Å «være der de unge er» er ikke det samme som å ta ansvar. Særlig ikke nå som vi nærmer oss 15-års aldersgrense. Allikavel hentes en 14-åring inn som innsiktsleverandør for mediebransjen. Tillit, kildekritikk og medieforståelse styrkes ikke av at TikTok får ekspertstolen. Målet må være vern og veiledning, ikke optimalisering mot barn.
Bakgrunn: Kampanje publiserte nylig min kritikk om Mediedagen som hadde invitert en 14-åring for å representere generasjon Alfa. Samme dagen kom et tilsvar fra Mediaforum og Mediebyråforeningen. Jeg tilbød et svarinnlegg, men Kampanje ønsket ikke å føre debatten videre. Derfor publiserte jeg tilsvaret mitt her.
Vi er enige om målet: Barn skal beskyttes, og bransjen må ta et tydelig etisk ansvar. Min kritikk handler ikke om å ignorere unges medievaner, men om hva vi gjør med innsikten. Å «nå/optimalisere mot barn» kan ikke være strategi hvis målet er å beskytte dem.
- 15-årsgrensen forplikter: Etter over ti års diskusjon nærmer vi oss endelig en 15-årsgrense. Da sender det et svakt signal å bruke en 14-åring som innsiktsleverandør for voksne kommersielle beslutningstakere. Poenget mitt er rammene vi voksne setter.
- «Vær der de er» er ikke vern: Begrunnelsen har vi hørt før. I 2020 fikk politiet ros for å «være der barna er» på TikTok, og for å «hyre inn» tiåringer som eksperter. Jeg mente da, og mener fortsatt, at tilstedeværelse uten dokumenterte vernemål er feil premiss. Fem år senere er det ingenting som tyder på at nærværet i seg selv har redusert skade. Tvert imot har problemene eksplodert (pun intended). «Å være der» er en kanalbeslutning. Å redusere skade er en ansvarsbeslutning.
- Panel og demokratisk økosystem: interessekonflikt, ikke styrking: Når temaet er «hvordan styrke tillit, kildekritikk og medieforståelse», er det selvmotsigende å plassere TikTok i ekspertstolen. Plattformens forretningsmodell er å maksimere engasjement og tidsbruk; den er ikke nøytral i spørsmål om barns beste. Å begrunne «tilstedeværelse» med at logo i feed = tillit er merkevarelogikk, ikke mediekompetanse, og normaliserer i praksis målretting mot barn. Et sterkt demokratisk medieøkosystem bygges på redaktørstyrte flater, åpen metode og ansvarlige finansieringsstrømmer, ikke ved å flytte mer oppmerksomhet og penger inn i utenlandske, lukkede, algoritmestyrte miljøer. Minst halvparten av slike paneler bør derfor bestå av uavhengige fagstemmer (medieforskning, barnepsykologi, tilsyn), slik at premissene settes av samfunnsoppdraget, ikke av plattformenes egeninteresse.
- Vis at dere faktisk «er der for å få dem vekk»: Hvis tilstedeværelse skal ha legitimitet, må målene være målbare og barnesentrerte:
- andel trafikk flyttet ut av feed og inn i redaktørstyrt kontekst
- tid brukt på forklarende/journalistisk innhold vs. kortvideo
- fullførte opplæringsløp i kildekritikk/medieforståelse
- redusert eksponering for skadelig/ikke-alderstilpasset innhold
- null målretting eller «optimalisering» mot barn
//Artikkelen fortsetter etter annonsen//
Kort oppsummert: Å «være der» uten å flytte barna derfra er markedslogikk, ikke barnevern.
TikTok er ikke bare en plattform, men et samfunnsproblem på flere plan. Fra medieøkonomi og tillit, til demokrati og mental helse. Å gi plattformen definisjonsmakt i en samtale om barn og medieøkonomi signaliserer at konvertering veier tyngre enn konsekvensene.
Bilde: Midjourney
