tid der grensene mellom teknologi, data og sikkerhet viskes ut, må vi handle før vi mister kontrollen helt. Vi må slutte å se på bilen som et nøytralt produkt. Den er en sensorplattform. Den er en inngangsport til din atferd, dine vaner, og ditt liv.
Vi kan ikke forby alt. Men vi kan kreve transparens.
Vi kan sette grenser. Og vi kan ta ansvar for hva vi kjøper, hva vi kobler oss til, og hvem vi deler data med.
For i et digitalt landskap styrt av interesser, er likegyldighet det største sikkerhetshullet.
Still spørsmål. Velg bevisst.
Og krev innsikt i teknologien du slipper inn i livet ditt.
Bilde: Midjourney
