Vi har blitt et samfunn uten folkeskikk

Folkeskikk kan høres gammeldags ut, selv om den fortsatt er noe av det mest moderne vi har, fordi den gjør frihet mulig uten at alt må overvåkes, reguleres og bøtelegges. Når voksne setter fra seg søppelet sitt, foreldre behandler lærere som kundeservice, kommentarfeltet fylles av hat og barn formes av digitale rom uten tydelige grenser, ser vi tegn på at tilliten og selvreguleringen i samfunnet er i ferd med å svekkes. Hvis vi vil bevare et åpent, trygt og fritt Norge, må vi igjen tørre å snakke ærlig om ansvar, grenser, respekt og hva slags mennesker vi lar teknologien og tidsånden gjøre oss til.

Jeg klarer ikke lenger å late som dette bare handler om noen få råtne epler, noen sure kommentarfelt, noen bortskjemte ungdommer, noen aggressive foreldre, noen søppelsekker ved et returpunkt eller noen mennesker som ikke gidder å reise seg for en gravid kvinne på trikken. Det er for mange tegn nå. Og tegnene peker i samme retning: Samfunnets lim er i ferd med å smuldre opp.

Folkeskikken forsvinner ikke med et smell. Den forsvinner litt etter litt, hver gang noen setter fra seg dritten sin og forventer at fellesskapet skal rydde opp. Den forsvinner hver gang en lærer blir truet for å sette grenser. Den forsvinner hver gang en offentlig ansatt må finne seg i å bli hetset, slått, spyttet på eller skjelt ut for å gjøre jobben sin. Den forsvinner hver gang voksne mennesker skriver ting i kommentarfelt de aldri ville hatt ryggrad til å si ansikt til ansikt. Og den forsvinner hver gang vi later som om dette ikke har noe med oss å gjøre.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

For kort tid siden skrev jeg en kronikk i TV2.no om søppel i det offentlige rom. Om skilt som dukker opp overalt fordi voksne mennesker tydeligvis må minnes på det de burde forstått av seg selv. Ikke sett søppelet her. Ikke parker her. Ikke luft hunden her. Ikke bruk privat eiendom som toalett. Ikke sett glass ved siden av panteautomaten. Ikke gjør ditt private problem til fellesskapets regning. Det høres banalt ut. Søppel er jo bare søppel. Men det er nettopp derfor det er så avslørende.

Et samfunn som må sette opp skilt for å lære voksne mennesker helt grunnleggende hensyn, har et større problem enn forsøpling. Og når skiltene ikke virker, kommer kameraene. Når kameraene ikke holder, kommer vekterne. Når vekterne ikke holder, kommer bøtene. Og til slutt sitter vi igjen med et samfunn der stadig mer av det som før ble regulert av folkeskikk, sosial skam og respekt, må reguleres med kontroll.

Det burde skremme oss mer enn det gjør. For det samme skjer overalt. I skolen beskriver lærere elever med svakere konsentrasjon, lavere utholdenhet, mer uro og dårligere sosial atferd enn før. Samtidig blir lærere i økende grad utsatt for trusler, vold og trakassering. Det er ikke bare barna som har endret seg. Foreldrene har også endret seg. Altfor mange møter skolen som om den er en kundeserviceavdeling, der læreren skal levere fornøyde barn, gode karakterer og minst mulig motstand.

Men skolen er ikke en servicebedrift. Læreren er ikke en ansatt i familiens private støtteapparat. Skolen er en av de viktigste institusjonene vi har. Hvis respekten for læreren ryker, ryker også respekten for kunnskap, disiplin, autoritet og fellesskap.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Og ja, jeg bruker ordet autoritet helt bevisst. For et samfunn uten autoritet blir ikke fritt. Det blir utrygt. Det blir høylytt. Det blir egoistisk. Det blir et samfunn der de mest hensynsløse får mest plass, mens de ordentlige, stille og ansvarlige trekker seg unna.

Det ser vi i kommentarfeltene. Tonen blir hardere. Hatet kommer raskere. Truslene sitter løsere. Folk som er uenige med hverandre, omtaler ikke lenger hverandre som mennesker med andre perspektiver, men som fiender som skal knuses, mistenkeliggjøres eller skremmes til taushet.

Det ser vi i offentligheten. Pride møtes med trusler. Flaggbrenning brukes som markering. Politikere, journalister, lærere, forskere og vanlige samfunnsdebattanter må tåle et trykk som gjør at mange til slutt ikke orker mer.

Det ser vi blant barn og unge. De sover for lite. Leser dårligere. Konsentrerer seg dårligere. Tåler mindre motstand. Er mer borte fra skolen. Sliter mer mentalt. Lever store deler av livet sitt i digitale rom som er designet for å stjele oppmerksomheten deres, selge dem ting, presse dem sosialt og gjøre dem oppslukt og avhengige.

Og vi voksne står ved siden av og kaller det utvikling. Smarttelefonen har blitt barnevakt, dopmarked, mobbearena, pornodistributør, rekrutteringskanal for kriminalitet, identitetsmaskin, statusarena og trøstemaskin i én og samme dings. Sosiale medier brukes til å selge dop og rekruttere barn inn i kriminalitet. Unge mennesker lærer at kropp, sinne, oppmerksomhet og grenseløshet kan omsettes til penger, status og synlighet.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Likevel fortsetter vi å diskutere dette som om det først og fremst handler om skjermtid. Det handler om oppdragelse. Det handler om normer. Det handler om grenser. Det handler om hva slags mennesker vi lar teknologien forme oss til. 

Jeg tror mange kjenner det på kroppen. Noe fundamentalt har endret seg. Folk er mer på tuppa. Mer selvopptatte. Mer krenkbare. Mer aggressive. Mer slitne. Mer ensomme. Mer opptatt av rettigheter enn plikter. Mer opptatt av hva de kan kreve enn hva de selv kan og bør bidra med.

Og samtidig har vi aldri hatt høyere forventninger til at staten skal ordne opp. Staten skal fikse skolen. Staten skal fikse helsen. Staten skal fikse ensomheten. Staten skal fikse ungdomskriminaliteten. Staten skal fikse skjermavhengigheten. Staten skal fikse sykefraværet. Staten skal fikse integreringen. Staten skal fikse tryggheten. Staten skal fikse alt vi ikke lenger gidder å håndtere hjemme, i nabolaget, i familien, i klasserommet, på arbeidsplassen og i offentligheten.

Men staten kan ikke oppdra et helt folk alene. Det må vi faktisk gjøre selv. Vi må tørre å si at barn trenger tydelige voksne. At ungdom trenger grenser. At lærere fortjener respekt. At politiet må ha autoritet. At foreldre må ta mer ansvar. At folk må rydde etter seg. At frihet ikke betyr at andre skal ta regningen for din latskap, ditt sinne, din skjermavhengighet eller din manglende folkeskikk.

Vi må også tørre å si at et mer mangfoldig samfunn krever tydeligere felles normer. Det handler ikke om hudfarge, religion eller etnisitet. Det handler om noe langt mer grunnleggende. Alle som bor her, uansett bakgrunn, må forstå hva slags samfunn Norge bygger på. Tillit. Lovlydighet. Likestilling. Ytringsfrihet. Respekt for lærere, politi og offentlige ansatte. Aksept for at frihet følger med ansvar. Hvis vi ikke klarer å samle oss om det, får vi mer mistenksomhet, mer kontroll og mer konflikt.

//Artikkelen fortsetter etter annonsen//

Jeg savner ikke et gammelt Norge der alt var bedre, for det var det ikke. Jeg savner derimot et Norge der flere forstår at fellesskapet ikke er en evigvarende naturressurs. Et Norge der voksne i større grad oppdro barna sine til å tåle motstand. Et Norge der folk kjente på skam når de oppførte seg dårlig. Et Norge der det faktisk betydde noe å vise hensyn når ingen så deg. For det er der den virkelige testen ligger.

Det er lett å være et godt menneske når kameraet går. Det er lett å fremstå inkluderende, solidarisk og ansvarlig på sosiale medier. Den virkelige folkeskikken viser seg når ingen ser deg. Når du kan slippe unna. Når du kan sette fra deg søppelet og gå. Når du kan skrive noe stygt anonymt. Når du kan la være å reise deg på trikken når en gravid kvinne står ved siden av deg. Det er lett å være opptatt av deg og ditt så lenge du kan skyve ansvaret over på noen andre.

Det er her samfunnets fremtid avgjøres. Ikke i festtalene. Ikke i strategidokumentene. Ikke i de politiske slagordene. Ikke i reklamekampanjene eller i medieomtalen. Det er i de små valgene vi selv tar, hver eneste dag.

Vi snakker altfor lite om dette, fordi det er ubehagelig. Det lukter moralisme. Det minner oss om ansvar. Det tvinger oss til å se på oss selv, våre egne barn, våre egne vaner og våre egne unnlatelser. Men kanskje er det nettopp derfor vi må snakke mer om det. For der folkeskikken svikter, kommer kameraene. Der respekten forsvinner, kommer kontrollen. Der selvreguleringen bryter sammen, kommer staten inn med regler, gebyrer, vakter, sanksjoner og overvåking.

Og da mister vi mye mer enn folkeskikken.

Da mister vi friheten som folkeskikken gjorde mulig.

Teksten ble først publisert på min egen Facebook-profil, 17. juni.

Bilde: ChatGPT